Av Martin Trulsrud. Foto: Martin Trulsrud ved stålmilen for trekullbrenning.
Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 24 (1983), s. 6-19.
Martin Trulsrud (1881-1971) var gårdbruker på Nedre Trulsrud gard i Lommedalen. Han var farmer i Canada fra 1908 til 1914. Da fikk han kjøpt farsgården i Lommedalen som var et leilendingsbruk under Bærums Verk. Kullbrenning var tradisjonell attåtnæring på gården. Rundt 1930 utviklet Martin en stålmile til trekullbrenning. Stålmilen ble solgt over hele landet i det imponerende antall av ca. 350 stk. Martin reiste rundt i Norge og instruerte om brenningen. Velkjent var han som en fremragende kragskytter. Etterfølgende artikkel skrev han i 1965. Harald Kolstad
Trekullbrenningen var i sin tid en viktig næringsvei, ikke bare i Bærum, men også i de tilstøtende distrikter. Den har sikkert holdt seg i flere hundreår, med leveranse til jernsmelting på Bærums Verk.
Det ble hugget kølaved og brent trekull i flere mils omkrets rundt Bærums Verk, og dette gikk temmelig hardt ut over skogen. Denne trafikken holdt seg helt til Bærums Verk i 1872 sluttet å bruke trekull til malmsmelting.
Det ble en vanskelig tid for bøndene, da de ikke visste hva de skulle bruke skogen til. men etterhvert ble det bygget sagbruk til foredling av tømmer, og skogen ble påny et arbeidsfelt for bygdens befolkning.
Enkelte av bøndene hadde skaffet seg private trekullkunder og fortsatte med brenningen. Av disse kan nevnes Kristen L. Trulsrud, altså min far, og hans bror Nils L. Wensaas, samt Rasmus Iversen Bjerke og Anders Bjørum.
De to førstnevnte leverte til Løitens destillasjon og senere til Vinmonopolet til destillering av sprit, samt til klokkestøper Olsen Nauen Tønsberg og bl.a. til både sjokoladefabrikker og gullsmedforretninger m.m. De to sistnevnte leverte til Opland og Simmers destillasjoner.
Den private leveransen vi hadde av trekull var igrunnen ikke så liten, da vi måtte brenne tre store miler pr. år for å dekke behovet.
Den kullen som vi leverte til destillasjon, leverte vi i løst mål like fra mila. Men de måtte ha kullene helt vannstoffri, så de glødet selv kullen over igjen og tørrslukket den i lufttette jernkjeler og knuste den til nøttestørrelse før bruken.
Da alle de ovennevnte trekullbrennere var døde, følte jeg at jeg hadde gjennomgått den nødvendige rekruttskole i så måte, og overtok trekullproduksjonen etter min far. Jeg drev da trekullbrenningen både etter den gamle og senere etter den nye metoden til trekullbrenningen sluttet, rimeligvis for alltid i Bærum, i 1945.
Jeg ble således, ved hjelp av mine sønner, den siste trekullbrenner i Bærum.
For at trekullbrenningen ikke skal gå helt i glemmeboken for ettertiden skal jeg forklare litt om den.
Innhold
Trekullbrenning i jordmile
Det man først burde ta hensyn til var å finne en tørr, helst sandholdig plass for mila, med lettvint tilgang på vann og med vedpartiets beliggenhet for øye.
Neste skritt var å stikke ut en sirkelrund ring på 10 m på den tiltenkte mileplassen og endelig passe på at man ikke fikk flaberg eller store steiner innenfor den nevnte sirkel, for da ville steinen holde på varmen og tære på kullutbyttet.
Når kølabånnen skulle gjøres ferdig, skulle all overflødig jord måkes ut og legges i en ring rundt bånnen, med en åpning på hver side til inn- og utkjøring. Det måtte alltid sørges for at det var nok jord til nødvendig dekke på mila, samt tilstrekkelig reserve i tilfelle mila skulle slå. Milebånnen måtte slettes jevn, slik at det høyeste punkt ble på midten av bånnen, så vannet som danner seg under brenningen ble trukket ut av mila.
Når mila skulle reises
— valgte vi ut en pen rett kubbe på ca. 8 tommer i diameter, som vi kalte for «kongen», og denne skulle settes opp midt på bånnen.
Før vi satte opp kongen, måtte vi telje bleier av halvkløvede små stokkender på ca. 45 cm og kile disse fast nesten oppe i toppen på kongen for å markere tennhølet, samt hogge tre hakk i sida på den, til plass for tre støtter. Disse og kongen måtte festes med kiler nede ved bånn for at de ikke skulle komme ut av stilling. Inntil kongen inne i tennhølet satte vi en lang tynn stang til å markere midten på mila under reisingen. Mila måtte særlig i førstningen reises meget jevnt rundt kongen, ellers kunne den velte over ende. Reisingen begynte som før sagt rundt kongen på utsiden av de islåtte bleiene og fortsatte til tennhølet var markert stort nok, ca. 35 cm. Da la man en liten strangle over de islåtte bleiene og reisingen fortsatte rundt hele mila. Dog bør man være oppmerksom på at man skal reise litt lett tennbar ved rundt tennhølet.
All veden i mila måtte reises med toppen opp, forat mila på grunn av dekkingen måtte danne en kjegleformet topp. Hvis man f.eks. hadde mye grov og stygg ved, burde den reises nokså samlet og tett, slik at forkullingen kunne foregå så jevnt som mulig. Enkelte riktig store kubber burde helst kløves.
Når man hadde reist inn så mye ved at man kom i nærheten av utkanten av bånnen, måtte man til med utslaget, som vi kaller det. Det var å plassere den minste veden i en jevn flate utenpå og rundt hele mila, for å få noe å feste granbaret i. Når man var ferdig med innreisingen av veden, brukte man i gamle dager å finne seg en ca. 8 tommers 3 m stokk og hugge jevne, dype hakk i den til miletrapp. Så var det å ta øksa og gå opp på kollen og hugge av og jevne ut alle ujevnheter, slik at ikke noe av veden skulle stikke ut gjennom baret og gi «falsk» trekk. NB! Miletrappa ble senere byttet om med stige, som var lettere og støere å gå i.
Med hensyn til milevedens lengde, brukte vi vanligvis i gamle dager a ha den på 4 alen (altså 2,4 m). Men da stokkevedlengden på grunn av at kjøredoningene ble forandret til «Bukk og Geit» ble hugget 3 m lang, foretrakk vi å kappe veden ned til 2,4 m for at mila skulle bli lettere å stelle med, og for at vi skulle slippe med to rader med blokker til å holde jorden på mila.
Ei vanlig mile inneholdt som regel 10-11 storfavner med ved, og var da 10 m i bann og ca. 8 m på toppen i diameter. Resultatet var som regel 7-800 tønner kull. Rekorden hadde vi engang vi brente ei mile av vesentlig tørr gran, av samme størrelse som nevnt over. Da fikk vi 888 tønner, og den mila gikk også rolig og fint uten vanskeligheter.
Baringen
Til å bare ei mile på 10-11 favner ved går det med 7-8 vanlige treskonningslass med granbar, 60 cm fylleved samt ti (favner) milejord som er en absolutt nødvendig reserve å ha på lager før mila tennes.
Når man skal bare ei mile, bør man ikke bruke for grovt bar, men helst bar som er kjekset med barkjeks (det er en avbrukket ljå som er festet på et passende lett, langt skaft, som man formelig kan røske barkvistene av med). Det er meget lettvint og skader ikke skogen.
Baringen må begynne ved bunnen på mila, ved å stikke kvistene inn mellom vedstranglene i en jevn flate oppover hele siden, så tett at man ikke kan skimte veden mellom granbaret. Når man kommer opp til brøstet på mila, må man være forsiktig og ikke bare «skut», men etterhvert rekke baret forsiktig innover mila til det dannes en jevn rund overgang over brøstkanten. Bartykkelsen på mila skal være så tykk at når man går og husker på baret, skal man ikke kunne kjenne kubbeendene.
Det siste man barer på mila er rundt tennhølet. Det må gjøres litt forsiktig. Og til slutt brekker man noen kvister og legger over tennhølet, så de er ferdig til å tas av når mila skal tennes.
Når jordlaget skal legges på
— begynner vi også ved foten av mila og legger på et lag så langt oppover siden som vi kan rekke, og klapper til.
Jorden er vanskelig å få til å ligge på i tilstrekkelig mengde, og man må da hjelpe seg med blokker. Blokker lages av 2 m rettkløvne kubber, og i disse må det hugges eller bores et hull i midjen til en passende stake, til å holde blokken på plass utenpå jordlaget på mila. Blokkene må settes med den kløvede siden op mot jordlaget, og settes opp i to rekker rundt hele mila.
Jordlaget skal gjennomsnittlig være ca. 5-6 tommer på sidene og ca. 7-8 tommer på toppen (som vi kaller for «Køln»).
Jordlaget er forresten bestemmende for gangen i mila, for med mindre jord vil altså varmeutviklingen i mila bli større og brennetiden mindre, men det er et farlig eksperiment, da det som regel vil gå ut over kullutbyttet, med mindre og løsere kull.
Når man er ferdig med jordinga, må man sette fothøl (trekkhull) på mila ved å grave vekk jorda inn til baret ca. 35 cm opp fra bÅnn på mila, og sette opp en firkant av bord eller kubber og pakke godt til på sidene, så det hele fungerer som en trekk-kanal. Dette må gjøres med ca. 3 m mellomrom rundt hele mila.
Tenning av mila
– foregikk på den måten at vi laget et stort bål oppå mila og lot det brenne til det ble en masse glør som vi raket ned i mila. Så fylte vi på med ved til det ble god varme, pakket så til med litt større kubber og la bar og jord over.
I forbindelse med tenningen, må jeg fortelle noe som hendte meg borte ved Malengen på Hedmarken etter at jeg sammen med G. A. Svendsen i 1930 hadde begynt med stålmila.
Jeg var, på grunn av reklamen av stålmila, innkalt til skoginspektør Ruden m.fl. til en konkurransebrenning med en jordmile som skulle brennes på samme tid og sted.
Jeg skulle brenne med stålmila, og to andre trekullbrennere fra svenskegrensen skulle forestå brenningen med jordmila.
Etterat jeg hadde hilst og konferert litt med disse karene, forsto jeg snart at det var drevne karer. De hadde brent kull fra 15-års alderen, og nå var de eldre karer. Så jeg må si jeg var spent på utfallet, og fulgte godt med om det skulle være noe nytt å lære.
Jeg følte meg jo heller ikke som noen nybegynner på området, da jeg helt fra ungdommen av hadde hatt gode læremestere. Jeg tenkte ved meg seiv at dette er nye karer, og det kan også være nye idéer som kan være verdt å ta vare på, en blir jo aldri for gammel til å lære. Og det holdt stikk. Det første karene måtte gjøre var å lage ny kølabånn, samt å få tak i tilstrekkelig milejord. Den nye jorden blandet de med sagflis, da den derved ble lettere og mere porøs. De brukte også et betydelig mindre jordlag på mila enn vi gjorde, og brente ut mila på 9 dager, mens vi brukte 14 dager, men de fikk mindre og løsere kull enn vi brukte å få, så jeg tror det ville ha lønnet seg om mila hadde gått med litt mindre fart.
Det bemerkes at konkurransen gikk i «Stålmilas favør».
Men en ting lærte jeg av disse karene, som vi ikke hadde tenkt på. Vi brukte for det meste å tenne mila ved 9-10-tiden om formiddagen, men disse karene gjorde mila ferdig på formiddagen og gikk og la seg til å sove, for å stå opp igjen kl. 12 om natten og tenne mila. De tente mila på samme måten som vi, men holdt på å fyre i tennhølet i to timer før de stengte den igjen og gikk og la seg. Dette skjønte jeg itno a før dagen etter. Da gikk det opp for meg, da mila begynte å slå på lys dag straks ut på formiddagen og holdt på hele dagen til kvelden kom. Da var mila først blitt fotvarm og var ferdig med slåinga, og kara gikk og la seg og sov rolig hele natta.
Dette var nytt for meg, og jeg forstod at vi hadde gjort en stor feil ved å tenne mila på formiddagen som vi gjorde, for da fikk vi alle eksplosjonene ved nattetid.
Når man skal jorde mila etter at milejorden er frosset, som jo ikke så sjelden hender, og tælan ikke er for tykk, er det lettvint å reise tælaflaka opp over mila og dytte igjen høla etter beste evne.
Men jordlaget ble nok gissent, så når mila hadde stått i vinterkulda og frosset sammen og skulle tennes, hadde nok milebrennera en hard jobb. Da måtte de stå oppå mila i røyk og damp, og klubbe i stykker tælaflaka og dytte igjen røykhull og sprekker. Da kunne man nok være fornøyd om det var lys dag når mila begynte å slå. I et slikt tilfelle er det som før sagt tvingende nødvendig å ha et godt reservelager med ufrossen milejord.
Milebrenninga var ikke bare et slitsomt arbeide, men det kunne også være farefullt. Det hendte omtrent alltid, etter et par-tre dagers forløp, at det rauk høl på mila, og det kalte vi for at mila fylte. Da måtte man være forsiktig, og alltid ha klubba i handa når man gikk opp på mila, og banke forsiktig foran seg for å være sikker.
Når man merker at jordlaget svikter, må man bruke skyffelen forsiktig og sikre seg den jorda som ellers ville ha fait ned i mila.
Når mila slår og varmen blusser opp, må man ta «Fyllstanga», som er en lang solid staur til å rote nedi mila med, slik at man kan få pakket fylleveden jevnest mulig. Når hullet er fylt med ved, og pakket til litt forsiktig med klubba, er det bare å pakke igjen med bar og jord.
Ei «Klubbe» ble forarbeidet på den måten at man tok en ca. 17 cm tykk vedkubbe på 30 cm lengde og boret et to tommer stort hull i den, og satte på et håndhøvelig og sterkt, langt skaft på ca. 1,40 m. Denne ble brukt til å pakke til jorden etter som mila sank sammen ved forken, så man ikke forstyrret glødningen i forbrenningssonen. Man skal aldri klubbe mila unødig og hardt, da man derved knuser den underliggende kull i mila.
Når mila slår, bør fothøla tettes igjen inntil mila er ferdig med slåinga. Grunnen til at mila slår, er at det danner seg slik gass i mila som den vi brukte til bilene under krigen, og når denne antennes er det at mila slår. Et merke på at mila er ferdig til å slå er at den suger til seg røyken, og et øyeblikk etter slår mila med et tungt drønn, så både jord og blokker i mange tilfeller røsser ned av mila.
Slåinga kan i mange tilfeller gjenta seg inntil 20 ganger, men de første slagene er de kraftigste, og de som kommer senere er mindre farlige.
Verst er det når mila slår i åpen full. Det må man passe seg for, for da kan man bli både barbert og frisert med en gang. Det hendte nemlig med min far engang. Han hadde jo helskjegg, og kom hjem med skjegget helt avsvidd på den ene siden. I et slikt tilfelle er det virkelig fare for at milebrenneren kan falle ned i mila, så jeg anser det tvingende nødvendig alltid å ha noe i handa når man går opp på mila, f.eks. klubba eller fyllstanga. Min far sa at det var fyllstanga som reddet ham.
Å dele varmen
er en av de tingene som krever mest erfaring. Når mila har brent en 6-7 dager blir den skakk å se på. Det er ingen feil, det er hva vi kaller utgånga, som betyr at forkullingen har gått raskere på den ene siden enn på den andre. Når forkullingen har strakt seg så langt nedover siden på mila, bør man tynne av jorden, litt forsiktig, like foran utgånga, slik at forkullingen strekker seg helt ned til bånn. Og når man ser at varmen er kommet helt i bånn, og det er igjen bare noen korte brannstubber som vi kalte for fotbrann, skal disse tas ut og jord fylles på der som fotbrann tas ut. Siden tar man kølaharka og stryker og tynner av litt av jorden på støytene og inn på den ferdigbrente sonen på begge sider av utgånga, og bør også fylle på helt kald jord for å holde varmen. (Støytene er den forhøyning som danner seg på begge sider av utgånga, og toppen av denne kaller vi brannbusken). Det neste vi hadde å gjøre, var å stenge og flytte de nærmeste fothøla, samt å tynne av jorden litt i bånn på mila fra den nederste delen av støytene på begge sider av utgånga, forat varmen skulle trekkes mot forbrenningssonen.
Dette kalte vi å dele varmen. Men så skulle vi også lede varmen, og det ble gjort ved:
Oppstikking av røyker
Når varmen var delt, måtte man finne en tettvokst granstaur på ca. 60 cm lengde og 5 cm tykkelse. Denne måtte gjøres spiss og glatt, så den gikk lett igjennom baret, med denne måtte du stikke røykhull i beltehøyde med 20 cm avstand rundt hele mila, og samtidig passe på å skråne nedover i brannbrusken på begge støytene. Disse røykhullene måtte en stadig holde øye med, fordi såsnart det meldte seg blå røyk måtte de flyttes nedover og fremover, da blå røyk er bevis på at forbrenningen foregår med flamme og tærer på utbyttet.
Denne oppskrift må følges til varmen møtes på den andre siden av mila og den siste fotbrann er tatt ut og mila er ferdig.
Når mila er stengt, er det om å gjøre å pakke den ned med jord så godt som mulig for å unngå uønsket trekk.
Rivingen kan da ta til neste dag
Til rivingen trengs fire mann, altså en til å bære vann og tre til å foreta rivingen. Den ene må rive køla ut av mila, og de to andre må rake den til seg og foreta slukkingen.
De forskjellige mileredskaper som trengs er følgende:
To avskjæringer, som under rivingen til stadighet må stå fulle av vann, samt to bøtter og en vassæla, 2 kølaharker med tretinner og en med jerntinner, 2 kølagreiper, rennespade, krankrok, 2 jordskuffer, øks, sag, 2 slekkekoller, 1 klubbe, miletrapp, barkjeks samt nok av kløvede blokker til 2 rader på mila.
Rivingen begynner med inngrep i siden på mila, der hvor den siste fotbrann ble tatt ut, og fortsetter rundt mila i en dybde av 50-60 cm og en bredde på ca. 3 m til mila er ferdig. Den må stubbes godt igjen for hvert inntak. Inngrepet i mila bør helst ikke gjøres for stort av gangen, da mila derved blir stående for lenge åpen og frisker opp varmen i kullene.
Når kullene er raket ned i en passende mengde i en ranke ved milefoten, må man gi kullene en god dusj av slåkkekølla, for siden å bli snudd med kølagreip og få en dusj på andre siden, deretter med kølagreipa lagt opp i en stor ring rundt hele mila, med fullt arbeidsrom mellom mila og køla.
En riktig slokking av køla var forresten ikke så liketil, en måtte kunne bruke slåkkekølla riktig for å få et tilfredsstillende resultat. For det første skulle man ikke bruke unødig mye vann, men samtidig skulle mest mulig av køla få en liten dusj.
Når en hjelpemann var nybegynner, brukte en av de drevne karene å ta ham og slåkkekølla med seg ned til bekken hvor det var vann nok, og viste ham hvorledes han skulle gjøre for å få den rette slengen i kølla. Den skulle foregå slik at vannet lå som et langt tynt laken i lufta. Det greide man som regel ikke med den første kølla, men når det var vann nok kunne jo øvelsen fortsette.
Til å bære vann ble det nok som regel brukt et par mindreåringer. «Framstøvlinger», som man kalte dem i den alderen. Og før min tid var det nok mange kvinnfolk som måtte ta den jobben. Og det hendte nok at de var med både og gjorde ut bånn samt å bare og jorde mila. Så det kunne nok fortelles mange morsomme historier fra den tid, men det blir for omfattende å ta med her.
Jeg husker engangjeg og en jevnaldrende, vi var i 15-16 års alderen, skulle bære vann til mila. Vi hadde ca. 150 m til bekken og måtte bære 78 vendinger med vann om dagen. Vi hadde nok vassæla over akslene, men bøttene var store og tunge, så akslene var nokså ømme da arbeidet var slutt for dagen. Og når vi hadde spist til kvelds var det for «vassmærrene», som de kalte oss, i fellesskap å ta den første vakta over køla, som var på 2 timer, — å stakkars den som sovna på vakta og det hadde tatt varme i køla. Da måtte alle mann ut. Og var det stor varme, så var det om å gjøre å greipe vekk mest mulig av den kalde køla, så man bare hadde den varme å stelle med. Da var det om å gjøre at det var vann nok i avskjæringa. Ellers måtte «vassbærerne» til å bære vann igjen selv om det var svarte natta.
Når rivinga var ferdig, skulle bånnen renrakes for småkull, som måtte tas vare på. Å rake småkull skulle det litt handlag til. man måtte være lett på handa og bruke den kølaharka med tretinner i og rake sidelengs, slik at småkøla formelig trillet foran tinnene. Da kunne man få skilt ut selv den minste småkøla fra milejorda. Det var en felles mening blant de gamle trekullbrennere at trekullbiten skulle tas vare på, seiv om den var aldri så liten, fordi intet skulle ga til spille. Så hvis du var så uheldig at du kom til å trå på en kølabeta så de kråsa i køla, var det nesten så det skar i hjerterota på gamlekara. Da fikk du i strenge ordelag rede på at du skulle ikke gå og trå sund køla, for om det var aldri så liten kølabeta, så var den verd en matbeta.
Når bann var renraket, skulle slåkkekjørella fylles med vann og sammen med kølaredskapen plasseres midt på bånn. Da kunne en flokk med svarte karer ta seg en liten røyk og diskutere resultatet.
Når vi hadde for lite vann til mila på vintertiden, måtte vi smelte snø i en «Brebokk», som vi kalte det. Det var ei lite hytte laget som en «Mønsåskoie» av stående, kløvde kubber, som var lagt mot hverandre med den kløvede siden, som under- og overligger med åpning fra begge ender, vi måtte jo grave en samlebrønn med tilførselsgrøfter fra begge sider av hytta og til stadighet helle fullt av snø på taket og holde en frisk varme til å smelte snøen. Og det gikk slett ikke verst, og det var en god reserve å ty til.
Til trekullbrenning kunne vi bruke all slags ved, men destilleriene kunne ikke bruke trekull brent av furu.
Etter at rivingen var ferdig, måtte to mann skiftvis holde vakt natt og dag i tre døgn som sikkerhet for at kullene ikke skulle brenne opp. til å reise mila i skogen tok det som regel fire dager med seks mann og fire hester + to dager til å bare og jorde mila.
Innkjøringen måtte helst foregå før snøen kom. Men det hendte nok mange ganger at snøen kom for tidlig på oss, så mange ganger lå det opptil en meter snø på kølabånn når vi kom og skulle begynne.
Det var ikke moro å være kjørekar når de fire alens vedkrøssa bare ga seg tilkjenne som små maurtuer bortover hele hogsten og de inneholdt i mange tilfeller svære, tunge aspekubber som måtte løftes opp av snøen og derfra opp på kjeipeslean. Det var mange tunge tak, særlig for meg som var liten av vekst og bare i 18-19 års alderen. Og det verste var at jeg enda måtte bruke laushest, da den ekstra-mannen vi hadde med var gammel og ikke ville ha noe med kjøringen å gjøre. Han ble brukt til å måke snø. Skjorta var nokså blaut på den vesle kroppen da vi var ferdige og skulle reise hjem om kvelden.
Det var jo vi i den yngre generasjon som måtte bruke hesta da gamlekara måtte stå på bånnen og dirigere innreisinga.
Selve brenninga av mila tok som regel fjorten dager, og rivinga to dager.
Trekullbrenningen var nok et strevsomt liv i gamle dager, med delvis dårlig kost og dårlig husvære, samt vakt og uro om natta. Og plikten tilsa at mannen måtte være i alarmberedskap til enhver tid, så klea måtte sitte på natt og dag under hele brenningen. Så de fleste ønsket nok at de skulle hatt et godt dusjbad hjemme etter et slikt opphold. — Det var ikke å undre over at «Ringerikinga» diktet vise om kølabrennera i Lommedalen, hvor det bl.a. stod:
«Du Lommedøling du kølabælj,
Du holder søkten, men inga helj.»
Men Lommedølinga svarte med samme mynt!
«Du Ringeriking din ertesekk,
du går å lepjar i hvær en bekk!»
Som det vil fremgå av ovenstående, var det ikke alltid så vennskapelige forhold mellom de forskjellige kølakjørera når de møttes langt innpå skauen i trange skogsveier og svær snø. Da var det nok om å gjøre for den ankende (anklagede) part å ha med seg en meglingsmann som det sto respekt av, hvis man ville komme helskinnet hjem igjen.
Brenningen foregikk for størstedelen langt innpå skogen, så kølabrenneren var som regel avskåret fra hjemmet opp til tre uker av gangen, kun med en liten avbrytelse da han eller medliggere dro for å hente proviant. Medliggeren var som regel et eksemplar av den yngre generasjon, som alltid måtte være til assistanse som budbringer om et eller annet sto på.
Det gamle husvære var som regel «Mønsåskoier» tekket med granbark, som måtte flekkes og legges på i sevjetiden. Bindingsverket til koia bestod av to sterke støtteklufter i hver ende, som måtte settes godt ned i bakken og med en tynnvøren stokk til mønsås. Deretter måtte man finne passende solide staure til å markere ytterveggene og samtidig til å være tilstrekkelig underlag til å legge barken på.
Utenpå barken la man ytterligere tilstrekkelig med staur for å holde barken på plass. Skulle koia brukes til vinterbruk, måtte den dekkes med passende lag med torv lagt med grastorva ned.
Ildstedet var en primitiv muret peis av større og mindre gråstein, helst med en stor steinhelle i bakgrunn for å hjelpe til å kaste varmen inn i hytta istedenfor å trekke den vekk i denne ellers nokså gisne sammensetning.
Det skulle forresten en liten evne til å bygge en god peis. Den måtte bygges slik at steinene på sidene gikk helt inn i hytta for at ikke varmen skulle få tak i trevirket Og så måtte det settes opp en stor flat steinhelle over den indre kant av peisen, mot hytteveggen, ellers kunne man jo risikere at peisvarmen antente hele hytta. I disse hyttene var det bare jordgulv tekket med smått granbar, som tjente både som bord og springmadrass. Som hodepute brukte man som regel bare noen vedtrer og jakka si.
Med hensyn til ovenstående om det å være i alarmberedskap til enhver tid, skal jeg fortelle en historie om hva som hendte oss ved ei mile vi hadde på bånnen ved Trulsrud i tyveårene.
Mileveden var i tre meters lengde, og for å slippe ekstra kapping reiste vi den opp i full lengde. Resultatet var at vi måtte bruke tre rekker med blokker, og vi måtte nok regne med, som gamlekara sa, å «ta skælka unna anna» for å få kastet jorda oppå den høye milekollen.
Vi tente mila som vanlig ved 10-tiden om formiddagen, og tok heldigvis de fornødne forholdsregler for en urolig natt.
Hytta som lå ved siden av mila, var jo vårt tilholdssted for natta. Vi var oppe på gården og spiste, og da vi kom ned til mila ved 10-tiden om kvelden og så at den hadde tatt god fart, tok jeg en tur oppå mila med klubba for å undersøke om det var noen fyll i vente. Da kjente jeg en liten svikt over tennhullet, men ikke stor nok til å gjøre noen ekstra. Vi gikk da inn i hytta, for regne gjorde det så det sprutet og bek mørkt var det.
Jeg hadde med meg en gårdsgutt fra Hedmarken som aldri hadde sett ei mile før, og han var naturligvis litt spent på hvorledes dette skulle foregå. Vi kveiket da litt i ovnen, og jeg kjippet av meg treskoa og krabbet opp i den øvre køya og sa til gutten at nå kan vi da ta det med ro til ved 12-tiden, men da har vi antagelig ei fyll i vente. Og så la jeg meg bakover i senga. Men ryggen hadde ikke nådd sengebunn før vi hørte et tungt drønn u-u-uff, ute på bånnen, og vi forsto at mila slo! Og jeg spratt opp tor senga og fant treskoa, og ut bar det med oss begge to. Og det første vi møtte var et øsende regnvær og en sur kvelende røyk. Vi kunne jo ingenting se i mørket, men vi sparket imot den ene blokka etter den andre som var stupt ned av mila, og vi forstod av røykutviklingen at praktisk talt hele den øvre delen av mila var rein for jord.
Vi måtte da rette opp den ene blokka etter den andre og prøve å måke på jord der det røyk som verst. Men takket være det ufyselige regnværet, som forresten holdt på hele natta, holdt baret på mila seg så vått at det, tross den kolossale varmeutvikling, ikke lot seg antenne. Men så fort vi fikk på endel blokker og jord så slo mila på ny, og slik holdt den på i ett sett hele natta til kl. 4 om morgenen, før vi blaute, slitne og svarte kunne komme inn i hytta igjen.
Da vi hadde fått kveiket opp litt i ovnen og tørket av oss litt av det våte i ansiktet med et svart lommetørkle, spurte gutten: «Er mila slik hver natt?» Da kunne jeg heldigvis smilende svare: «— Nei, det er den heldigvis ikke, for nå har den blitt fotvarm, så nå er den ferdig med slåinga». Mila gikk siden fint, og det ble både mye og fin kull.
Gjengitt med tillatelse fra Asker og Bærum historielag.
