«Fordi overlevelse ikke er nok» av Emily St. John Mandel.
En berømt, aldrende skuespiller faller om på scenen idet hans spiller Kong Lear i Shakespeare-stykket med samme navn. En ung mann, tidligere paparazzi og kjendisjournalist som nå utdanner seg til ambulansearbeider, stormer på scenen for å utføre hjerte-lunge-redning. Men han kommer for seint. Skuespilleren dør. Samme kveld, mens snøen laver ned over Toronto i Canada, fylles mediene av stadig flere rapporter om mennesker som blir alvorlig syke, svært akutt, og dør av influensalignende sykdom få timer etter symptomene først viste seg. Sykdommen ser ut til å være ekstremt smittsom.
Jeg leste denne boken da den kom ut i 2016 og likte den umiddelbart, fordi den var nydelig og tankevekkende om hvordan mennesket må gå videre når katastrofen har inntruffet. Ikke visste jeg da at fire år etter, så er ikke dette scenarioet et fjernt tankeeksperiment og problemstillingene boken løfter frem er noe vi ofte snakker om. Forfatteren Emily St. John Mandel har sagt at boken er et kjærlighetsbrev til vår verden, hvor hun gjennom fravær av mennesker, ting – ja alt- så viser hun hva vi tar for gitt. Noen kritikere mener at boken er for snill og pen, men det er jeg ikke enig i. Boken har blitt sammenlignet med «The Road» av Cormac McCarthy, som virkelig er fantastisk i all sin grufullhet. Men mens McCarthy har lagt handlingen til rett etter sammenbruddet, så har Mandel lagt det meste av historien tjue år frem i tid. Da blir historien ikke like skremmende, fordi tjue år etter handler det ikke lenger bare om å overleve. Det handler om å leve videre. Blant alle vi møter i boken, så er det teatergruppen «Den omreisende symfoni» jeg husker best. De reiser rundt til små bosetninger med overlevende for å spille Shakespeare, og med det risikerer de alt i kunstens navn.
Det hendte at Den omreisende symfoni følte at det de drev med var edelt. Det var øyeblikk rundt leirbålet da noen sa noe oppmuntrende om kunstens betydning, og alle syntes det ble lettere å sovne den kvelden. Andre ganger virket det som en vanskelig og farlig måte å overleve på, og knapt verdt det, spesielt de gangene de måtte slå leir mellom to byer, når de med våpen ble jaget vekk fra fiendelige steder, når de reiste i snø eller regn, skuespillere og musikere bevæpnet med skytevåpen og armbrøster mens hestene pustet ut store skyer av damp.
Du kan lese boken i ebokappen Bookbites
Eller du kan bestille den her.
