Vensaas-seter

Av Kjell Kirkeby.

Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 38(1998), s. 13 – 27

Hør også Kjell Kirkeby snakke om Vensåsseter og seterdriften i Lommedalen – lydopptak:

Seterdriften er nok like gammel som fast bosetting her i landet. Da man begynte å dyrke jorden og fikk dyr, var det naturlig a slippe dem på beite i skogen. Den gamle skikken var også at det gjaldt å fø så mange dyr som mulig vinteren over. Dess flere dyr en fikk på beite, dess større ble avdråtten, derfor gjaldt det å samle mest mulig for til vinteren. Graset ble slått i inn- og utmark, kjørt i hus og lagt i «stae» (høystabbe).

Når man skulle fore dyra om vinteren gikk det ikke an å ta høyet med gaffel oppå kaggen og kaste det ned til foring. Da kunne det lett bli store flak og brukt for mye. Derfor ble høyet dratt ut av kaggen med en nappekrok, så det falt løst og lett og gav full oversikt over hvor mye som ble brukt om dagen.

Nappekroken gjorde at høykaggen ble helt rett opp og ned og stod som en loddrett vegg. Da var kontrollen enkel. Det var merker i låven hvor langt man til enhver tid kom innover. -Så og så langt skulle man være ved Mortensmesse den 11. nov. Var man kommet lenger, ble det brukt for mye og det måtte brukes mindre. Slike merker hadde man på låveveggen ved vintersolhverv 22. des., Pålsmesse 25. jan. og Petter Varmestein 22. feb. som var en ekstra merkedag. Da var varmen som kom innenfra jorden storre enn kulden som kom utenfra om natten, og faren for frosne vannrør var liten. Kom det, om ikke mere enn to drypp fra taket på baksiden av låven, var det et tegn på at sommeren ville bli varm og god. – Siste peiling av høyet var ved Marimesse, 25. mars.

Et godt tilleggsfor var småkvist med lauvet på. Det var lett å ta kvister av ask, selje, rogn og bjerk. De ble samlet i store band med en kvist rundt (som bendel) for å holde bandet sammen. Disse lauvkjervene ble tørket og lagt på fjøstrevet. Til å begynne med sager man over trestammen ca. 3 m. over bakken. Her vokste det ut nye kvister, og med tid og stund kunne man komme tilbake og kjerve nytt lauv. Stammen vokste videre, og der de nye kvistene kom, ble det som en krone. Disse trærne ble da kalk, askekoll, siljekoll osv. Store grener ble også tatt med, for barken var et godt kufor, og i lange vinterkvelder hadde man tid til a skave av barken.

Etter en lang, kald vinter og sen vår kunne det lett bli rene sulteforingen og det var godt a få dyrene ut på beite. Mange steder gikk skogen helt ned til husene, og da var det lett å slippe dyrene til skogs. Gardens eiendom rakk så langt som dyrene gikk om dagen, og hjemmeskogen ble definert som så langt hanegal og hundeglam kunne høres. Etter hvert som det trengtes mer beite og dyrene ikke rakk hjem til kvelds, ble det enklere å bygge hus til folk og fe i skogen og overnatte der. Slik ble de første setrene til.

Det er i grunnen lite vi vet om gamle setre i Lommedalen. Kanskje gjorde det sitt at dalen var trang og åssidene bratte, men seterdriften er nok like gammel her som i resten av bygda. På vestsiden går det store bekker fra toppen av åsen og ned til Lomma og det ble greie deler mellom gårdene Krydsby (g.nr. 98), Trulsrud (g.nr. 99), Bjerke (g.nr. 100) og Nedre Jonsrud (g.nr. 101). På hver av disse gårdene var det en fegate så dyrene kunne gå helt opp og beite innover åsen til delet mot Vestre Bærum. Bjerkeveien var opprinnelig en bred fegate med solid skigard på begge sider. Fegaten var felleseie og alle brukene på g.nr. 100 kunne slippe sine dyr her.

Nedre Haug (g.nr. 97) hadde seter på Krokskogen. Haugsvollen lå der Sølvbekken går over Krokskogveien og Tjernsbakken går ned mot Langebrotjernet. Sølvbekken fikk navn etter noen stener med sølvglans. En optimist tok skjerp her, men gav sig snart.
Haugsvollen ble nedlagt i 1880 da 100 da. av gårdens eiendom på Krogskogen ble solgt og tillagt Langebro. Conrad Clausen hadde i sin tid kjøpt halve gården og lagt den under Bærums Verk.

Øvre Jonsrud (g.nr. 102) hadde ikke seter i egen skog, men i 1861 kjøpte Even Jonsrud en del av Danielsbråten (g.nr. 107) av Hans Olsen. Den fikk navnet Jonsrudkampen og ble brukt som bondeseter under Øvre Jonsrud.

På østsiden ble det ordnet på en annen måte fordi Øvre Vensaas (g.nr. 108), Hellerud (g.nf. 111) og Burud (g.nr. 113) lå slik at de kunne slippe dyra rett på beite i skogen og fikk skogsretten, dvs. at de kunne slippe dyra rett pa skogen hele sommeren, mens Nedre Vensaas (g.nr. 109), Kirkeby (g.nr. 110) og Muserud (g.nr. 112) fikk seterretten.

Denne ordningen kom av at tidlig om våren var det ikke nok beite til alle dyra hjemme på gården. Da kunne kuene med skogsretten beite seg innover i skogen ettersom graset vokste, mens de med seterrett beitet i hjemmehavn til beitet på skogen ble så godt at de kunne flytte på seteren.

Hjemmeskogen til Kirkeby og Nedre Vensaas gikk over åsen dit den heller ned mot Burudsmarka. Lenger opp, der det er bratte fjellet ned mot Dølløkken, hadde Kristian Martinsen Aamodt skutt en bjørn. Den hadde hoppet rett ut fra berget og havnet i en siljukoll. Den ble ikke funnet før utpå sommeren da det begynte å lukte av kadaveret. Siden heter stedet Bjørneberget. I en rett linje fra Bjørneberget til Pælåsen gikk hjemmeskogen til de øvre Vensaasgårdene. Øst for denne linje lå Østre almenning. Navnet Pælåsen kommer kanskje av at østre og nordre almenning hadde et merke felles her.

Det var ikke bare bjørn som var inne på skogen for 100-150 år siden. En plass under Kirkeby heter Ulverud og en plass under Nedre Vensaas heter Tasserud. Det er samme navnet for ulven ble den gang nevnt som gråtass. Så her hadde nok ulven vært og tatt sau. Det fortelles om Guttorm Aamodt at han slapp ut bikkja en kveld. Den ble tatt av ulven like ved gården. I skogkanten ble det tatt et føl. Ulvestøkket er et jorde ved Vensaasbekken der den renner ut i Lomma ved Merrahølen.

Det sies at Martin og Martina fra Haugen ved Burudvannet hadde vært i bygda en tur, men utover kvelden begynte ulven å tute i Burudmarka. Martin hadde ikke lyst til å gå hjem så han overnattet i Sandbekken, et hus som lå der veien i dag svinger opp til parkeringsplassen på Sandbakken. Martina som var i Solli, måtte hjem til ungene. «Men er du ikke redd nå som ulven skriker så stygt?» spurte Pålina. «Nei,» sa Martina, «jeg har et langt tau, drar det etter meg, tør ikke ulven ta meg.»

Øst for Bjørneberget ligger Dølløkken som var en plass under Burud. Her bodde finner på 1600-tallet. 10-12 rydningsrøyser er tydelige, og der var god jord. Her begynte Østre almenning som gikk over Antonsåsen (navnet er etter finnen Antinen), videre over Seterkollen som i dag kalles Haugkollen (den begynner ved Haugen) og over Barlindåsen til Stanglinjen som er delet mot Sørkedalen. Det var her Nedre Vensaas, Kirkeby og Muserud hadde almenningsrett, og den var nok tatt i bruk tidlig på 1800-tallet da det er nevnt siljukoll både på Antonsåsen og i Bjørneberg, for disse kan bli 100 år eller mer.

Almenningsretten var mye verdt, for den ga rett til beite, jakt og fiske, til å ta ut gjerdefang og brenneved, virke til hus for folk og dyra en fødde på gården. Gjerdefang var viktig fordi enhver hadde plikt til å holde gjerde som vernet mot storfe og småfe. Det skulle være så sterkt at en okse ikke brøt det ned og så tett at en sau ikke kunne krype igjennom eller komme under. Med bruksretten fulgte retten til å legge seter hvor en ville bare den ikke kom så nær at den generte andre, videre fulgte retten til det virke man trengte for folk og det fe gården kunne fø. Men det var ikke lov å ta med andres kuer på seteren. En del av almenningen ble kalt «den brente dalen» etter en skogbrann som hadde gått over Seterkollen og Barlindåsen og tvers over det stykket som tilfalt Kirkeby da almenningen ble delt.

Mellom to bergnabber, en på Seterkollen og en på Barlindåsen, var et le hvor det var lett å stenge for kuene. Det blev kalk seterle. Opp mot Elgkollen var det også et seterle. Muserud og Skollerud setret i Barlinddalen. Morgen og kveld gikk folk fra Skollerud opp til setrene og melket kuene. Melken bar de med hjem. – To Skollerudgårder hadde felles seter i Barlinddalen. Her ble graset høstet og kjørt hjem på vinterføre. Men et rykte vil vite at den yngre generasjon ikke likte å begynne en ny slått i Barlinddalen når de var ferdige nede på gården, så da husene på setra raste ned en tung snevinter, var det ingen som gråt for det. Noen mente at tobente hadde hjulpet til, men det er lite trolig. Den gang gjaldt det å ta vare på alt så intet gikk til spille. Husene ble ikke bygget opp igjen, men murene viser hvor de stod. Kanskje var nyrydding og dyrking kommet så langt at man hadde nok høy hjemme.

I et skifte fra 1752 etter Kirsti Evensdatter som døde på Nedre Vensaas, nevnes en Vensaas seter for første gang. Kanskje var det denne seteren som lå på det høyeste punkt på veien fra Tolverud til der Vensaas-setrene ligger i dag. Det kan ha vært en seter hvor man høstet graset, eller som var i bruk tidlig på våren før det var godt nok beite i skogen. Stedet er aldri nevnt som annet enn Gamlevolden, og Gamlevolden har sitt navn i forhold til en ny setervoll.
Av hensyn til rovdyrene var det tryggere at flere setret sammen i en setergrend enn at de var alene. Det er rimelig å tro at gamleseteren er flyttet ned og så har Kirkeby og Muserud kommet etter fra «den brente dalen». Det må være svært lenge siden setrene ble samlet der de nå ligger.

Da almenningen ble delt i 1826 ble Østre almenning delt i tre og grensen mellom stykkene gikk i rett linje øst/vest. Muserud fikk sitt stykke ovenfor øvre Vensaas i syd og nordetter til Kirkeby. Kirkeby fikk sitt stykke med Muserud i syd og Nedre Vensaas i nord. Nedre Vensaas (g.nr. 109) fikk et stykke fra Kirkeby og nordetter til delet mot Aamodt (g.nr. 105) som begynner ved et punkt i den søndre enden av Hvitsteinsvannet og går derfra rett vest forbi flere merketrær, samt over det nordre hjørnet på kirkebyfjøset i Vensaas-seteren inn til en korshuggen gran i delets endepunkt i vestre linje.

Her har vi beviset for at det var full drift på Vensaas-seteren i 1826 og at delet mellom Vensaas og Aamodt gikk midt over setervollen med fjøsene på Nedre Vensaas sin grunn og størhusene på Aamodt. Når det er nevnt Muserud størhus og kirkebyfjøset betyr det at gårdene med samme navn hadde størhus og fjøs sammen. På gårdene var det slektskap, vennskap og godt samarbeid.

I fjøset var det jordgulv og dyrene var bundet i båsrekke ved hver av de lange ytterveggene. I størhusene var det 2 rom uten vinduer. I kokrommet var det en glugge over døren hvor lyset slapp inn og et ljorehull i taket over peisen så røken kom ut. I kokrommet bodde de, kokte og stellte. Her var et par senger så brede at de ga plass for tre. I pent vær kokte man ute. Melken ble oppbevart i eget rom uten andre åpninger enn døren til kokrommet. I hyller stod melken i ringer av forskjellige størrelser fra 4-6 liter og 6-12 liter og dunker med lokk på opp til 20 liter. Husbondsfolket kom opp og hjalp til 1-2 ganger i uken. Det ble kjernet smør, kokt prim, laget pultost og gammelost. Varene ble tatt med hjem enten på kløv eller kjørt på treskoning, slep. Varene gikk videre til byen. Man hadde kjørelag hvor hver tok sin tur og gjorde ærend for de andre.

Så lenge det var rovdyr på skogen, måtte dyra gjetes. Senere gikk de alene og hadde sine faste reksler. Når en reksle var beitet ned, begynte de på en annen. På den måten fikk graset tid til å vokse opp igjen. Til å begynne med kom dyra hjem til seteren og fikk mel og salt mens kalvene fikk drikke. På det varmeste slapp dyra ut ved 5-tiden om morgenen mens det var dugg i graset. De ble holdt inne et par timer midt på dagen når fluer, klegg og brems var på sitt verste. I begynnelsen kom dyrene hjem til kvelds. Utover sommeren dro dyrene lenger avgårde og måtte drives tilbake til seteren. Når beitene ble dårligere og dyrene ble hentet om høsten, var de like ivrige etter å komme hjem som de før var etter å komme på seteren.

Å flytte på setra var en festdag for oss ungene. Det var skolefri for å hjelpe til. Kvelden før var det å følge dyrene opp til setra og det gikk bra. Dyrene som hadde vært der før, visste hva det gjaldt når de ble sendt opp Åskleiva. Da var det det å ta fatt på fegaten bort til Vensaas, opp Langkleiva til Gamlevolden og ned til setra. Da hadde dyrene det travelt. Verre var det med kalvene vi måtte ha i band så de ikke rømte. De var kåte og spreke til å begynne med, men ble snart slitne og trege. De ville helst legge seg og ta en hvil. Det var bare å ta det med ro og bruke den tiden man trengte for å nå frem. Fra den andre kanten kom dyrene seterveien fra Muserud, over Burud, opp Burudmarka og over Antonsåsen. Det ble endel bråk når dyrene møttes på setervollen. Men det var nok folk der, så det gikk greit å få dyrene inn på fjøset og bundet på kjente plasser. Det ble sen kveld, for det var mye å prate om og ordne med.

Neste morgen var alle på plass, og etter frokost var det å slippe dyrene ut til et oppgjør om hvem som skulle være sjef på setervollen. Det ble bråk og leven, og det gjaldt å passe kalver og ungdyr så de ikke ble redde og røtme hjem. «De gamle var eldst» og kjente fra før og det tok ikke lang tid før ledelsen var avgjort. Etter en snau time hadde flokken roet seg og drevet til et godt beite et stykke inn på skogen. I flere år var det til Solberghogga vi dro. Der var det godt terreng og etter en snauhøgst noen år tidhgere, var det gode gressganger. Vi slo ring rundt flokken så ingen stakk av. Dyrene slo seg straks til ro og beitet til alle var mette. Så var det å ta dyrene til seteren igjen og binde dem inn på fjøset, hvor de la seg, jortet og fordøyde det gode graset de hadde fått i seg, mens gjeterne fikk seg et solid måltid og ro og hvile. Resten av dagen fikk bølingen beite på setervollen før vi slapp den inn på fjøset om kvelden. Denne handteringen av dyrene var nok til å venne dem til seterdriften, og budeiene overtok det daglige stellet.

Fra gammelt av var det en del av lønnen å ha et stykke jord å dyrke, derfor kunne en slektning få en plass under bruket. Med ku på båsen og en høstkalv på beite om sommeren var det et godt slakt til jul. Sammen med en gris var det et godt og matnyttig tillegg til lønnen. Som kompensasjon for andre rettigheter kunne de få et lite stykke skog hvor de kunne ta ut ved og gjerdefang. Til lærerlønnen hørte jord å dyrke, for ikke å glemme presten med prestegarden som gjerne var den beste i bvgden.

Protokollen for A/L Vensaas seter
De utskilte brukene hadde beiterett i skogen og vi kan se i protokollen for A/L Vensaas seter hva det førte til.

Høsten 1911 ble det holdt et møte av eierne av Vensaas seter hos Mauritz A. Vensaas. Eierne av parseller fra Vensaas og Kirkeby var innkalt og man ble enige om at de heretter oppebar de samme rettigheter og forpliktelser som de gamle setereierne. De som var innkalt var eierne av Ulverud, Bonna, Aasen, Tasserud og Hagan som vedtok å delta i utgifter til bygging av et nytt størhus og reparasjon av det gamle; samt å dele utgiftene til vedlikehold av disse etter følgende forhold:

G.nr. 109, br.nr. 1 Vensaas 4 andeler
br.nr 2 Bonna 1 andel
br.nr 3 Vensass 4 andeler
br.nr 4 Tasserud 2 andeler
br.nr 5 Aasen 1 andel
br.nr 6 Hagan 1 andel
G.nr. 110, br.nr. 1 Kirkeby 4 andeler
br.nr 2 Kirkeby 4 andeler
br.nr 3 Ulverud 1 andel
G.nr. 112, br.nr. 1 Muserud 4 andeler
br.nr 2 Bø 4 andeler
11 gardsbruk med tilsammen 30 andeler

Til å planlegge byggearbeidet og sette dette i gang ble det valgt 4 mann: G. J. Bø, Adolf Nilsen, Mauritz A. Venaas og Martin Kirkeby. Møtet sluttet etter en belivet seksa (selskapelig samvær). De fire satte seg straks i virksomhet, kjøpte materialer, dører og vinduer, bølgeblikk m.m. Murerarbeidet ble utført av Edvard Ulverud som hadde med seg folk fra deleierne. Tømmerarbeidene ble utført om vinteren av Lars Trulsrud for 600 kr. for størhuset i full stand. Sommeren 1912 ble det gamle panelt innvendig og det ble satt inn ny kokeovn. Med disse reparasjonene, ovner og inventar i det nye størhuset, kostet byggearbeidet i alt kr. 2.800. Pengene ble skaffet ved å ta opp et lån i Bærums Sparebank på i alt kr. 1.800 som samtlige eiere stillte seg ansvarlige for. Resten ble det arbeidet for eller betalt kontant.

Våren 1913 var størhuset tatt i bruk og i juli måned var det kranselag på setra. Byggearbeidet ble mottatt fra Trulsrud «der fikk deleiernes takk for godt utført arbeide. Der spiltes på bæljespell, og man danset, sang og moret sig til langt på natt.»

Det var fra første stund meningen å bygge huset slik at det kunne leies bort til sportsfolk «dog aldri i så stor utstrekning at det hemmer seterdriften». Oppnnnelig var adkomsten til annen etasje gjennom en lem i himlingen til kammerset. Det var både tungvint og upraktisk, og man ble fort enige om å bygge en utvendig trapp. Rommene i annen etasje ble forbeholdt selveierne til bruk i forbindelse med skogsdriften, særlig høst og vår.

Familien Ritter leiet det gamle størhuset til ferie og fritidsbruk. Når setertiden var over og det nye størhuset stod ubrukt, holdt familien til her resten av året. Da familien hadde vært leiere i 25 år holdt seterlaget fest med rømmegrøt, spekemat og annet godt. Georg Kirkeby holdt en liten tale hvor han mindtes andre tider og skikker. Han spurte hvor det var blitt av kløvhester og gutten som klatret i fjellveggen for å besøke kjæresten, eller den fredløse som gjemte seg i skog og myr fordi han hadde gjort en ugjerning bygdefolket ikke kunne tilgi. Han var redd utviklingen ville føre til hytter på Bessliåsen og på Aamodtkollen så om 25 år var det nok slutt med seterdriften. Han takket Ritter for godt samarbeide og pengene han hadde betalt i leie. De var kommet godt med og gjort sitt til at setrene kunne drives billig og lønnsomt. På bæljespellet stemte Kåre Bonna i med «Det blir atter sol og sommer», mens par etter par svingte seg i dansen på setervolden.

Slik gikk det til at Vensaas seter gikk over til felles drift. Før hadde hver gard eget størhus, fjøs og budeie. Nå fikk man et ektepar til å påta seg røkt og stell av samtlige dyr, mens setereierne betalte en avtalt pris for hvert dyr de hadde på setra om sommeren. I 1914 ble det vedtatt at det på hvert årsmøte skulle velges et styre på 2 mann, formann og kasserer, og det skulle legges frem et regnskap revidert av en av andelseierne.

3. september 1915 var alle deleierne på setra og så på tegninger til et nytt fjøs med 48 båser. Tegningene ble godtatt og det ble vedtatt å bygge 38 båser som eierne skulle betale, men 10 båser skulle bygges for andelslagets regning. Pillarene ble oppført som pliktarbeid og andelseierne leverte bord og planker. Fjøset kom på kr. 2.143,89. Det var ferdig i 1916 og ble tatt i bruk med en gang. Selskapets gjeld var da kr. 1.150.

Norge var nøytralt under første verdenskrig. Men det ble rasjonering og dyrere mat. Så da det blev solgt en parsell av Nedre Vensaas, insisterte kjøperen på at seter og beiterett fulgte med parsellen. Han fikk kjøpt en andel i seterlaget og med den fulgte samme plikter og rettigheter som for de andre. Men efter år med fred og bedre tider, var neste generasjon hverken interessert i ku eller beiterett ved arveskifte. Andelen blev kjøpt tilbake av seterlaget.

I mange bygder var setertiden fastlagt fra 9. juni til Mikkelsmess 29. september. I Lommedalen var ikke dette så nøye for her var det bare dette ene tilfelle med slike rettigheter. Kom våren tidlig kunne de dra tidligere på seteren, og var høsten god kunne det setres lengre. Men når elgjakten begynte, var alle dyra tatt hjem.

Da delet mellom Vensaas og Aamodt gikk midt over Setervolden og grunneieren på nordsiden ikke var med i Seterlaget, er det rimelig at han ville ha litt igjen enten som tomteleie eller beiterett siden det gamle størhuset stod på hans grunn og det nye fjøset også blev bygget her. Men når Seterlaget henviste til «alders tids bruk og hevd», hadde ikke grunneieren noe å kreve. Han hadde noen dyr på seteren et par år og fikk for dette en regning på kr. 51,30. Beløpet blev aldri betalt og i et nytt brev fikk han beskjed: I Seterlaget var enstemmig vedtatt at han ikke kunde ha dyr på seteren så lenge beløpet kr. 51,30 ikke var betalt. Grunneieren hadde sin gard lenger ned i bygden og beite nok til sine dyr, så han var ikke interessert i noe seterbeite. Siden er ikke saken nevnt.

Mens betalingen først hadde vært kr. 10,20 for hver ku, kr. 8,30 for kvie og kr. 17,30 for hver kalv, pluss 3 1 melk hver dag i beitesesongen, blev dette nu forandret. Beitesesongen blev satt til 3 måneder og lønnet efter avtalt pris. Var det en god høst og godt beite så sesongen ble forlenget, blev det betalt et tillegg. Første gang blev prisen satt til kr. 200 for beitesesongen og for hvert dyr betalte setereieren kr. 10 mens de tok kr. 12 for leiedyr. Denne prisen gikk straks opp og var i 1929 kr. 600 og pris pr. dyr kr. 16 og 18. Prisen økte jevnt med kr. 100 pr. år, men var i 1940 nede i kr. 550. Det ble betalt kr. 84 i tillegg fordi det var 8 dyr mer enn det var båsplass til.
Dyretallet har vekslet. Det begynte med 20-30, senere var fjøset som regel fullt. Under og etter krigen var dyretallet oppe i 55-56 så vi måtte ta et vedskjul til kalvefjøs. I 1943 var betaling til røkter kr. 850; i tillegg kom kr. 100 for 14 dager over tiden. I 1948 var lønnen kr. 1600 og for dyrene kr. 25 og 35.

Utover i 50-årene gikk dyretallet ned og lønnen opp, samtidigt som det ble vanskeligere å få habile seterfolk. At vi skulle avgi arbeidsfolk til industrien slo ut for fullt. I 1957 fikk vi bare et svar på vår annonse. Det var Olav Svartholdt fra Braskereidfoss med kone og to sønner. Han skulle ha kr. 1.200 for å passe inntil 30 dyr og kr. 40 for hvert dyr mer enn det. De skulle ta skogsarbeid ved siden av. Under ledelse av assistenten i skogeierlaget hugg de 50 kubikkmeter tømmer for setereierne.

Vi fikk merke hvordan paroler og forordninger virket inn på seterdriften. I de harde 30-årene med arbeidsledighet og andre vanskeligheter var parolen at bøndene skulle bryte ny jord, grøfte og skape arbeidsplasser. Dette ble gjort, så da krigen kom var det full drift og mer enn 400 voksne kyr, pluss ungdyr til oppdrett og slakt i Lommedalen. Det var 65 leverandører til Lommedalens meieri. Da krigen var slutt, kom en ny parole. Bøndene skulle mekanisere og rasjonalisere. De skulle skaffe arbeidshjelp til industrien som skulle bygge landet. Dermed søkte folk til tettstedene og industrien. Med mindre arbeidshjelp på gården matte driften legges om og dermed kom korndriften og en ny gjerdelov. Mens den gamle gjerdeloven påla grunneieren å holde fremmede dyr borte fra sin eiendom, ble dette forandret til at eieren var ansvarlig for sine dyr. Når det ble slutt å holde gjerde mot skogen og kyrne kom ned i bygda og raserte naboens åker.

Det blev forsøkt med skogsarbeidere som skulle se til dyrene uten å binde dem inne på fjøset hver kveld. I 1961 gikk det 32 dyr på skogen, og så var det slutt. I 1962 var det ingen vokter og siden har fjøset stått tomt. Størhusene har vært bortleid til sportsfolk. Seteren lå sentralt så løper og turveier øst/vest fra Sørkedalen til Lommedalen og syd/nord fra Burud til Kampen, Vidvangen og Lauvlia gikk like forbi. Mange var innom og fikk en rømmering eller annen servering.

Det fortelles om Haagine Aasen at da hun var budeie, hadde hun en kopp for hver bonde med ku på seteren. Hun passet nøie på at melkepengene kom i riktig kopp. Dette gav et greit og riktig oppgjør hver høst.

I setertiden blev det arbeidet med å forbedre veien opp til seteren. I Heggåsmyrene blev det lagt kavle broer, mens turveier og dyretråkk blev ryddet så det var lett å ta sig frem for folk og fe. Daglønnen begynte med kr. 6 pr. dag, men da setervolden under krigen skulle planeres blev lønnen 10 kroner dagen for mann og 6 for hest. Ellers blev bygningene eftersett og holdt ved like.

Når fjøset stod tomt blev det skurt og vasket, kalket og desinfisert for å undgå smitte. Ringorm og kalvekasting var man særlig redd for. Det blev søkt om å nekte dyr fra smittede besetninger adgang til fellesbeite. Dette blev avslått av Landbruksdepartementet. Men da veterinærene hadde full oversikt over den smittsomme kalvekastingen blev dyrene slaktet og sykdommen borte.

I 1947 fikk Bærum kommune en søknad om godkjenning av reguleringsplan i Fløytahogget. Planen gikk ut på å regulere 45 dekar skog til 11 hyttetomer på ca. 4 dekar. På hver tomt skulle det bygges et enetasjes hus pluss uthus. Dette var midt i våre beiter, og vi var redd et så stort bebygget område ville skape vanskeligheter for beitedyrene. Bjelleklang og beitedyr kunne lett bli uønsket i tidlige morgentimer.

Videre var vi redd en slik utparsellering ville gjøre det vanskelig å hindre utbygging og lignende planer. Vi bad derfor om at saken ble utsatt til vi fikk uttalelser fra friluftsråd, skogråd og jordstyre, samt Bærums Verk da det sikkert blev aktuelt med veiforbindelse fra Sørkedalen opp gjennom Løvenskiolds skoger. Rådmannens kontor undersøkte om kommunen burde bruke sin forkjøpsrett. På befaring 18. juni var rådmannens kontorsjef og reguleringssjefen tilstede. Fra formannskapet møtte H. Kløvstad og A. Evjen, samt juristene A. B. Bugge og R. Seim. Arbeidet på tomtene var alt begynt så vi fikk se oplegget. Januar 1949 blev søknaden avslått i et enstemmig formannskap.

På medlemsmøte 30. november 1981 forelå søknad fra John Grorud om å kjøpe det gamle størhuset, som han hadde leiet siden 1932. Da overtok han leien efter en onkel og hans kamerat, da de fallt bort. Han likte sig veldig godt i det gamle størhuset og var interessert i at Gamlesetra fikk stå som et minne om seterdriften på Vensaas-setra. Han aktet å vedlikeholde og reparere det gamle størhuset så det ikke forfallt.

Seterlaget hadde disse argumentene:

1. Selges det gamle størhuset, kan Seterlaget vanskelig nekte å selge også det nye størhuset. Når det ryktes at Seterlaget er villig til å seige, er det nok av dem som vil plassere penger i fast eiendom.
2. Seterretten er en urgammel rett som tilhører våre eiendommer. Ved å seige et eller flere hus som hører med til seteren, har vi frasagt oss seterretten. Senere kan det bli vanskelig for ikke å si umulig å ta den opp igjen.
3. Vi som drev med kuer da seterdriften tok slutt, merket snart at går den blev mindre. Når vi ikke kunne ha ung- og gjelddyr på setra, måtte vi legge ut mer til beite hjemme. Det ga mindre for og færre overvintrende dyr.
4. Om seterdriften ikke er aktuell i dagens velferdssamfund, er det tydelige tegn på at det blir hardere tider, og det kan bli aktuelt med seterdrift igjen. De eldste av oss som husker to verdenskriger og «de harde 30-åra», vet at det som er hendt før, kan hende igjen.
5. Leieinntekten må settes slik at husene kan holdes vedlike. Da koster det ikke noe å sitte med husene. De vil alltid ha sin verdi, mens penger går fort ned i verdi og har en egen evne til å bli borte.
6. Kjøperen er over 70 år, og vi må regne med at det gamle Størhuset om ikke altfor lenge kommer på nye hender. Ingen vet hva en ny eier kan forlange av restriksjoner og hvilke konsekvenser det kan få for seterlaget.
7. Seterdriften betyr mest for den som har flest andeler. Av den grunn må avstemningen bli overensstemmende med aksjelovens regler. Det vil si en stemme for hver andel.

Seterlaget gikk enstemmig imot å selge det gamle Størhuset.

Det var et stort savn da Vensaas seter ble borte. Dyrene sanket tusenvis av forenheter og holdt løvskogen nede, samtidig som de hadde godt av oppholdet i skog og mark. Jeg regnet at gården ble 25 pst. mindre da setra ble borte.

Gjengitt med tillatelse fra Asker og Bærum historielag.