Jeg så bare filmplakaten. Jeg ante ingenting om filmen, men jeg så filmplakaten og visste at denne filmen må jeg se. Og det viste seg å være en helt riktig avgjørelse, ihvertfall hvis du liker visuelt nydelige animasjonsfilmer med en historie som holder deg fast og ikke slipper taket.
Maquia : when the promised flower blooms er en sånn film. Den kan ved første øyekast se ut som en fantasyfilm, og selv om det absolutt er elementer fra high-fantasy (drager og udødelige skapninger), danner de egentlig bare rammen rundt mange fortellinger om relasjoner, familie og kjærlighet, som veves sammen til en episk historie som går over generasjoner.
Det mystiske Iorph-folket lever avskåret fra omverdenen, bortgjemt og glemt av de fleste til de nesten har blitt mytiske. De er nærmest udødelige, og lever i en flere hundreårs ungdommelighet. Maquia er bare 15 år, og vet at hun har et veldig langt liv foran seg. Hun advares mot å oppsøke verden utenfor, for å beskytte seg selv mot smerten over å oppleve tapet av dødelige mennesker som har mye kortere livsløp. Men når Mesarte-hæren går til angrep på Iorphene og bortfører en av dem i håp om å finne hemmeligheten til deres lange liv, blir Maquia kastet ut i en ny tilværelse. Langt fra folket sitt og i en fremmed verden finner hun et foreldreløst spebarn som hun tar til seg som sitt eget.
Dette er en film som vanskelig lar seg oppsummere med få ord; det er mange skjebner og historier som utforskes og flettes inn i hverandre, før det hele når et naturlig sluttpunkt. Det er kjærlighet, sorg, morskap og familie, og om det er verdt prisen å elske noen når de en gang forlater oss.
Sett fram papirlommetørkler og lån filmen her.
