av Jan Martin Larsen
Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 34 (1994), s. 88-109.
Utvinning og bearbeiding av jern i Norge tok til de siste århundrene f. Kr. basert på myrmalm. Større kvanta jern ble først produsert da bergverksdrifta kom igang fra 1500-tallet. I løpet av 1600-tallet ble det starta flere verk som fikk lang levetid. Blant dem var Bærums Verk som ble starta i 1610, og jernverket på Dikemark som kom igang 90 år seinere. Til jernframstillinga gikk det med store mengder trekøl som ble produsert i skauen i bygdene våre. Det ser vi fortsatt mange spor etter.
I verkenes masovner ble jernet smelta ut av malmen. For å få tilstrekkelig høy temperatur brant de trekøl i ovnene. Mye køl gikk også med til å varme opp jernet i stangjernshammerne. Verkenes utgifter til køl var opptil 3 ganger høyere enn utgiftene til malm. Derfor var trekølproduksjon en viktig næringsvei i Asker og Bærum fram til 1872 da masovnen på Bærums Verk ble stansa. Flere hundre mennesker var sysselsatt med hogst, kølabrenning og transport. Det kunne gå med ca. 40.000 m3 trevirke årlig til kølproduksjon da virksomheten var på sitt høyeste i siste del av 1700-tallet. Produksjonen foregikk på faste steder i skauen, kølabonner. Disse bonnene kan vi fortsatt se, og de er viktige kulturminner. Anslagsvis finnes det ca. 1500 kølabonner knytta til virksomheten ved Bærums Verk, Fossum og Dikemark.
De største kølabonnene har nok vært i bruk gjennom lange perioder, mens andre kan ha vært benytta bare noen få ganger. Alle kølabonner er heller ikke like lette å se, men de best bevarte viser seg som sirkelrunde flater, vanligvis 13-18 m i diameter og litt opphøyd i forhold til terrenget omkring. Jorda på bonnene er kølsvart, og du finner kølrester om du roter litt i jorda.
Kølabrenninga i Asker og Bærum er behandla i flere publikasjoner som er nevnt i bibliografien sist i artikkelen. Holtvedt og Trulsrud har skrevet levende om arbeidet til kølabrennera. Jeg har supplert med informasjon fra andre kilder og med inntrykk fra registrering av kølabonner, spesielt innafor Dikemark jernverks forsyningsområde. Språkdrakta har jeg valgt slik at den skulle kle temaet og de som dreiv med kølabrenninga.
En takk til alle som har lest manuskriptet og har gitt opplysninger og gode råd.
Innhold
Tilgang på trekøl
De dansk-norske kongene la stor vekt på å bli mest mulig sjølforsynt med metaller. Det var særlig marinens og hærens behov de tenkte på. Derfor forsøkte de å legge best mulig til rette for å vinne ut malm og produsere jern og andre metaller. Det ble gjort både ved hjelp av vanlige lover og gjennom spesielle rettigheter, privilegier. De inneholdt bestemmelser som ga verkene mer eller mindre begrensa rett til å utnytte naturressurser som vann og skau innafor et område kalt cirkumferens. Det skulle bl. a. sikre jernverkene tilstrekkelige tilførsler av trekøl. I mange privilegiededokumenter fikk bøndene i området plikt til å arbeide for verkene mot betaling. Ved lov av 1. juni 1816 ble både bøndenes plikter og verkenes spesielle rett til skauen i cirkumferensene opphevd.
Bærums Verk
Privilegiene for Bærums Verk fra 1641 er kjent. I § 4 står det at verket uten avgift kunne hogge det de trengte av kølaved, setteved og bygningstømmer i kongens skauer ved verket, det var først og fremst almenningen på Krokskauen. I 4 mils avstand omkring verket måtte ingen selge sagtømmer eller skogsvirke til annet bruk enn kølabrenning. Vi antar at cirkumferensen ble regna i danske mil, og den var i så fall 30 km.
Bærumsverkets privilegier var ganske svakt formulert i forhold til andre og seinere privilegier. Bøndene, unntatt de 4 nærmest verket, fikk ingen plikter. Fire-mils-grensa var bare satt som en sikkerhet for at verket skulle få nødvendig trevirke uten konkurranse fra sagbrukene. Hauge er opptatt av at Bærum beholdt disse svakt formulerte privilegiene. Kongen bekrefta verkets gamle privilegier i 1719 i forbindelse med at Anna Krefting ble eier av både Bærum og Dikemark.
Bærumsverket eide mange gårder som ble bortforpakta til leilendinger. Alle gårdene på Bjørum- eller Finneskauen (mellom Bjørum og Sollihøgda), de fleste i Lommedalen, mange i Vestre Bærum ellers og Solli og Rustan i Vestmarka var i verkets eie i lang tid. Leilendinger og husmenn på disse gårdene var kjernetroppene i kølforsyninga. Bygselkontrakten påla dem kølproduksjon og malmkjøring. I 1818 skriver Neumann: «Med Kuldrift befatte Faa sig, uden dem som enten drive fra Krogskovens Alminding til Bærumsværket, eller Værkets egne Landbønder og Huusmænd, der i Værks-Eierens egne Skove bygge deres Kulmiler, og kjøre Kullene derfra om Vinteren.»
Tidligere deltok flere sjøleiere i kølforsyninga, men neppe av tvang. Etter alt å dømme var tilstrekkelig mange bønder økonomisk interessert i å arbeide for verket.
Det var likevel interessekonflikter mellom bønder og verk. I tida fra 1690 begynte bønder i Asker og Bærum i større grad enn før å brenne kalk for salg. Det krevde mye ved, og bøndene ble mindre interessert i å levere køl. I 1719 tok Anna Krefting opp denne saka. Noen gårder ble dømt til å stoppe kalkbrenninga, mens andre ble pålagt å levere køl samtidig som de fikk fortsette kalkproduksjonen. Det ser i praksis ut til at kalkbrenninga fortsatte omtrent som før eller i hvert fall tok seg opp igjen etter ei tid.
I praksis hadde ikke Bærums Verk fortrinnsrett innafor hele 4-mils området. Dikemarks cirkumferens begrensa Bærums område i sør-vest. Verre var det at Bærum ikke hadde adgang til områdene øst for Heggelivassdraget. Her rådde en mektig grunneier, godseieren på Bogstad (Sørkedalsgodset). Verkets kart fra 1770-åra viser da også at omtrent 80 % av Bærums køl kom fra Krokskauen vest for Heggelivassdraget og noe fra Bærumsmarka og nordlige og østlige del av Vestmarka. Lange sier at nordgrensa for kølabrenning på Krokskauen går omtrent over Gyrihaugen – Lauvlia – Søndre Heggelivann. Det reelle leveringsområdet på denne tida kunne være 235 m 2.
I 1773 ble Conrad Clausen eier av Bærums Verk, bare 19 år gammel. Han hadde studert bergverksdrift i Storbritannia, Belgia og Sverige. Med stor kraft gikk han igang med å fornye verket sin virksomhet. I 1778 fikk han i stand en avtale med Peder Anker på Bogstad om køl-leveranser fra eiendommen hans. Det løste ei truende krise i tilførslene. Flere beretninger går ut på at store områder på Krokskauen var snauhogd. Peder Anker tok over Bærumsverket i 1791, 6 år etter at Clausen døde.
En del av køla kom riktig langt bortefra. Fra skauene omkring Tyrifjorden, i Lier, Modum og Ringeriksbygdene, ble det kjørt lass over isen og opp de bratte bakkene ved Vefsrud eller Sundvollen.
Å sikre køltilgangen krevde mye arbeid, aktiv planlegging og forhandling med bøndene. Til tider var leveransene basert på skriftlige avtaler. Utvidelsen i 1778 brakte f.eks. verket i kontraktsforhold til 50 nye bønder.
Vanskelighetene med å skaffe nok køl førte til at deler av Bærumsverkets virksomhet ble spredd, først til Fossum (1780) og seinere også til Maridalen (1793). Til disse «filialene» kom en del av køl-leveransene vannveien. Veden ble fløta, og kølabrenninga foregikk ved Bogstadvannet og Maridalsvannet hvor mileplassen nå er neddemt.
På 1800-tallet prøvde de å komme bort fra den tidligere rovdrifta på skauen. Peder Anker ga en instruks i 1818 hvor det heter: «Til Kulleved hugges intet av frisk Skov, under en Mulkt af 10 Riksbankdaler pr. Favn og Hugstlønnens Forlis.» (10 riks bankdaler = 1 speciedaler, tilsvarer 4 kr.) Det er ikke sikkert at det var mulig å overholde dette og samtidig skaffe fram nok køl. Helt fram til 1870 ble det hvert år hogd omkring 13.000 fm 3 kølaved bare i Bogstadskauene. Før 1860 dominerte kølvedhogsten fullstendig over sagtømmer med mer enn 80 % av total av virkning.
Dikemark Jernverk
Dikemarks privilegier er fra 1698. Cirkumferensen ble bare 3/4 mil, dvs. 5,6 km om vi regner at den er angitt i danske mil. Men ellers er bestemmelsene sterkere enn de som gjelder for Bærum. Det er navngitt 102 gårder i Asker (46), Røyken (22) og Lier (34) som er pliktige til å levere køl til verket. Gårdene som ligger i utkanten av cirkumferensen er: I Asker: Solli, Rustan, Berg, Asker, Fusdal, Bondi, Bleiker, Åby, alle gårdene langs fjorden til Bjørkås. I Røyken: Slemmestad, Bø, Auke, Gunnerud, Ølstad, Askestad, Myre. I Lier: Reistad, Stokke, Bråstad, Auvi, Tranby, Hallingstad, Hennum, Eikeberg, Bø.
Når det kom til stykket, ble nok ikke området utnytta fullt ut. Hele Kjekstadmarka ligger innafor cirkumferensen, men det er ikke funnet kølabonner i Røykens del av marka bortsett fra 8 langs grensa mot Asker. I en artikkel om stedsnavn i Kjekstad gårds skau (Røyken historielag), nevner ikke Harald Kjekstad navn på noen kølabonner. Det kan se ut som Kjekstadbonden var så suveren at han sto imot presset fra jernverket. På den andre sida er ikke Sørsdal og Oppsal i Lier nevnt innafor cirkumferensen, men i skauen som disse gårdene eide ligger kølabonnene tett (Kroft-Gulliksrud-Asdøltjern-Haukelia).
Hele Dikemarks cirkumferens lå innafor 4-mils-området til Bærums Verk. Men i Dikemarks privilegiedokumenter er det sagt at Bærum ikke har hatt bruk for denne delen av sitt område. Heller ikke Bærumsverkets kart som ble tatt opp 70-80 år seinere, tyder på at det var noen overlapp i de to verkenes utnytting av skauen til tross for at Kreftingslekta (mor og datter) eide og dreiv begge verkene fra 1719 til 1766.
Den delen av Dikemarks cirkumferens hvor kølabonnene viser at det ble brent køl, utgjør omtrent 65 km 2 produktiv skau. Da drifta var på sitt høyeste i 1780-åra, kunne tømmerforbruket dreie seg om 12.000 fm 3 i året (0,18 fm 3 pr. dekar). Med et rent høstingsbruk kunne det bli brist på råstoff etterhvert.
Drifta på Dikemark stoppa opp omkring 1804, men kølabrenninga fortsatte. Bø på Lierskauen leverte køl til Bærumsverket i 1809. Det går fram av et skiftedokument.
Alt i 1799 kjøpte Peder Anker Solli og Rustan. I forarbeidene til ny matrikkel fra 1819 står det at de 2 gårdene leverte 150 og 200 lester køl i året til Bærums Verk (1 lest køl er 62 1/2 kubikkfot = 1,93 m3. Lesten deles i 12 tønner. Kgl. res. 22. februar 1724) . Det tilsvarer at de brente 10 miler i året i dette området, men 40 år tidligere, da de leverte til Dikemark, var nok produksjonen 3-4 ganger høyere.
I 1812 søkte Peder Anker om at Bærum fikk overta Dikemarks cirkumferens. Svaret var nei, og det ble begrunna med at kjøringa ville bli for stor byrde for bøndene. Men det ble altså levert køl til Bærum fra tidligere Dikemark-bonner i Vestmarka. Det er mer tvilsomt om brenninga fortsatte i Kjekstadmarka.
Forbruket av trekøl
Det finnes ikke noen sammenhengende oversikt over kølforbruket ved verkene, men noen holdepunkter av varierende pålitelighet. En hovedtendens er at kølforbruket økte mot et maksimum i siste del av 1700-tallet. På denne tida gikk det med ca. 1,3 lest køl i masovnen for hvert skippund rujern og støpejern. For å produsere 1 skippund stangjern gikk det dessuten med 2 lester køl i hammeren (Vogt). På 1800-tallet ble drifts metodene i jernproduksjonen bedre, og kølforbruket gikk ned.
Tabellen over angir årlig kølfor bruk i antall lass = 3/4 lest eller 9 tønner (i parentes hvor mange miler av normal størrelse som skulle til for å produsere kølmengden).
Bærums Verks kart, antakelig fra 1770-åra, viser ca. 620 bonner med navna på dem som disponerte bonnene. Innen Dikemarks cirkumferens er ca. 350 kølabonner registrert i marka. Alle bonner ble med andre ord ikke brukt hvert år. Forholdet 350/620 mellom Dikemark og Bærum passer bra med forskjellen i forbruk av køl på denne tida.
De siste 100 åra som de dreiv kølabrenning, ble det nok også anlagt nye bonner. Det er et tett nett av bonner innafor interesseområdene til verkene. De ligger både langs nåværende stier og i «ville skauen». I Vestmarka, Høgåsmarka, Drengsrudmarka og nordre del av Kjekstadmarka (Asker- Lier) er det registrert over 600 bonner. I resten av forsyningsområdet til Bærumsverket er det kanskje 800-1000 bonner, men de er ikke systematisk registrert enda.
Ikke alle kølabonnene lå inne på skauen. Det lå også bonner i nærheten av gårdene og plassene, men de fleste av dem er nok ødelagt. Bl. a. ble det funnet en bonn under arbeid på Elnes sør i Asker.
Det samla området som kølleveransene kom fra før 1780, er ca. 300 km 2 (skauene ved Dikemark, Vestmarka, Krokskauen til Lauvlia og Heggelivassdraget, Bærumsmarka). I den mest intense driftsperioden i siste del av 1700-tallet kunne årlig ut-tatt kvantum fordelt over hele arealet komme opp i ca. 0,13 fm 3 pr. dekar, men for det meste lå det langt lavere. Dersom foryngelsen av skauen hadde vært ofra litt omtanke, burde det ikke vært noe problem å skaffe nok kølaved fra dette området.
Årsrytmen i kølaskauen
Arbeidet i kølaskauen måtte følge årstidene. Vedtørk om sommeren og transport på sleaføre var viktige faktorer i så måte. På 1600-tallet da Bærumsverket hadde ansatt profesjonelle kølabrennere, forsøkte de nok å ha arbeid gjennom hele året. Men på 1700-tallet overtok bondebefolkninga, og da danna det seg et hovedmønster som var tilpassa rytmen i jordbruket, og som er vist på oversikten som følger.
Mai: Våronn
Juni: Hogge kølaved
Juli: Slåttonn
August: Gjøre klar bonn
September /oktober: Skuronn. Innhøsting
November: Kjøre ved til bonn
Desember: Reise og dekke mila
Januar: Brenne mila
Februar: Kjøre køl til verket
Mars / april: Kjøre ut gjødsel
Det ble også brent miler på ettersommeren og framover høsten hvis det ikke var for tørt i skauen. Noe køl kunne bli kjørt fram på sommerføre der det var veier for det. Men det alt vesentlige av produksjonen fulgte hovedmønsteret.
Kølaveden hogges
Alle treslag kan brukes til kølabrenning, men gran gir det beste utbytte både p.g.a. egenskapene til veden og fordi grana er rakere enn andre treslag. Krokete ved er dårlig mileved. Bjørka har stort fosforinnhold som gir dårlig jern.
Kølaveden ble for det meste hogd i håballen, tida mellom våronna og slåtten, altså i juni. Seinere burde de ikke hogge, da ville ikke veden tørke nok til å bli brent følgende vinter. For vedtørkens del ville det vært bedre å hogge om vinteren så tørkeperioden også fikk med seg mai og juni.
Klokka 4 om morran begynte de arbeidet og holdt på til 10 omtrent. Da hvilte de 3-4 timer på den varmeste tida, men så klemte de på igjen og dreiv på til 9-10 om kvelden. Det ble minst 13 timers arbeidsdag.
De hogg både grov og grann ved. Veden ble slinnbarka, kappa 4 alen eller 4 alen + en øksevigg, d.v.s. 2,6 m lang, og satt opp til tørk i reis (vedkrøss). En øksevigg er lengden på økse-egga.
Etterhvert som skauen ble hogd ut, ble det konkurranse i kølaskauen. Det gjaldt å få tak i ved til sin mile. Holtvedt forteller om to lag på Haveråstraktene som hogg for å få mest. Det ene laget var en som het Bent og sønn hans. Brått felte sønnen ei diger gran over far sin så han ble klemt ned og greinene stakk inn i ham både her og der. Gutten fløy bort og skulle hjelpe far sin, men han svarte: «Høgg du som orker høgge, jeg skal nok komma laus!»
Kølabonnen og milekoia
Kølabrenninga foregikk ute i skauen og ikke ved verket, fordi det var god transportøkonomi, køl veier bare 20 % av tilsvarende ved. Bonnene er ofte plassert langs en transportvei som er felles for mange bonner. Typisk avstand mellom bonnene er ca. 300 m (= 20 kjeder = 500 alen), den er sjelden under 200 m.
En bonn er sirkelrund og vanligvis 13-18 m i diameter. I Høgåsmarka er det rergistrert 3 tydelige bonner som ikke er mer enn 8 m i diameter, men det kan være bonner etter tjæremiler.
Noen 10-år etter at kølabrenninga tok slutt, ville ikke trær vokse på kø labonnene, og de viste seg som idyl liske, grønne sletter. Nå er dessverre de fleste bonnene bevokst. Noen ste der vokser «annen generasjons» stor gran på bonnene. «Kølabonnsgrana» i Kjekstadmarka er sannsynligvis mer enn 150 år gammel (omtalt som vel hogstmoden i 1907), og den viser at kø labonnen der neppe har vært i bruk et ter at Dikemark-verket ble lagt ned.
Noen steder finnes det dobbeltbonner (Tobonn, Tvillingbonn). Der kunne én kølabrenner passe 2 miler på en gang, og kostnadene til brenninga ble mindre. Derimot ble transporten av kølaved til bonnen lengre. Kølabonnene kunne ikke legges hvor som helst. De skulle ligge på jordbunn i tørt lende. De fleste bonnene ble anlagt slik at milebonnen var vannrett, men det var fullt mulig å bruke bonner som lå i hellende terreng. Gabrielsbonn i Vestmarka er ett av flere eksempler på det.
Det måtte være lett tilgang til jord å dekke mila med. Tilgang til vann burde det også være, men mange bonner ligger langt fra bekk eller vann.
Bonnen skulle helst ligge på en lun plass så ikke vinddraget skapte problemer under brenning og riving av mila.
Bonnen burde vært gjort klar på sommeren slik at den fikk satt seg, dvs. ble fast og tett før brenning. I alle tilfelle måtte dette arbeidet gjøres før det ble tæle. I midten av der mila skulle stå, satte de ned en stokk. Så tok de ei lang, tynn granbuske, vrei ei løkka av toppen på den og tredde ned på stokken. Denne buska tjente både som passer for å markere ytterkanten av mila og for å kontrollere at bonnen ble plan. De måkte ut gammel kølastubb (blanding av jord og kølrester) og la den opp i en ring omkring mileplassen slik at stubben kunne brukes til å dekke mila. I tillegg måtte de supplere kølastubben slik at det alt i alt ble nok stubb til dekkinga. Milekoia satte de oftest opp en 8-10 m fra selve mila eller ca. 5 m utafor ytre kant av en stor bonn. Koia burde ligge høyere enn kølabonnen så den giftige, tunge milegassen ikke kom inn i koia. I dag kan du finne spor etter milekoia ved omtrent halvparten av bonnene. Først og fremst ser du ei steinrøis som er restene etter ildstedet, men ofte kan du også ane ytterveggene som forhøy ninger i bakken.
Holtvedt og Trulsrud forteller at de brukte mønåskoier. Grunnflata som den viser seg på koietomta idag er ca. 3×3 m. Koiebygginga begynte med å sette ned en granstokk med kløft i enden i hver ende av hytta. I kløftene la de en passe tjukk stokk som mønsås. Så satte de tett med staur opp mot mønsåsen og på gavlveggene. På den ene sideveggen satte de en åpning til døra og inntil døra la de peisen eller grua. Peisen ble murt opp av stein de fant på stedet. Ofte bryde de seg ikke med å lage pipe, så røyken måtte finne veien ut gjennom høl i taket eller gjennom døra. Utapå veggstaurene la de bark og så ny staur utapå der igjen til å holde barken på plass. Tilslutt kledde de koia med torv. Soveplassene inne var barsenger som lå rett på bakken. De lå med føttene mot døra og peisen.
Etter koietomtene å dømme, hadde de fleste koiene rund grunnflate som oppgitt av Rustad, og koiene så da ut som omvendte kremmerhus, sier han. På koietomtene er diameteren ca. 3,5 m. Materialer og kledning var nok de samme som for mønsås koiene. Åpne gapahuker med bål i åpninga kan også ha vært brukt.
Ved Bærumsverket satte de nummer på kølabonnene. Nummerne ble brukt i verkets regnskaper og på kartene, men var for prosaiske til å slå gjennom i kommunikasjon mellom folk. Da kølabrenninga gikk for fullt, hadde nok alle bonnene navn. Mange har gått i glemmeboka, men en god del er fortsatt kjent og noen er i daglig bruk. Et velkjent navn er Mikkelsbonn ved løypekrysset mellom Svartvann og Kalvemyr i Vestmarka. Mange som bruker navnet, har neppe lagt merke til bonnen, for den er ikke av de største.
Mange av bonnene har navn etter gården som brente der: Kveisebonn, Ringibonn. Samme gård hadde ofte mer enn én bonn. Derfor finner vi flere Ståvi- og Butterudbonner.
Det var også vanlig å gi bonnen navn etter en som hadde sitt virke der: Knutsbonn, Persbonn, Jansbonn, Olafsbonn, Hansinebonn o.s.v.
Andre bonner har navn etter hvor den ligger: Haveråsbonn, Kjemmelibonn, Husdalsbonn, Gampebonn, Dambekkbonn, Langmyrbonn. De mest spennende navna er knytta til hendelser, egenskaper ved bonnen og andre ting som vi bare kan gjette oss til. Slike navn er: Kjærlighetsbonn, Dansebonn, Vertshusbonn, Tolvmannsbonn, Oppbrennerbonn, Skrikartorvbonn, Bilittbonn, Flikbonn, Grisebonn, Helvetesbonn, Kavringbonn, Telebonn.
Mila blir reist
Frakt av ved fram til bonnen og reising av mila foregikk helst på barfrosten før snøen kom (på hardangen). Vanligvis var det ikke lang avstand fra hogstplassen til bonnen, en 150 m i gjennomsnitt. Innkjøringa ble gjort med hest og treskonning, og på bonnen sto folk klar til å reise veden, helst under kyndig veiledning av kølabrenneren sjøl.
Etter at hogsten begynte for alvor rundt Heggelivassdraget, ble en del av veden derfra fløta ned til Bogstadvannet og brent på plassen der det fortsatt heter Milene. Trekøl til den tidligste jernutvinninga og -bearbeidinga ble brent i kølgroper. Ca. 300 m sørvest for Tveiter finnes 5 slike groper. Seinere ble køl brent i leggmiler. Veden ble lagt opp omtrent som ei tømmerlunne. Bonnen ble firkanta og skulle helle (ca. 1:10). Men da jernverkene starta, kom tyskere og svensker og innførte reismila med stående ved. Det er spor etter de milene vi kan se i dag.
Arbeidet med å reise mila starta med å sette opp kongen, en grov stokk som danna sentrum i mila. I den hogg de 3 skår godt oppe på stokken og satte inn 3 støtter mot bakken så kongen skulle stå godt. Ut fra toppen på kongen festa de vedpinner i en trekant som markerte tennhølet. Omkring tennhølet måtte de sette grann og tørr ved slik at brenninga kunne komme godt i gang.
Mileveden ble reist stående med den grøvste enden ned slik at mila ble smalere på toppen enn ved foten. Det var hele tida viktig å reise like mye ved på alle sider av kongen, ellers kunne veden velte, og de måtte starte på nytt. Dessuten måtte veden helle rett inn mot kongen for at mila skulle stå stødig. Det gjaldt på en flat bonn, på skrå bonn var det litt verre å beregne hvordan veden måtte stå.
Det var viktig at veden sto tett i mila. Ble det for stor avstand, kunne varmeledningen bli dårlig og prosessen med å danne køl stoppe opp. Derfor var det ikke heldig å ha krokete ved i mila. Slik ved burde kappes opp i krokene. Fra den granne veden som ble reist inne ved kongen, kunne de gå over til grovere ved lenger ute. Det skulle all tid være jevn overgang mellom grov og grann ved. De største stokkene burde de kløve før de reiste dem inn i mila. I ytterkanten av mila måtte de gå over til grann ved igjen, ellers ble det vanskelig å få dekt mila godt.
Køllen måtte være jamn. Hvis noen av vedendene sto høyere opp enn de andre, måtte de hogges av, ellers kunne det bli høl i miledekket og uønska luft kunne komme inn i mila. En optimal størrelse på mila var 150 lm 3 (løst mål) eller 75 fm 3 (fast mål). Milesida akulle helle ca. 60%. Da fikk ei mile på 150 lm 3 en diameter på 10,4 m ved milefoten og 7,6 m ved brøstet. Milas størrelse ble ofte angitt med omkrets i favner. Ei mile på 150 lm 3 har 15 favners omkrets.
Lærebøkene i milebrenning fra dette århundre anbefaler å legge ei rist av ved under mila, særlig når mye av mileveden er grann. Det skulle hindre at stokkene trakk opp vann fra bakken og dessuten gjøre det lettere å styre lufttilgangen til mila. Ingen ting tyder på at dette har vært brukt i eldre tid.
Nå skulle mila dekkes, først med granbar, så med jord. Granbar ble tatt med barkjeks fra trær omkring. Baret skulle være lubbent og mjukt og snaue meteren langt. 7-10 tre skonningslass kunne gå med til ei mile. På milesidene ble barkvistene tredd innimellom veden og fletta i hverandre så de ikke skulle skli ned. Noen sier at baringa skulle begynne ved brøstet, andre ved milefoten.
Barlaget måtte være så mjukt at jorda ikke skulle rase inn i veden. På køllen skulle barlaget huske når de gikk på det, og de skulle ikke kjenne stokkendene under føttene gjennom baret.
Så dekte de mila med stubb (jord), ca. 20 cm tjukt lag på sidene og 30 cm opp på køllen. For at jorda ikke skulle rase ned fra milesida, satte de opp en eller to rader med blokker rundt hele mila.
Til ei mile av vanlig størrelse kunne det gå med ca. 30 m 3 jord. Groper der de tok jord, er fortsatt synlige omkring mange kølabonner. Jorda måtte være passe tett. Den skulle ikke slippe gjennom særlig med luft. Leire kunne ikke brukes fordi den sprakk opp. Morenejorda som de vanligvis hadde tilgang til inne på skauen var nok bra, men det beste dekningsmaterialet var kølastubb etter tidligere brenning.
Ekstra bar, stubb og mileved kappa i en alens lengde måtte gjøres klar før brenninga begynte. Som vi skal se, fikk de bruk for det.
Kølabrenninga
Når tre varmes opp til over 270°C, blir det kjemiske innholdet omdanna. Gasser, vann og andre vesker blir drevet ut av veden, og den blir svart og inneholder ca. 90 % karbon (kull stoff). I denne prosessen blir det frigjort varme. Temperaturen i ei kølmile kan komme opp i 550-600°. Ordet kølabrenning er egentlig misvisende. Riktignok må noe ved brenne for å få varme til å sette i gang prosessen, men veden som skal bli køl skal varmes opp, ikke brenne. Daueld kalte de gamle kølabrennera det.
Det var et høytidelig øyeblikk når mila skulle tennes. Mye arbeid var alt lagt ned, og det kunne bety rene ruinen dersom noe gikk galt. Slik forteller en av Holtvedts kilder om Per Markebekk fra en plass under Isi:
«Rett føre’n skulle tenne mila, hadd’n fønni fram en liten pung, og så hadd’n litt salt og mjæl og brød og tobakk neri tennhølet! Ja, det spørs om’n itte hadde gjømt litt ta julematen tel detta, for den skulle væra bra for så my. Han ofra, da måtru, forat varmen skulle væra snill og mila itte skabrenne seg. Og så tok’n ta seg lua og sto barhua med salmeboka i handa og las Fadervåret over’a. Men han hadde noe pjutring au, ved sia. Det skulle au hjelpe mot trøllskapen. Ja, kraftig avtruisk var’n, men en flinkandes kølabrenner.» De gjorde opp et skikkelig bål oppe på mila og rakte så glohaugen ned gjennom tennhølet. Oppå der la de ved før de dekka igjen hølet med bar og jord. 2-3 ganger skulle de helst åpne igjen, etterfylle med ved og pakke veden sammen med fyllstanga. Før tenninga hadde de åpna 8-9 fothøl i stubblaget rundt hele mila for at det skulle komme passe med luft inn i mila. 6-8 timer etter tenninga åpna de røykhøl langs brøstet for å få luftsirkulasjon og slippe ut gass og vanndamp. For å komme opp på mila hadde de ei miletrapp laga av en stokk med uthogde trinn i.
«Svart smyger natten kring
stenstrødda land
– somna ej, somna icke in!
Om du somnar kan du väckas av en
helvetesbrand
och den brödlöses sorg skall bli din.»
Slik skriver den svenske poeten Dan Andersson i «Visa vid kolvakten». De første døgna etter at mila var tent, måtte kølabrenneren eller medliggeren som hjalp ham, helst ut og se etter mila hver halvtime døgnet rundt. Særlig 2. og 3. døgnet etter at den er tent så slår mila. I kølprosessen blir det danna brennbare gasser. Når de er passelig oppblanda med vanndamp er de ikke farlige. Men før mila er blitt ordentlig oppvarma (fotvarm), kondenserer vanndampen på den kalde veden, og det blir ikke nok vanndamp i gassen. Da får du eksplosjoner i gassen, og de kunne være så kraftige at deler av stubblaget ble kasta av mila. Nå måtte kølabrenneren og medliggeren arbeide! De stengte fothøla delvis, og så måtte de legge ny granbar og måke på stubb. Dette var ikke enkelt arbeid ei mørk vinternatt. Om mila ble stående for lenge åpen, kom den i brann. Opptil 20 ganger kunne mila slå, men sterkest de første gangene.
Dramatikk var ikke bare knytta til at mila slo. Det var ikke til å unngå at litt ved eller køl brant opp, slik at det oppsto hulrom i mila kalt fyll. Fikk de utvikle seg, kunne det oppstå stor skade. Kølabrenneren måtte derfor følge godt med for å lokalisere fyll ved å se, lytte og kjenne etter med mileklubba eller -spettet. Så måtte dekket åpnes, ny ved ble fyllt i, og bar og stubb lagt på pånytt. Særlige farlige situasjoner oppsto når kølabrenneren fikk både slåing og fyll å bale med på én gang.
En snau kilometer sør for Burås, øst for Lamyr, ligger Oppbrennerbonn. Der satte to husmenn livet til 8. februar 1828. Det var Nils Iversen Økribråtan, 61 år, og Ola Embretsen Sagåsen (rett sør for Bjørumsaga) , 26 år. «Opbrænt i en mile» er kirkebokas nøkterne beretning om de to. Da Holtvedt snakka med folk på Finneskauen over 100 år seinere, var historia fortsatt levende. Simen Burås kom til etter ulykka. Da var Ola brent opp nede i mila. Han hadde nok gått i ei fyll. Nils lå forbrent og død oppe på mila. Simen sørga for at mila ble ferdigbrent!
Ei liknende ulykke fant sted da Sjur Gregersen, Øvre Bryn, omkom i ei mile på Bjørumskauen i 1797, og på Blakerbonn mellom Toresplassen og Kneikaseter skal en mann fra Bjørkastua ved Sollihøgda ha brent opp. Ifølge kirkebøkene var det ikke mange slike ulykker, men avsvidd skjegg og noen brannsår var ikke uvanlig for en kølabrenner.
Tragedien var også stor dersom kølabrenneren mista kontrollen med mila så han ble stående igjen med en askehaug. Under en storm i 1734 brant mila til Simen Olsen Reistad (i Lier) ned, og det ble ingen inntekter for alt arbeidet. Tingvitner bekrefta at Simen «var geraadet udi største armod og fattigdom.»
Etter de første døgna kom mila normalt inn i en roligere fase. På figuren ovafor er det vist hvordan prosessen ideelt sett kunne gå. Det skulle være en markert sone mellom ved og ferdig køl, men det var ikke så viktig at brenninga gikk så symmetrisk som figuren viser. Kølabrenneren styrte prosessen ved å åpne og lukke fothøl og røykhøl og variere tykkelsen på stubbdekket.
Når de brente ei mile på hellende bonn, danna det seg først køl fra sentrum og ut til det laveste punktet på mila. Deretter «delte de varmen» slik at kølinga gikk mila rundt på to sider og til slutt møttes på det høyeste punktet. Trulsrud forteller at han bruke denne framgangsmåten, sannsynligvis også på horisontal bonn.
Etterhvert som veden ble omdanna til køl, sank mila sammen og ble lavere og mer avrunda i formen. Over den ferdige køla la de gjerne på litt ekstra jord og klubba den sammen så det ikke skulle komme luft til.
Kølabrenneren kunne styre hastigheten på prosessen. Ei mile på 150 m 3 burde brenne minst to uker, helst tre. Den ga ca. 70 m 3 ferdig køl (36 lester). Med tynt stubblag gikk prosessen fortere, og køla ble dårligere. Når en ser på kølabonnene i dag, er det lett å forstå at mangel på jord førte til at brenninga ofte gikk raskere enn den burde. Conrad Clausen på Bærums Verk klagde over at noen brant mila på ei uke.
Når brenninga var ferdig, ble alle høl i stubbdekket stengt. Allerede dagen etter kunne de begynne å rive mila. Da var køla fortsatt svært varm, så de måtte gå fram på en spesiell måte for at ikke køla skulle ta fyr når den kom i kontakt med lufta. Derfor burde de heller ikke rive mila når det var vind.
Trulsrud forteller at de var tre stykker til å rive mila og én til å bære vann (gå vassmerr). To avskjæringer måtte holdes fulle med vann hele tida.
De tok ut små partier av køla om gangen, 3-4 alen i bredden og 1 alen i dybden. Slik gikk de mila rundt mens den ble stadig mindre. 5-6 om ganger rundt mila kunne det bli. For hvert parti de tok ut, måtte de fylle på igjen med stubb forat køla som lå igjen i mila ikke skulle ta fyr.
Når køla var rakt ned fra mila, ga de den en dusj med slokkekolla, vendte køla og ga den en dusj på den andre sida. Likevel måtte de vokte godt over køla som var tatt ut, for den kunne begynne å brenne.
Istedet for å rive mila mens den er varm, kan en også tette den godt og la den stå til den er kjølt ned. Vi har ikke sikre holdepunkter for at det har vært brukt i vårt distrikt. Iversen forteller imidlertid at de lesste køla ved først å grave en gang tvers gjennom mila. Det har i tilfelle vært gjort med ei nedkjølt mile.
Når rivinga var ferdig, skulle bonnen finrakes for småkøl. Alt skulle tas vare på. Om du tråkka på en køla bit så den ble knust, var det så det skar i hjerterota på gamlekara, forteller Trulsrud.
Fra mila til verket
Det var ikke vanlig med noe lagerskur for køl på bonnen, så det gjaldt å komme i gang med transporten til verket så snart som mulig. Men en kunne være for rask også. En sørkedøl hadde fyllt opp kølakørja om kvelden og satt lasset fra seg hjemme før han skulle dra videre til Bærumsverket. Da han skulle spenne for hesten om morran, lå bare draga igjen, resten var brent opp!
Køla ble fraktet i ei kølakørj. Den var fletta av flis og satt på meier. Den hadde fast størrelse. 9 tønner (1,45 m 3 ) slik at målinga gikk greit.
Kølalass var ikke tungt, det kunne veie 200-250 kilo. Derfor hadde kølakørjene lett for å velte, så veien fra mila skulle ikke være for ulendt. Under Clausens tid på Bærums Verk ble det gjort aktivt arbeid for å forbedre kølaveiene ved å bygge kavlebruer over myrer, fylle høl og rydde kvist.
Bonnene ligger ofte som «perler på ei snor» med avstand 200-500 m langs en felles transportvei til verket. Noen av dagens turstier er gamle kølaveier, f.eks. den blåmerka stien fra Solli til Sandungen. Langs de mest brukte kølaveiene kan du fortsatt finne at jorda er svart etter det som falt av underveis.
Nettverket av kølaveier er godt illustrert på karta til Bærums Verk. Det er tre kart som viser både bonner og veier. Det eldste er datert 1770. De to øvrige er dessverre udatert, men vi kan se at de er yngre fordi antallet bonner øker.
I 1772-73 ble lengden på alle kølaveiene til Bærums Verk målt opp av verkets betjenter med hjelp av bønder. Seinere utførte de suppleringsmålinger. Til opmålinga brukte de en kjede som var 25 alen lang (15,7 m). Det yngste av karta inneholder avstanden fra verket til hver enkelt bonn og navnet på den som var an svarlig for kølabonnen. Kartet kan være fra omkring 1780.
Kartet viser at det er 11 hovedtransportårer inn mot verket. Ut fra opplysningene i kartet viser vi kjøreavstanden fra innerste kølabonn til verket for hver av de 11 transportårene, og antallet kølabonner som sogner til vedkommende hovedåre:
1 . Fra Kattås, 2 greiner: Mot Ståvivollen og forbi Tranbyplassen mot Rudsmyr. 13,8 km. 10 bonner.
2. Urselvas dalføre og videre over Kalvemyr. 12,9 km. 19 bonner.
3. Fra Rustan på Finneskauen mot Gotland og Burås. 12,2 km. 22 bonner.
4. Gjennom Finneskauen over Avtjennsetra og ned til Vefsrud. 15,7 km. 27 bonner.
5. Kjaglidalen – Nysetra – Flaksetrene. 18,6 km. 122 bonner.
6. Langs Ringeriksveien over Krokskauen. 18,4 km. 91 bonner.
7. Lommavassdraget til Retthellseter og Fjellseter. 18,9 km. 133 bonner.
8. Aurevann – Trehørningen Lauvlia. 17,3 km. 91 bonner.
9. Kampenområdet og Vensåsseter – Slora. 11,5 km. 73 bonner.
10. Burudvann – Barlinddalen og videre nordover. 8,6 km. 19 bonner.
11. Helset – Muren – Haslumseter (?). 7,8 km. 15 bonner.
Tilsammen blir dette 622 bonner. Kartet er vanskelig å lese så antall bonner er omtrentlige tall. Avstandene viser hvor stor del av cirkumferensen som ble aktivt nytta. Vi finner flere bonner i dag enn de kartet angir. En del kan ha vært ute av bruk da kartet ble laga. Under en grensetvist i 1742 nevnes at Bærumsbønder brukte flere bonner i Tveitermarka som ikke er på kartet. Andre bonner kan være anlagt etter kartlegginga.
Schjander har lansert en teori om et stort nett av bygde gjennomgangsveier over Krokskauen for å ta imot køl fra områdene omkring Tyrifjorden. Hans artikkel er også gjengitt i Christoffersen 1981. Schjanders teori finner ikke støtte i verkets kart. Der vises bare to veier som fører fra Tyrifjorden opp på Krokskauen og fram til Bærumsverket. Den ene er den gamle Ringeriksveien fra Sundvollen. Den andre tar opp fra Vefsrud, passerer litt sør for Fjulsrud, går sør for Niskinn (Sørumseter), fram til Avtjennseter. Herfra følger den den gamle seterveien etter dalen ned til Bjørumsaga. Fra Sollihøgda går den med andre ord, ikke langt fra dagens Ringeriksvei, men stort sett litt lenger nord.
Det finnes en rekke andre opparbeida veier som fører opp til Krokskauen og Vestmarka vestfra. De kan like gjerne ha tilknytning til seter- og tømmerdrift som til kølatransport. Omtrent 50 lass kunne det bli fra hver mile, så det var en stor trafikk utover vinteren. «I halvtre-tia om morran drog dom himante. Ja, seinere var det itte, for dom hadde lesst før det lysna ta dag! Og så dreiv dom på og kjørte til seinkvelds. Dom fekk henge i, om dom skulle greie levemåten tel kjerring og unger,» sier en av kildene til Holtvedt. Fra Busopp til Isigrinda og enda lenger kunne raden stå av svarte kølalass med magre gamper foran. Under kjøringa falt køla sammen så den fyllte mindre i kørja. Før kjørerne kom fram til verket, rista de derfor opp køla. Det gjorde de kanskje på Busopp?
Vel framme ved Bærumsverket kjørte de til kontoret hvor lassa ble meldt og notert, og videre til ett av de store kølhusa hvor de lesste av. I den travleste tida på vinteren måtte det komme ett lass pr. 2-3 minutter om de skulle ta imot alle 15.000 lassa. Noen av lassa ble tatt ut til kontrollmåling for å se om de virkelig holdt 9 tønner. Men skikkelig kvalitetskontroll av køla ser det ikke ut til at det ble før langt ut på 1800-tallet.
Kvaliteten kunne nok være så som så. Dårlig tørk på veden, fuktig kølabonn og rask brenning kunne føre til dårlig køl. Conrad Clausen klagde på kvaliteten, men mange steder var en nødt til å legge kølabonnen på en plass som ikke var ideell.
«Kølafolket» og deres arbeidsinnsats
I den første jernverkstida på 1600-tallet hadde Bærumsverket ansatte kølabrennere. Omkring 1620 var det Mikkel Prein, Jacob Møller, Mikkel Røver og Nils Svenske og deres mileknekter. I folketellinga fra 1664 har bare en kar fra Skollerud (Peter Kolbrender) oppgitt kølabrenning som yrke, men tellinga omfatter ikke de som var bosatt på verket.
Bøndene utførte hogst og kjøring, og det var ikke bare lokale bønder. Vinteren 1618-19 var hele 494 bønder fra Vestfold skrevet ut til å hogge det Bærumsverket trengte til kølabrenning og gruvene. Om det hendte oftere, veit vi ikke. Etter behovet på den tid skulle en tro at så mange hoggere skaffa ved for flere år.
På slutten av 1600-tallet opphørte ordninga med ansatte kølabrennere. Nå baserte verkene seg på at bondebefolkninga skulle stå for hele kølproduksjonen og få oppgjør i forhold til det de leverte.
Neumann sier i 1818 at det først og fremst var leilendinger og husmenn på Bærumsverkets gårder som dreiv kølproduksjon. Men på 1700-tallet deltok et stort antall andre gårder også, spesielt de som lå opp mot skauen. Det var først og fremst husbonden på gården som sto ansvarlig for leveransene overfor verkene. Men enkelte husmenn var sjølstendige kølleverandører og kunne holde egen hest.
En ting var hvem som sto ansvarlig for å levere, en annen ting hvem som utførte arbeidet. Folketellinga fra 1801 gir ikke svar på det. De som sto for kølforsyninga regna det ikke som hovedyrke. Unntak er 2 kølabrennere ansatt ved Fossum verk. Det kom sannsynligvis av at her fløta de kølaved til Bogstadvannet og utførte brenninga mer industrielt. De øvrige som har yrke knytta til kølvirksomheten (kullemottager, kulledrenger), har hatt oppgaver med å behandle ferdig køl ved verkene.
Folketellinga i 1865 har registrert 15 kølabrennere i Bærum, de aller fleste husmenn. Dette er sikkert bare noen få av dem som dreiv i kølaskauen, sannsynligvis folk som tok på seg brenning i større omfang.
Hauge og Holtvedt gir et godt bilde av hvem som gjorde arbeidet. Hans Pedersen By fra Lommedalen var leilending under Bærumsverket på slutten av 1700-tallet. Han hadde to kølabonner i lia mellom Småvanna og Trehjørningen. Sammen med sønnen sin hogg han veden og kjørte den fram til bonnen. Derimot syntes han nok ikke at han hadde kompetanse til å brenne mila. Han leide Kresten Storflåtan til å gjøre det arbeidet. Så kjørte han sjøl køla til verket.
I Holtvedts livfulle skildringer av livet i kølaskauen trer ikke minst småbønder og husmenn fram. De danna ryggraden i produksjonen. På tilsvarende måte som Kresten Storflåtan var mange husmenn nærmest profesjonelle kølabrennere som tok på seg brenning for andre.
Mannfolka var ikke aleine i kølatrafikken. Mange kvinner sleit som vassmerr under åket med to bøtter i. Avstanden til nærmeste bekk kunne være både 100 og opptil 200 meter. Noen jenter huskes spesielt. «Å, je får vel greie denna» sa Kjersti Burås når de riktig store kubbene skulle reises inn i mila. Det var Lovise som var medhgger for far sin, men som overtok brenninga sjøl da faren ble sjuk, og Anne Gørrmyra som dreiv kølakjøring like godt som noen kar. Navnet Hansinebonn ved Vensåssetra tyder på at her har det drevet ei jente som var verd å huskes.
Å ligge ukesvis langt til skogs midt på vinteren var ingen spøk. Hard graut og surmjølk var basis i kostholdet og kanskje en fleskebeta, men den måtte drøyes lenge. Og så var det mye å vare seg for. Borte i berget var det noen som ikke måtte uroes unødig. Av Holtvedts mange historier gjengir vi én:
«Det er en bønn dom kaller Skrikartørje. Det er strast ovaføre Ullbråtan på Finneskauen. Der har det skriki støtt når det er no gæli med mila. Ei natt var dom ute og såg etter’a. Da hadde det brått vøri no som knisla og lo borti skauen! Akkerat som en smågutt, men dom vart itte vár lignament tel følk. Så lei det på litt, men brått mea dom låg i koia og vakte, så slo mila. Både jord og bar hadd’a slii ta seg, ja, hu hadde gjort seg reint fri, Det var om vintern det ta, så jorda var tæla, og så måtte dom måka snø alt dom orke, og brenner’n opp og tel å teppa igjen, for mila slo i eninga hu, så rave lågan sto ende til værs! Helt til morran høldt dom på, men da var dom aldeles utslitne. Det var denna derre borti der, da, som hadde vøri på spell. Knisle og le, hadde’n gjort –»
For bygdefolket var det noe spesielt med kølabrenneren. Han kunne et yrke som helst krevde kontakt med både overjordiske og underjordiske. Ofte var han av finneslekt og.
«Du Lommedøl, du kølabælj, som støtt har søkn og inga hælj. Støtt er du svart og alder’ kvit, Alltid er du den stygge lik.»
Denne strofa brukte Ringerikingene både om lommedøler og om soknedøler nord for Ringerike. Den forteller litt om at det var et hardt liv i veaskauen, ved mila og i kølatransporten. Likevel ga kanskje dette arbeidet en frihet og en status som lå litt over det vanlige gårdsarbeidet.
| Arbeidsforbruk ved produksjon av 36 lester køl fra ei mile på 150 lm3 | Dagsverk | Skilling min-max |
| Hogge 75 fm3 ved, slinnbarke og sette opp i reis | 20-30 | 320-480 |
| Klargjøre kølabonn og koie som er brukt før | 2-4 | 32-64 |
| Kjippkjøre ved til bonn, gj. snitt 150 m, med hest | 6-10 | 240-400 |
| Reise mila (4-6 dv), bare (2 dv), jorde (3-5 dv) | 9-13 | 172-240 |
| Brenne mila, kølabrenner og hjelpegutt (guttens arbeid er med i prisen, men ikke i dagsverkene) | 10-21 | 380-798 |
| Slokke og rive mila | 7-10 | 126-180 |
| Kjøre køl til verket, 10 km (gjennomsnitts kjøreavstand), 48 lass, mann med hest | 24 | 960 |
| Sum | 78-112 | 2230- |
Vi har ganske gode holdepunkter for å bedømme omfanget av arbeidet og hvordan det ble betalt. Talla er basert på mange kilder og vurdert og sammenstilt (En av kildene er Hauge. En må være oppmerksom på at han setter lest = lass = 9 tønner)
Variasjonene i talla foran reflekterer både variasjon i kildenes oppgave over arbeidsmengde og at arbeidet varierte fra mile til mile. Kostnadene er basert på flg. daglønner som Hauge oppgir fra 1780-åra: Kølabrenner 30 sk (0,94 kr.), tjenestekar 16 sk (0,50) hest 16 sk ((0,50) og utgifter til fór og redskap 8 sk (0,25). Til hjelpegutten (medliggeren) som deltok under brenninga har vi beregna ei lønn på 8 sk (0,25) om dagen. En lest kosta da 48 sk før transport til verket (på bonn) basert på middeltall for arbeidsforbruket.
Hva betalte så verkene for dette arbeidet? Tabellen nedenfor viser prisutviklinga.
| Prisutvikling | |||||
| Priser pr. lest trekøl (angitt i skilling/kroner) | |||||
| Bærums Verk | Dikemark | ||||
| År | På bonn | Kjøring pr. mil | Levert verket Minstepris |
Inkl. kjøring Gj. snitt |
Levert verket Gj.snitt |
| 1699 | 21 / 0,78 | ||||
| 1720-70 | 64 / 2,13 | 21 / 0,70 | (85 / 2,83) | ||
| 1750 | 68 / 2,27 | ||||
| 1779 | (64 / 2,07) | (21 / 0,68) | 75 / 2,42 | 85 / 2,75 | |
| 1789 | 107 / 3,24 | ||||
| 1796 | (72 / 2,32) | (21 / 0,68) | 83 / 2,67 | (93 / 3,00) | |
| 1818 S | 84 / 2,80 | 24 / 0,80 | 108 / 3,60 | ||
| 1818 L | 72 / 2,40 | 18 / 0,60 | (90 / 3,00) | ||
| 1854 | 130 / 4,33 | ||||
Omregning fra skilling til kr. etter T.H. Aschehoug. Forholdet varierer over tid.
S: Priser til sjøleiende bønder.
L: Priser til verkets leilendinger og husmenn.
Priser i( ) er beregna, de øvrige er oppgitte priser i kildematerialet.
Hvis en sammenligner beregna kostnader ovafor (48 sk pr. lest) med prisen i 1779 (64 sk), har det sannsynligvis vært en viss fortjeneste for en gårdbruker sjøl om alt arbeidet ble gjort av leide folk. Men dette er uvisst fordi tidsanslaga er usikre. Hvis vi bruker høyeste kostnad, får vi 60 sk pr. lest. Fordelen for bonden lå nok mest i å få betalt sysselsetting for egen arbeidskraft, tjenestefolk og hest. Neumann opplyser i 1818 at bønder som leverte køl fra egen skau, dessuten fikk et tillegg på 36 skilling pr. lest, d.v.s. i alt 120 skilling på bonn.
For husmenn måtte det ligge stor fordel i å delta i kølproduksjonen. Det var ikke lett for dem å få annet betalt arbeid om vinteren.
Bærumsverkets regnskap fra 1779 inneholder navna på 220 leverandører som leverte 14.860 lass, d.v.s. at hver leverandør i snitt sto for 1,3 miler. Gjennomsnittsutbetaling pr. leverandør var 47 rd. (146 kr.) for 70 lass. Dette tilsvarte verdien av 7-9 kyr. De skulle ha opplevd det de gamle kølabrennera, at folk i dag kjøper trekøl til grillen for en pris som tilsvarer ca. 1.500 kr. pr. lass.
I 1780-åra representerte kølproduksjonen til Dikemark ca. 16.000 dagsverk pr. år og til Bærum ca. 30.000 dagsverk. Dessuten kom verket på Fossum igang på denne tida. Minst 3 personer deltok i produksjonen knytta til ei mile. Hvis vi antar at hver leverandør til Dikemark (som for Bærum) sto for 1,3 miler i snitt, kommer vi til at ca. 400 personer var med på å skaffe Dikemark køl. Vi kan fordele dem med 210 i Asker og 190 i Lier etter hvor kølabonnene ligger. Vi kan gå ut fra at gårdene og plassene øst for linja Askerelva – Gjellumvannet tok mest aktivt del i kølabrenninga. Ved folketellinga i 1801 bodde det 120 menn og 130 kvinner mellom 15 og 70 år på disse gårdene og plassene. Vi kan altså trygt regne med at de aller fleste menn og mange av kvinnene i denne delen av bygda var med i kølproduksjonen. Noen av de 142 som bodde på jernverket deltok sannsynligvis også, foruten folk som bodde lenger øst i bygda.
Sjøl om det bare var snakk om del tidsarbeid, sa flere gårdbrukere omkring Dikemark og Bærums Verk i 1802 at malm- og køladrift var deres «egentlige Næring og Fortieneste». Det samme kommer til uttrykk i det en av fortellerne til Holtvedt sier om jordbruket på Finneskauen: «Dom gjorde itno større ved jorda i gammal ti’, dom hakka bare i noen skærve åkerflekker og ekrer imilla all stein, og itte hadde dom plaug og itte gjødsla dom.»
Kølmiler som enda ikke var levert til verket, ble regna som en del av gårdens aktiva. Det framgår ved flere arveskifter, f.eks. på Store Reistad i 1750 da ei mile på 40 lester ble verdsatt til 20 daler.
Da masovnen på Bærumsverket ble «blåst ned» i 1872, var det nesten slutt på kølabrenninga. Noen få fortsatte fordi det var behov for køl til andre industriformål, bl. a. til spritdestillasjon. Blant dem var Trulsrud-kara i Lommedalen. Under siste krig tok virksomheten seg litt opp. Import av trekøl til industrien stoppa opp, og en del biler ble utstyrt med trekølgeneratorer som ga mer effekt pr. kg brensel enn knottgeneratorene. Da freden kom, ble det imidlertid slutt på kølabrenninga i vårt land. I Sverige fortsatte trekølbrenninga for enkelte jernverk helt til 1950-åra, så der er det en mer levende kølabrennertradisjon enn her i landet.
Bibliografi
De viktigste kildepublikasjonene er merka med *.
Lokalhistoriske publikasjoner:
Trygve Christensen, Bærumsmarka, Oslo, 1988.
H.O. Christoffersen, Fra jernverkenes historie i Norge, Oslo 1974.
H.O. Christoffersen, Krokskogen i gamle dager, Oslo 1981.
Sigurd Engelstad, Privilegier på Dikemark Jernverk 1698, Asker og Bærum Historielags skrifter 5, 1960.
Rolf Fladby, Ola Bjerkås og Steffen Gausemel, Liers historie 1-6, Drammen 1953-77.
*Yngvar Hauge, Bærums Verks historie, Oslo 1953.
*Reidar Holtvedt, Historier fra Krokskauen, Oslo 1953. Ny utgave 1985.
Alfred Iversen, Vestmarka, Asker og Bærum Historielags skrifter 1, 1956.
Kart fra Bærums Verk, 3 stk, 1770-?
Ove L. Lange, Nordmarka og Nordmarksgodsets historie, Oslo 1966.
Jacob Neumann, Bidrag til statistisk økonomisk Kundskab om Asker Præstegjeld, 1818.
Karl Nilsen, Dikemark jernverk, Asker og Bærum Historielags skrifter 9, 1966.
Karl Nilsen og Arvid Fossum, Vandringer i Asker-bønngens utmark, 1980.
Anton Brask Rustad, Grønn var min barndoms dal, Asker og Bærum Historielags skrifter 10, 1967.
Fredrik Schjander, Over Krokskogen med kull til Bærumsverket, Ringerike, Hønefoss 1974.
Gunnar Thuesen, Jernverksdriften i Bærum inntil 1622, Asker og Bærum Historielags skrifter 10, 1967.
*Martin Trulsrud, Trekullbrenning i gammel og ny tid, Asker og Bærum Historielags skrifter 24, 1983.
Harald Winge, Bygda og jernverkene, Asker og Bærum til 1840, Oslo 1983.
Andre publikasjoner:
P. Chr. Asbjørnsen, Om skovene og om et ordnet Skovbrug i Norge, Christiania 1855.
*Hilding Bergstrom og Gösta Wesslén, Om träkolning, Stockholm 1915.
Rolf Fladby, Steinar Imsen og Harald Winge red., Norsk Historisk Leksikon, 2. utgave, Oslo 1990.
*Sverre Klausen, Trekullbrenning, Oslo 1942. Nils Sälle og Stäfan Örtenblad, Kolarskogen, Laxå 1992.
J.H.L. Vogt, De gamle norske jernverk, Kristiania 1908.
Enkeltopplysninger er henta fra matrikler og kirkebøker.
Gjengitt med tillatelse fra Asker og Bærum historielag.
