Det hvite badehuset av Thorvald Steen
Forfatteren Thorvald Steen har en alvorlig arvelig muskelsvinnsykdom som med årene vil gjøre ham sengeliggende. Han fikk diagnosen da han var i tenårene og karrieren som skihopper fikk en brå slutt. Dette har han skrevet om før, og han anså seg for ferdig med det. Alt endrer seg da han en dag får en telefon fra en kusine han ikke ante at han hadde. Familiehemmeligheter rulles opp, det viser seg at både den ukjente onkelen og bestefaren hadde samme sykdom som ham. Alt som avdekkes medfører at forfatteren igjen får en sterk trang til å skrive sin personlige historie. Selv sier han «Dette var en bok jeg måtte skrive».
Og for en forteller denne mannen er. Han holder leseren i sin hule hånd.
I begynnelsen av boken faller hovedpersonen ut av rullestolen. Han er helt alene, hjelpeløs og aner ikke om han vil få hjelp. Der blir han liggende å reflektere over livet sitt. Han tenker på barndommen, ungdomstiden og sykdommen og hva den gjør ham til. Da han fikk diagnosen som 13-åring, fikk han ikke lov til å fortelle noen om sykdommen. Han reflekterer mye over samtalene med sin mor. En mor som blant annet har påstått at hun er enebarn. Skammen og sårheten over dette «unormale» har gjort at hun ikke har villet og fortsatt ikke vil fortelle noe. «Tror du at åpenhet alltid lønner seg?», svarer hun når sønnen stiller spørsmål igjen og igjen. Hennes overlevelsesstrategi har vært å tie. Hun synes sønnen bør ta seg sammen.
Romanen er overraskende spennende. Steen skriver usentimentalt om alvorlige tema. Han dømmer ikke, og han klarer å bruke egne erfaringer til å skrive svært god skjønnlitteratur. Den har fått strålende kritikker. En stor leseropplevelse!
Bestill boken fra Bærum bibliotek
Finnes også som E-bok
