Ingen går seg vill i Cape Town – en afrikansk oppvekstroman

Det finnes utallige oppvekstskildringer i litteraturen. De kan være svært ulike i vinkling, språk, hovedtematikk og konkrete erfaringer som blir beskrevet. Et perspektiv som ikke har fått så mye plass i litteraturen, er oppveksten til afrikanske jenter og unge kvinner. Her presenterer jeg en bok som er satt i en tid da mange afrikanske land fortsatt var sterkt preget av europeisk kolonisering. Den beskriver en oppvekst i et samfunn som på tidspunktet handlingen er lagt til, er på vei mot en større grad av selvstendighet, med alt det medfører av nye muligheter for en større del av befolkningen. Samtidig som det skaper nye utfordringer, i form av blant annet usikkerhet rundt egen identitetsfølelse. 

Zoë Wicomb er født i Sør-Afrika i 1948, men har bodd i Storbritannia siden begynnelsen av 1970-tallet. Ingen går seg vill i Cape Town er hennes skjønnlitterære debut. Boken ble opprinnelig utgitt på engelsk i 1987, og ble først oversatt til norsk i 2022. Wicomb beskriver et Sør-Afrika der svarte generelt, og jenter spesielt, i utgangspunktet har dårlige kår for utdannelse og personlige livsvalg.

Vi møter Frieda på ulike tidspunkt i livet, gjennom en episodisk oppbygd historie. Hun vokser opp i rurale strøk under apartheid og blir oppdratt til å etterlikne hvite briter. Familien er blant annet opptatt av at hun retter håret og snakker korrekt engelsk, slik at opphavet hennes skal være minst mulig synlig. Familien flytter, eller snarere flyttes til en slags forstad til Cape Town. Det er et delt samfunn, med sterk undertrykkelse, men også en stolthet og stahet fra mange i den undertrykkede svarte befolkningen. Faren til Frieda sparer penger til utdannelsen hennes, og ofrer slik muligheten til å kjøpe en finere bolig til familien.

Etter hvert kan hun få muligheten til å studere i storbyen og skape seg et helt annet liv enn foreldrene har fått. Samtidig gjør dette at hun blir mer fremmed for sine egne. Da hun så flytter til England for å studere videre, endrer verden seg totalt for henne; der er alt så annerledes, mulighetene for å ta egne valg og styre personlig utvikling synes nærmest ubegrenset. Familien liker derimot ikke at hun reiser. De spør seg om hun ikke vil kjempe deres hjemlige kamp for et bedre liv; er hun for god for dette livet? Det Sør-Afrika hun kommer tilbake til, er et land i stor forandring, og dermed også et samfunn hun ikke lenger forstår. Etter å ha kjent på hvordan livet kan være, er det vanskelig for henne å forholde seg til de enklere kårene hun kommer tilbake til, tross at mye er bedre og stadig i endring.

Små hverdagshendelser gir et blikk på hele det sørafrikanske samfunnet under apartheidregimet. Forfatteren fletter det hele tiden fint inn med perspektivet til Frieda, som stadig utvider seg gjennom hennes erfaringer som barn, ungdom og voksen: barnet som sitter under bordet og følger med på de voksnes samspill, ungdommen som begynner å se opprørsstemningen i det delte samfunnet,  og den voksne som reiser ut i verden og ser konkret undertrykkelsen hennes egne er utsatt for i hjemlandet. Boken skildrer en dyster periode i Sør-Afrika. Det er likevel ingen dyster bok, men like mye et utenfra-blikk på samfunnet, som en personlig dannelsesreise og en søken etter egen identitet.

Et annet tips til en svært god bok med samme tematikk, er Nervøse tilstander av Tsitsi Dangarembga. Denne boken ble første gang oversatt til norsk allerede i 1990, under tittelen Sisi Tambu. Den er også en delvis selvbiografisk debut, med handling lagt til Zimbabwe (den gang Rhodesia) fra slutten av 1960-tallet. Her følger vi den unge jenta Tambudzai, som vokser opp i et sterkt mannsdominert samfunn. Gjennom henne får vi innblikk i hvordan hudfarge, klasse og kjønn spiller viktige roller i et samfunn på vei inn i en frigjøringskamp, som kan åpne for nye muligheter for flere.