Musikalsk boktips: Bret Easton Ellis – Skår

PROPPFULL AV 80-TALLSMUSIKK-REFERANSER!

 Av Staale Venstad

Mannen bak den velkjente og omdiskuterte boken «American Psycho», Bret Easton Ellis, er igjen aktuell med en tykk murstein av en roman: «Skår».

Min kjærlighet for 80-tallet, og ikke minst 80-tallets musikk, er velkjent i min krets. En kollega tipset meg derfor om denne boken, vel vitende om at den antagelig ville være noe for meg. Noe nølende la jeg litt tvilende ut på en leseferd på drøye 800 sider med utgangspunkt at jeg fikk gi den en sjanse og bare kvitte meg med den om den var kjedelig.

Mitt kjennskap til Ellis` tidligere bøker er perifert. Husker godt all støy og oppstyr rundt de grove voldsskildringene som ble skildret i boken «American Psycho» og som til tross for at det er rundt 30 år siden den kom fortsatt blir regnet for ganske hard kost.

Vel, denne nye boken dreier seg kort og godt om skoleåret 1980/1981 på en snobbete overklasseskole i Los Angeles der den 17 år gamle hovedpersonen Bret får en ny gutt i klassen, den smellvakre og perfekte Robert Mallory, med en tilsynelatende obskur bakgrunn, samtidig som at byen hjemsøkes av en morder som  bortfører og dreper tenåringer og dyr på bestialsk vis….

Både forfatteren og jeg er født i samme år, 1964, så  vi var begge 17 år på den tiden bokens handling foregår i. Men for å si det forsiktig, så var det nok noe ganske annet å leve som 17-åring på Jar enn i Los Angeles også den gang.

I boken lever de dekadente ungdommene på 17  luksusliv med endeløs tilgang på sex & drugs & rock`n`roll. De cruiser rundt i egne cabrioleter, popper piller og kokain og fester i egne hus med digre svømmebasseng og hushjelper til disposisjon i foreldrenes fravær.

Min historie om hvordan det var å være 17 år ville garantert fortonet seg utrolig mye kjedeligere, men en ting hadde vi likevel felles:

Soundtracket til å være 17 i 1981!

Hele veien i boken refererer Ellis til utsøkt 80-tallsmusikk som underbygger miljøskildringene og 80-talls-stemningen i boken. Her er det masse å nikke gjenkjennende til for en som var ung på samme tid, eksempelvis Ultravox «Vienna», The Specials «Ghost Town», Kim Wilde «Kids In America» osv.

For meg som spesielt interessert er det også artig å bli presentert for artister og låter fra samme periode som jeg ikke har hatt kjennskap til tidligere, som f.eks Missing Persons, The Babys, X og The Plimsouls blant en rekke andre litt mere obskure, men bra 80-talls-låter og band.

Det endte opp for meg med å sluke de 800 velskrevne sidene med mobiltelefonen for hånden, der jeg laget en spilleliste på Spotify til all musikken det ble referert til underveis i boken.

Spillelisten ble over 7 timer lang!

Boken i seg selv var utrolig spennende, men ganske drøy i sine endeløse og detaljrike skildringer av sex, vold og mishandling av både mennesker og dyr. Noen ganger var det så guffen stemning som ble skildret at jeg måtte ta noen pauser for å fordøye det jeg leste, før jeg mannet meg opp til en ny bolk.

Det var veldig inspirerende å gjenoppdage mange musikkfavoritter underveis, og det ble moro og vente på neste musikkreferanse som dukket opp nesten på hver side i boken. Forfatteren har et åpenbart sterkt forhold til musikken vi vokste opp med, akkurat som meg.

Denne boken er altså ikke for sarte sjeler, men har du sans for 80-tallsmusikk og har et hjerte av glass, så anbefales denne boken på det aller varmeste.