Alex Cameron – Forced Witness
Denne gangen føler jeg for å trekke frem en av fjorårets beste plater. Hadde jeg fått høre denne tidligere, hadde den absolutt vært med på min topp 10 av 2017s beste plater, topp 3 faktisk. Men Alex Camerons andre album «Forced Witness» gikk under radaren min, slik jeg har følelsen av at den har gjort hos de fleste.
Alex Cameron er en singer-songwriter fra Sydney som har dannet seg et ganske komisk alter-ego. Han fremstår som en sleazy, mislykket entertainer og har det veldig gøy med å fremstille seg selv så lite sympatisk som mulig. Dette alter-ego kommer også tydelig frem i tekstene på skiva. Cameron driver med fiktiv historiefortelling og ikke ærlig og selvopplevd tematikk. Disse ofte mørke, men humoristiske tekstene er en av albumets sterkeste kvaliteter. Det er ikke sjelden man tar seg i å humre godt av de egoistiske og mannssjåvinistiske karakterene i låtene.
Stjernen på «Forced Witness» er likevel melodiene og arrangementene. Det er sjelden man kommer over et album med så mange gode refreng og fengende hooks. Åpningssporet «Candy May», en virkelig sterk låt, setter standarden for albumets kreativitet og sound. Oppbyggingen i sangen er helt perfekt, hvor hver nye del driver låta fremover til saksofon-riffet i siste refreng har brent melodien fast i hjernebarken til evig tid. Er du glad i Bruce Springsteen, vil du finne mye du liker på «Forced Witness». Camerons melodier, måte å synge på og ivrige saksofonbruk gjør meg ca. hundreogatten prosent sikker på at han er blodfan selv.
Lydmessig er albumet en potpourri av 80-tallets greatest hits, Tom Petty-driv, Yamaha DX-7 synther, nevnte saksofon og en liten dæsj Meat Loaf og Bonnie Tylers grandiositet. En lekker duett får vi også på «Stranger’s Kiss», hvor indiefenomenet Angel Olsen bidrar med nydelig gjestevokal. Hvis vi ser bort i fra Angel Olsen, Killers-vokalist Brandon Flowers og saksofonist Roy Molloy er det ikke mange andre bidragsytere. Cameron spiller stort sett alt på plata selv, noe som gjør arrangementene og produksjonen enda mer imponerende. «Forced Witness» rommer 10 gode låter, med hver sin besnærende historie og fengende melodi. Perfekt lengde på et nesten perfekt album og et kvantesprang fra albumdebuten «Jumping the Shark» fra 2013.
Hvis du er glad i det beste fra 80-tallet, Bruce Springsteen og slem-gøyale tekster er Forced Witness absolutt en plate å få med seg. Apropos å få med seg… tar du turen til Tøyen lørdag 11. august, kan du se Alex Cameron live på årets Øya-festival. Jeg gleder meg!
