Etter Svartedauden 1349-1350 og epidemiene som fulgte, var store deler av Bærum folketom. Men etter som årene gikk, steg folketallet. I perioder med krig, nødsår og farsotter kunne dødsfallene bli mange. Det er beregnet at i årene like før Svartedauden bodde omkring 1200 mennesker i Bærum. Det tok 300 år før folketallet igjen steg til det samme. På den tid var omtrent hele befolkningen knyttet til landbruket. Mange gårder var utarmet og fraflyttet. Enkelte folketomme gårder – ødegårder – ble helt borte. Andre oppstod igjen som underbruk eller som husmannsplasser.
Omkring 1660 var det 107 gårdsbruk i Bærum. Folketallet steg jevnt i årene fremover, og var i 1769, 2435 personer. Det ble fordoblet i de neste hundre år, og var i 1865, 5012 personer.
Etter som befolkningen økte, ble det nødvendig å skaffe levebrød til flere. Industri vokste frem. Bærums Verk begynte omkring 1620, og ga i årene fremover arbeid til mange. Landbruket ble likevel den viktigste næring i mange år.
En gruppe jordbrukere, som ble kalt husmenn, stod frem i siste del av 1600-årene. Det meste av dyrkbar jord var tatt i bruk. Noen jordremser opp mot åsene var dyrkbare, og enkelte havnehager kunne fulldyrkes. Selv om jordflekkene var små og tungbrukte, kunne nydyrking gi levebrød for en familie. Gårdene trengte jevn arbeidskraft. Det var en fordel for jordeieren eller bygselmannen å bygge en stue og et uthus og overlate til brukeren. Gården fikk oppdyrket mer jord og sikker arbeidskraft.
I enkelte strøk av landet var det mest vanlig at husmannen selv bygde husene og leide jorden. Det hendte også i Bærum, men oftest ble husene på plassen bygd og vedlikeholdt av eieren. Det ble avtalt rettigheter og plikter, som husmannen måtte overholde med hensyn til avgift, arbeidsplikt, oppsigelse m. m.
En kvegtelling i 1657 oppgir 7 husmenn i Østre Bærum. I 1665 var det 55 husmenn og strandsittere . Strandsittere var folk som bodde i en leid stue og drev fiske m. m. Skattemanntallet over husmenn i 1771 viser 122 navngitte husmenn i Bærum.
Foruten husmenn med jord som hadde arbeidsplikt, var det også husmenn uten jord. Ofte var de handverkere. De utførte handverksarbeide på gården og i nabolaget. Det ble i årene fremover mer behov for forskjellig handverk og flere husmenn i denne gruppen.
Størrelsen på husmannsplassene kunne være forskjellige, ofte etter hvor mye jord det var mulig å dyrke. Mange plasser var bare på 5-6 dekar. Andre plasser, ofte opp mot skogkanten, kunne være på 10-15 dekar og mer. Av husdyr eide husmennene vanlig 1 ku og 2-3 sauer. Plassen var avhengig av å beite i gårdens havnehage og skog. Det var vanlig at husmannen ikke kunne slippe sine husdyr på beite før gårdens.
Husmannsplassene ( leilendingsbrukene ) under Bærums Verk hadde etter forholdene mer jord og beite. Brukeren kjørte i skogen og hadde en eller flere hester. De eide også flere kyr og sauer. Det fulldyrkete areal var ikke så stort, men plassen hadde ofte mer naturlig eng. Det ble også høstet høy på myrene. I skogen var det rikelig med beite til hus dyrene.
På de fleste husmannsplasser ble det dyrket korn og poteter. Det var en stor trygghet å ha jord og selv kunne dyrke mat til de store familiene. Det var verre hos husmannen eller strandsitteren uten jord. Han hadde bare en stue, og var avhengig av all mat fra andre.
Husmannen selv fikk lite tid til arbeid på plassen. Det kunne derfor bli slitsomt for kona og de øvrige i familien å klare det daglige arbeide. Pliktarbeidet var avtalt med eieren. Men dessuten måtte husmannen skaffe seg mest mulig betalt arbeid på gården eller hos andre, for å klare underhold av familien. Arbeid ved kalkovnene, hugst til trekullmilene og fløting var arbeid husmennene drev med utenom jordbruket.
I de små husmannsstuene kunne det mange ganger bli trangt, både med hensyn til hus og mat. Det var gjerne store familier med mange barn. Brukerens foreldre og andre slektninger ble ofte boende på plassen. Det hendte også at familien tok til seg pleiebarn, og ikke sjelden bodde en som var på legd på plassen. Det var gamle og sykelige som ble plassert på gården eller plassene på fattigkassens bekostning.
På større husmannsplasser bodde, med eierens tillatelse, ofte en inderst med familie, det vil si en som leide husrom og utførte forefallende arbeid. Ellers kunne ikke husmannen ta inn losjerende uten eierens tillatelse.
Det var mange ganger stor fattigdom på husmannsplassene, særlig ved sykdom. Flere døde i ung alder. Ved den store koleraepidemien i 1853 døde mange.
Enkelte husmenn klaget over urimelige arbeidsforhold og betaling. Ikke alle hadde skriftlig avtale. Ble det uenighet med eieren, kunne husmannen bli oppsagt på kort varsel. Påbudet om skriftlig kontrakt kom i 1851 med den nye husmannsloven.
Omkring 1848 kom Thranitterbevegelsen også til Bærum. Det ble dannet arbeiderforeninger. Mange husmenn ble medlemmer. De mente at dersom de stod sammen og del tok i arbeidet, kunne forholdene bedres for husmennene og jordbruksarbeiderne. Myndighetene fryktet bevegelsen, og arbeiderforeningene ble kjent ulovlige. Flere ledere, også en fra Bærum, ble dømt til fengselsstraffer. Mismotet steg blant småkårsfolket, og mange familier utvandret til Amerika i årene fremover. Lister over medlemmer i arbeiderforeninger av Marcus Thrane ble i 1851 satt opp av lensmannen. Registreringen er av verdi i dag. En kan finne ut hvem som var brukere på de enkelte plasser.
Omkring 1850-årene var antallet husmenn på det høyeste. I 1855 var det 113 husmenn med jord og 118 uten jord, som regel handverkere. Det var flere årsaker til tilbakegangen i siste halvdel av 1800- tallet. Flere av husmennene fikk kjøpt plassene. Det ble lettere å få arbeid bl.a. ved vei og jernbane. Det ble bruk for flere handverkere, og ny industri kom i gang. I 1890 var det omkring 50 husmenn og leilendinger igjen. En leilending – det vil si en bruker, som bygsler (leier) bruket for sin og konas levetid.
I mellomkrigsårene var husmannsvesenet opphørt. Bare noen få leilendinger tilknyttet Løvenskiold var igjen i Bærum.
I utkanten av bygda, oppunder skogkanten, kan vi fortsatt se husmannsstuer . Det er minner fra en tid da husmenn var en stor yrkesgruppe. De omfattet langt mot halvparten av bondesamfunnet .
Hentet fra b.1 av Husmannsplasser i Bærum.
Alle bindene kan leses som e-bok eller lastes ned som pdf-filer:
Husmannsplasser i Bærum. Av Arne Mohus.1988-1996. 4 bind.
Del 1 – Husmannsplasser i Bærum – gnr. 45 – 72. Les e-bok
Del 2 – Gnr. 73 – 94 og Bærums Verk Les e-bok
Del 3 – Lommedalen og Bærums jernverks grunde. Les e-bok
Del 4 – Østre Bærum – gnr. 1 – 11 fra Haslum til Høvik Les e-bok
