Savner du å gå på konsert eller festival? Selv om det nå snakkes om testkonserter med opptil 5000 publikummere, og noen liknende forsøk har blitt prøvd ut flere steder i Europa, er det allerede klart at også årets festivalsommer blir sterkt amputert.
En liten trøst for musikkinteresserte kan finnes blant musikkdokumentarene du kan strømme på Filmoteket. Her kan du oppleve vår mangfoldige musikalske verden via skjermen. Musikkhistorien er full av gode fortellinger om både glade og triste musikere, og ikke minst ulike musikalske bevegelser med sterkt samfunnsengasjement, og her serverer vi noen slike musikalske filmtips.
Everybody’s Everything (2019) (anbefalt av Jo)
Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke visste stort om rapperen Lil Peep, da nyheten om hans tragiske bortgang i 2017 preget kultursidene verden over. Denne filmen gjør han svært vanskelig å glemme. «Everybody’s everything» gir et gripende innblikk i Lil Peep, eller Gusta Elijah Åhr, som han egentlig heter, sitt liv. Filmen viser Lil Peep som et talent av de sjeldne, et følsomt menneske og en lojal venn. Hans selvdestruktive livsførsel var et resultat av påkjenningen av å være et følelsesmenneske med depressive tendenser, i en til tider kynisk industri. Dokumentaren skildrer også hvilket utrolig samhold og «gjør-det-selv»-mentalitet som eksisterer i den moderne hip-hop scenen. Vi får være med på hele reisen, fra starten på gutterommet til de store scenene på turné. Skildringene av Gustas nære forhold til bestefaren gir filmen noen varme og noen sterke inntrykk. Som tittelen impliserer, er dette historien om en gutt som kjemper en selvutslettende kamp med å være everybody’s everything.
White Riot (2019) (anbefalt av Elin)
Kan musikken endre verden? Det er akkurat det Rock Against Racism satte seg fore å gjøre. I denne gnistrende dokumentaren fra 2019 bruker man nye intervjuer med de nå langt gråere frontfigurene sammen med arkivbilder fra ungdommens aktivisttid for å fortelle en levende og engasjerende historie. I 70-tallets Storbritannia, under den første store arbeidsinnvandringen, ble rasisme mer og mer stuerent. Den høyreekstreme bevegelsen National Front marsjerte gjennom gatene, og etablerte figurer som Eric Clapton uttrykte støtte for deres leder Enoch Powell. Provoserte og sinte bestemte unge musikkfans seg for å komme med en motreaksjon. Gjennom uavhengige fanzines og konserter hvor svarte og hvite artister spilte sammen, vokste det opp et engasjert antirasistisk miljø, som kulminerte i en enorm festival med selveste The Clash som trekkplaster. En film som viser hvor viktig det er å si fra, med et fantastisk soundtrack i bunn.
We Intend To Cause Havoc (2019) (anbefalt av Bent Inge)
Har du hørt om Zamrock? Det er et afrikansk svar på rockebølgen som Rolling Stones, The Beatles med flere dro med seg gjennom den vestlige verden på 1960- og 70-tallet. I Zambia var bandet WITCH (We Intend To Cause Havoc) inspirasjon for det som skulle bli en liten bølge av zambiske rockeband, og bandets frontfigur tok navnet Jagari, en afrikanisert versjon av Jagger. I denne dokumentaren sporer filmskaperne opp Emmanuel Jagari Chanda, som har forlatt musikken og blitt gruvearbeider på sine eldre dager. Sammen reiser de rundt og besøker gamle zambiske musikere, platestudioer og arkiver. Musikken har alltid vært drivkraften for Jagari, og det ender med at han, sammen med et annet gjenlevende bandmedlem og flere yngre musikere, begynner å øve inn de gamle låtene og drar på turné. Jagari er også kjent for svært energiske sceneopptredener, og hadde til tider hele fire mikrofoner stilt opp på scenen, som han beveget seg mellom for å synge ut sine strofer over fengende gitarriff. Denne dokumentarfilmen gir et herlig innblikk i en del av musikkverdenen som nok har vært bortgjemt for de fleste av oss. WITCH spilte (og spiller) psykedelisk rock, med innslag av både funk og progrock, som ikke står tilbake for noe av det vi har ført fra den vestlige scenen på samme tid.
Amazing Grace (2019) (anbefalt av Staale)
I 1972 var 29 år gamle Aretha Franklin for lengst en stor soul-stjerne med mange legendariske soul-album på sin CV. Da hun skulle spille inn sitt neste album, ønsket hun å vende tilbake til sine gospelrøtter. Albumet Amazing Grace ble spilt inn live i en kirke med et knippe gode musikere og ikke minst det livlige gospelkoret Southern California Community Choir. Sydney Pollack filmet innspillingen, som foregikk over to kvelder med et typisk livlig afro-amerikansk kirkepublikum i salen som overraskende nok ikke var fullsatt noen av kveldene. Platen ble sluppet til strålende mottakelse og ble en enestående manifestasjon av Arethas gospelrøtter og en klassiker innen gospelmusikk.
Filmen ble derimot skrinlagt på grunn av tekniske problemer og ble ikke tatt fram igjen før etter Arethas bortgang i 2018. De tekniske problemene ble løst ved hjelp av moderne teknikk og omsider kunne publikum få se filmen fra de legendariske to kveldene. Og det har blitt en fryd og både se og høre dette autentiske tidsbildet fra 1972. Filmingen er til tider uskarp og kameraet beveger seg impulsivt for å fange opp mest mulig av det som foregår på kirkegulvet der enkelte folk går helt i fistel og tar helt av underveis. Dette gjør filmen svært levende og underholdende for seerne. Man trenger overhodet ikke ha et forhold til noen som helst religion for å ha utbytte av denne filmen. Det holder i massevis å bare ha et snev av beundring for Arethas varme soulstemme. Den er og var i en klasse for seg.
Bunch of Kunst (2017) (anbefalt av Jo)
Vi følger kultbandet Sleaford Mods som opererer i den relativt smale undergrunnssjangeren spoken-word, rap-techno /punk. Jeg tror faktisk de er de eneste som operer i den sjangeren. Sleaford Mods består av sinnataggen James Williamson og hans bestevenn Andrew Fearn, to karer i 40-årene som har holdt bandet gående siden 2007. Når man lager slik musikk er ikke veien til verdensherredømme opplagt. Bunch of Kunst er en veldig morsom, underholdende og noen ganger også emosjonell film om standhaftighet, kunstnerisk integritet og ikke minst vennskap, kjærlighet og familie. Hvis du ikke takler store mengder engelsk arbeiderklassebanning, er nok ikke dette filmen for deg. Er du derimot fan av undergrunn, rap, punk og east-enders, er denne et must å ha på lista. Selveste Iggy Pop er til og med med i filmen!
