Av Kjell H. Kittelsen og Arild Harboe.
Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 40 (2000), s. 258-264
Det har lenge vært en alminnelig oppfatning at Lars Hansen Rolighøle ryddet den lille plassen Rolighøle 3-400 meter nord for Haugsvollen tett ved Svartebekken. I Historielagets årsskrift nr. 4 fra 1959 har Karl Nilsen og Alfred Iversen en fin omtale av det fargerike husmannsparet Ragnhild og Lars i Rolighøle og de hevder at Lars og Ragnhild ryddet denne plassen en gang omkring 1850. En påstand fra to av våre mest kjente lokalhistorikere har man ikke tvilt på var korrekt, men selv de beste kan ta feil! Lars var ikke den første rydningsmann i Rolighøle
I Stein Ryans velskrevne bok «Hustrudrapet i Risfjellkastet» finnes på side 25 en opplisting av 11 vitner i den rettslige undersøkelsen mot konemorderen Peter Olsen Ringeneie. Rettesmøte ble holdt på Ringi gard 17. desember 1846.
Vitne nr. 4: Hans Larsen Rolighøle, 54 år, husmann på naboplassen Rolighøle. Peter Olsen Ringeneie var husmann på Haugsvollen. På Peters oppfordring var han med i ettersøkningen etter Peters kone og han var til stede da hun ble funnet.
Vitne nr. 10: Lars Hansen, 18 år, gårdsgutt på Ringi. Kunne bevitne at Peter flere ganger hadde gitt uttrykk for at han ønsket å bli kvitt sin kone. Lars var sønn av Hans Larsen Rolighøle.
Husmann Hans Larsen var født på en plass under Stein gard. Faren var Laers Svendsen som i 1779 giftet seg i Tanum kirke med Helle Hellesdatter også fra Stein. 23.9.1792 ble sønnen Hans født. 29 år gammel er Hans Larsen på en plass under Horni. 27. april 1822 gifter han seg i Tanum kirke med Maren Andersdatter (Horni). I 1825 finner vi de to tilbake på en plass under Stein gard. Hans er nå 33 år og kona Maren 25. De har et barn, Karen født 16.12.1822. Hans betegnes som husmann med jord.
I 1835 er Hans Larsen (43 år) bosatt i Ståvistua (Nygaard) under Vestre Ståvi. Hans og Maren har 2 hjemmeværende barn:
Anne 11 år, født 31.12.1825 (Stenseie), Lars 6 år, født 10.12.1828 (Horni), Hans født 8.10.1832 (Bergereie v. B.) Hans dør 28.1.1834.
Så i 1846, 54 år gammel, finner vi Hans Larsen som husmann i Rolighøle.
Var Hans Larsen den første husmann i Rolighøle? Han var 43 år i 1835 da han hodde i Ståvistua og må derfor ha flyttet til Rolighøle etter denne tid. Men å bli bureiser i en slik alder må ha vært en sjeldenhet – eller var det slik at han overtok Rolighøle etter andre? Rolighøle som husmannsplass er neppe eldre enn at den kan være tatt opp i siste halvdel av 1820-årene. Den finnes ikke på kart fra 1825.
18. mars 1852 dør Hans Larsen Ringieie av lungebetennelse. At Hans har fått navnet Ringieie etter familienavnet sitt, kan bety at 60-åringen var reist fra slitet Rolighøle og til en plass nærmere gården.
Sønnen til Hans, Lars, var som nevnt født 10.12.1828. Lars Hansen gifter seg 25.3.1855 med Ragnhild Sørensdatter født 2.4.1823. Han var da 26 år og hun 32. Ranghild var fra Langebru. Ved giftermålet oppgis at Lars var født på Horni og at han nå hadde adresse til Ringi. 25. februar 1856 undertegner Lars husmannskontrakt for plassen Rolighøle tilhørende Østen Ringi på Øvre Ringi, og da begynner histortien om Ragnhild og Lars i Rolighøle. Den historien har Alfred Iversen og Karl Nilsen fortalt på en fremragende måte som vi nevnte innledningsvis og siden årsskrift nr. 4/1959 og «Vest for byen» nr. 1 for lengst er utsolgt, og historielaget siden den tid har fått flere hundre nye medlemmer velger jeg å ta historien med på nytt. En historie om gleder, sorger og ufattelig slit for bare 100 år siden.
**********
«Et gammelt Kart fra Vestmarka og dets tilblivelse» i Årsskrift nr. 4/1959
Men hermed forlater vi Haugsvollen med sine dystre minner og følger stien oppover på samme side av bekken 3-400 meter og kommer til en idyllisk plass, Rolighøle (tykk l).
Denne ligger altså også like utenfor almenningen, og er ikke avmerket på kartet, da den først ble ryddet omkring 1850. Den vesle stua står den dag i dag og er nå leid bort til en tropp pikespeidere. Rydningsmannen, Lars Hansen var fra Asker, og kona hans, Ragnhild, fra Langebru øverst i Lommedalen. Hun hadde slekt på nedre Ringi, og Lars bygslet først grunn i denne gårdens skog på «Raller’n», den sønste pynten av Ramsås, hvor nå den såkalte «Rallerhytta» ligger. Det ble imidlertid protestert mot rydningen der, av de som hadde beiterett i «marka», og han fikk da bygslet en plass nede ved Svartebekk av øvre Ringi. Her forteller enda steinrøysene og de små grønne jordlappene oppetter lia, som grana har spart, om det slitsomme arbeide med hakke og spade som Lars la ned her for å skaffe seg et kufór. «Hestehjelp» var det nok ikke tale om og trengtes ikke heller, for han var sterk som en bjørn. Det gikk ord om de bører som Lars bar på sin rygg opp det bratte, steinete «Kastet» og hjem til Rolighøle.
Han drev med skogsarbeide, gårdsarbeide i bygda og jakt, for han var en pasjonert jeger. Det slang jo andre jegere på marka, og det var ikke få som fant veien til Rolighøle. Lars var jo godt kjent, munter og livlig, så det var sånt selskap å ha ham med. Han hadde mange småstubber som han mulra og sang, for humør hadde han. Jeg hørte flere av dem i min grønne ungdom, før jeg hadde fått vett nok til å skrive dem ned. Forleden fikk jeg en liten stubb etter’n Lars av herredskasserer Staksrud. Han hadde den fra sin far, som ofte var innom i Rolighøle.
Aa kjenner du gutten fra Rolighøle?
Han lå på slaen og skreik og kjørde,
han tore itte over den myra fara
for trost og stara -for eikorn og håra,
for reven!
En annen hyppig gjest i Rolighølet var matematikeren dr. Elling Holst. Han skriver om «Lars og hans snille kone Ragnhild» i D.N.T.s årbok fra 1896. Selv var jeg der på ski i 1895 med en turnforening fra Sandvika. Rolighøle var det eneste sted på Vestmarka, utenomGupu og Rustan, hvor man kunne komme inn og få melk og kaffe til nista si. Og koselig var det der!
Ragnhild døde i 1903. En tid etter falt Lars i Holobakken og brakk lårhalsen, og selv om han nok kom på bena igjen, måtte han bruke krykker så lenge han levde. Men han gav seg ikke over for det. En av Ringigutta fortake at han kom til Rolighøle i slåtten en gang. Han hørte en som «strøyk» ljåen sin oppe i lia, og gikk etter lyden. Der fant han Lars som lå på kne, og slo med ljåen rundt seg så langt han rakk. Så grep han krykkene, kom seg med mye besvær på bena og et lite stykke lenger opp, hvor han snauslo en ny sirkel.
En annen gang kom han der en høstdag og skulle snakke med Lars. Han var i skauen og dro hjem ved, fortalte Emilie, en eldre jente som stelte for ham etter konas død. Der oppe møtte han Lars med en tørrgran han hadde felt. Om rota på grana hadde han slått et langt reip. Så stavret han en 6-7 skritt, så langt reipet tillot. Der tok han spenntak med krykkene og halte grana til seg. Ja, han ville klare seg selv, skjønt han ble hjulpet også både med for og ved.
Men i lengden kunne han jo ikke greie dette, og en vinterdag i 1907-8 eller 9 satt han godt innpakket i sluffa for å flytte til Løkka ved Holo, hvor han var skaffet husrom.
Kommet nederst i løkka sier han: «Stopp litt her, gutter!» Han snur seg i slean og favner det gamle hjemmet og lia i et langt vemodig blikk, her hvor han hadde slitt så mye, men allikevel levet lykkelig med sin snille Ragnhild i halv hundre år. «Ja, nå kan de kjøre, karer!» var hans sis- te hilsen til Rolighøle. Det var et høytidelig øyeblikk forteller skysskarene hans som lever enda og minnes det den dag i dag.
Ved sin død i 1910 etterlot han seg bl.a. en bankbok med et «pent» firesifret beløp som Emilie skulle ha. Men hun skulle bare få et visst beløp i måneden for «hu kan itte styre penger», sa han.
På Tanum kirkegård, til venstre for inngangen, ligger en liten marmorplate på en jernbøyle med innskriften:
Lars Hansen Rolighøle,*10-12-1818, 11-4-1910.
Ragnhild Hansen, *2-4-1823, 4-9-1903.
Jeg håper minneplaten får ligge i fred, så lenge der enda lever noen som husker det trauste hedersparet i Rolighøle.
**********
Historielaget har tatt initiativet til å pusse opp minneplaten over Ragnhild og Lars i Rolighøle. Platen var med årene blitt helt uleselig. Bærum kommune har gjort en fin jobb og nå er platen på plass igjen til venstre for inngangen til Tanum kirke.
Vi bør vel korrigere herrene Iversen og Nilsen på nok et punkt. Lars i Rolighøle kom ikke fra Asker. Som jeg har påvist var farfaren fra en plass under Stein gard. Går vi enda et ledd bakover var Lars’ oldefar ved Bærum Jernverk. Lars var derfor bæring så god som noen!
Jeg nevnte innledningsvis at plassen Rolighøle sannsynligvis er tatt opp i slutten av 1820-årene, men selve stuebygningen er trolig mye eldre. Stokkelaget er tydelig merket slik en gjør når hus skal flyttes. På den nærliggende – og mye eldre plassen Haugsvollen – finner vi tufter etter flere hus. Kan det være en tilfeldighet at en av tuftene har samme grunnflate som Rolighøle?
Plassen og vollen rundt med sine store rydningsrøyer gir en fantastisk bekreftelse på husmannens uendelige slit i utmarka, men forfallet begynner å prege den gamle bygningen. Det er å håpe at plassen kan settes istand og bevares for ettertiden.
Gjengitt med tillatelse fra Asker og Bærum historielag.
