Aamodtsaga

Av Kristen Aamodt.

Foto: Sagbruket fotografert sent på sommeren 1918. Sagbruket har avsluttet skursesongen, men det gjenstår å stable en del materialer opp til tørk. Materialene nærmest på bildet er sannsdynligvis leieskur og jeg antar at de tilhører Ludvig Rognlien som også eide lagerskuret «Vegglaus» på midten av bildet. Den elektriske saga kan skimtes midt på til venstre på bildet. Gården er øverst i venstre hjørnet. Bildet ble tatt i forbindelse med «Bærum – en bygds historie b.1» som kom ut i 1920.

Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 38 (1998), s. 28-49.

Ideen til å skrive om «Aamodtsaga» eller Kristen O. Aamodt – Sag og Høvleri som det formelt het, dukket opp da jeg begynte å samle materiale for å skrive gårdshistorien for Aamodt i Lommedalen i Bærum. Da arbeidet med å skrive om all virksomhet omkring gården ville bli altfor omfattende og dessuten kreve mye tid i Stats- og Riksarkivet i Oslo, noe som vanskelig lot seg kombinere med en full stilling i Sogndal, valgte jeg å konsentrere meg om sagbruket.

Det er nå over tredve år siden sagbruket brant ned, mesteparten av papirene gikk også tapt i brannen, derfor er det nå nesten i seneste laget å skrive sagas historie da de fleste muntlige kildene nå er døde. Sagbruket var i sin tid den største arbeidsplassen i Lommedalen, og sysselsatte med entrepenørvirksomheten over hundre mann i begynnelsen av første verdenskrig.

Jeg har i mange år samlet på gamle papirer etter min oldefar, disse papirene danner hovedkilden til oppgaven og er å finne i gårdsarkivet. Utallige samtaler med min avdøde farfar Arne K. Aamodt, kombinert med at jeg er skogfaglig utdannet, har gjort meg istand til å «fylle» igjen mange av hullene i historien.

Sagbruket lå ved elvemøtet mellom Vesleelva og Lomma, øverst i Lommedalen. Elvemøtet er det samme som gir navn til gården Aamodt, som sagbruket hørte inn under.

Avstanden inn til Oslo sentrum er i overkant av to mil, og veiforbindelsen til byen var god allerede da sagbruket ble startet.

Veinettet fra skogen som soknet til sagbruket bestod i starten bare av hesteveier, hvor all tømmertransport måtte foregå på sledeføre. Først omkring siste krig begynte skogsbilveiene å komme.

Noe som tyder på fløyting av tømmer til saga har jeg ikke kommet over. Vesleelva eller Trehjørningsvassdraget er ikke egnet for fløyting og i Lomma startet fløytingen til Løvenskiolds sagbruk ved Bærums Verk først i 1923, men da Lomma i vårflommen renner stri forbi er det så godt som umulig å stanse tømmeret ved Aamodtsaga.

Sagbruket opptok med bordtomter og tømmervelter omlag tredve dekar tilhørende gården. Arealet var noe større i årene omkring 1920 da produksjonen var på det høyeste med tømmervelter både i haven og på de nærliggende jordene.

Innhold

Skogen

Skogarealet som opprinnelig hørte til Aamodt var omkring 4 000 dekar pluss almenningsrettcn som ble skiftet ut i 1826. Da Kristens far Ole Bønsnæs kjøpte Aamodt gårdsnummer 105, bruksnummer 1 i 1872 fulgte 2000 dekar skog med. Men da Kristens eldste bror Hans Aamodt-Løken, tok over Seterstykket ved Wensaassetra ble skogarealet redusert til omlag 1500 dekar da Kristen overtok i 1899. Etter at Kristen i 1922 kjøpte den øvre Aamodtgården bruksnummer 4 økte skogarealet til 2900 dekar med en tilvekst på omlag 400 m3 pr. år.

Den egne skogen kunne ikke skaffe nok tømmer til sagbruket, derfor ble det kjøpt tømmer fra gårdene omkring, enten på rot eller levert til saga. I tillegg ble betydelige mengder tømmer leieskåret.

Vannfallrettigheter

Gården har i lang tid blitt beskattet for et vannfall i Vesleelva, hvor den tidligere oppgangsaga stod. I forslaget til ny skylddeling i Bærums herred fra 1866 er Aamodt løbenummer 169a nå bruk nr 1, oppført med et «Vandfald».

Før min tippoldefar Ole Christensen Bønsnæs kjøpte Aamodt på tvangsauksjon i 1872 hadde det vært planer om en fyrstikkfabrikk i forbindelse med vannfallet, men det eneste sporet i dag er at haugen ved elvemøte har fått navnet «Fabrikkhaugen».

Vesleelva nederst i Trehjørningsvassdraget danner grensen mellom Wensaas og Aamodt og for å få fullråderett over fallrettighetene opprettet Kristen i 1906 avtaler med de berørte Wensaas-gårdene. Avtalene gikk ut på at Anders Paulsen Wensaas på gnr. 109 bnr. 3, årlig fritt fikk skåret åtte tylfter tømmer mot at Kristen fikk bygge dam nedenfor Wensaasbrua samt retten til alt vannet; Anders Jonsen Wensaas på gnr. 109 bnr. 1 årlig fritt fikk skaret åtte tylfter tømmer mot å gi fra seg vannretten. Nils Larsen Wensaas eier av gnr. 108 bnr. 1 fikk rett til å ta vann til en selvvirkende pumpe, mot at Kristen fikk rett til å bygge på dammen med halv meter. For vannretten fikk Nils rett til årlig å få skaret åtte tylfter tømmer, eller tyve kroner samt sagflis til eget bruk.

En selvvirkende pumpe virker på den måten at hver meter fall på vannet for pumpen gjør at en tiendedel av vannet kan heves inntil syv meter. Kristen hadde seiv montert en slik pumpe på Aamodt i 1900. Dammen det er snakk om i avtalen med Nils lå der Aamodtdammen er i dag.

Etter at dammen og rørgaten ble bygd i 1912 tok man vann til de selvvirkende pumpene direkte fra rørledningen. De to pumpene forsynte etterhvert begge Aamodtgårdene og to av Wensaasgårdene gnr. 108 bnr. 1 og gnr. 109 bnr. 3. Vann ble tatt fra rørledningen helt fram til Vannverket kom på slutten av 1950-tallet.

Wensaasgårdene fikk også flis til eget bruk, samt levert strøm fra 1917 til 1948.

I forbindelse med at dammen i 1923 ble forhøyet omkring tre meter fikk hver av de øvre Wensaasgårdene (gnr. 108 bnr. 1 og gnr. 108 bnr. 2) 800 kroner i erstatning for neddemt areal.

I mars 1929 ble det for lite vann til å drive sagbruket, årsaken til vannmangelen skyldes at kraftstasjonen ved Ørretvand [Aurevann] rett som det var stod en tre til fire dager. Hele sommeren 1929 var preget av svært ujevn vannføring. Situasjonen ble ytterligere tilspisset utover på 1930-tallet. I 1934 ble det forsøkt å forhandle med Bærums Verk, men «det eneste Verket anga for å løse tvistemålene var å henvise Aamodt til retten». Da veien til deler av skogen også ble sperret med kjetting førte det til at Kristen i 1934 gikk til sak mot Bærums Verk. Saken endte imidlertid med en overenskomst av 3. september 1936 hvor punktene 7-9 gjelder vannføringen.

I overenskomsten står det at vannføringen pr. døgn ikke skal være under normalt tilsig i vassdraget, dog at det under perioder med svært lite tilsig kan slippes 2 døgns tilsig annenhver dag. Overenskomsten ble tinglyst på begge Kristens eiendommer gnr. 105 bnr. 1 og 4 og på Bærums Verks eiendommer gnr. 105 bnr. 7 og gnr. 106 bnr. 1.

I 1944 oppstod det igjen tvist hvordan overenskomsten skulle tolkes, eller rettere sagt hva naturlig tilsig var. Tvisten ble imidlertid stillet i bero og reguleringen fortsatte etter overenskomsten fra 1936.

Bærum kommune kjøpte i 1949 vannrettighetene og hele elektrisitetsverket til I/S Bærums Verk og startet planleggingen av å utbygge Trehjørningsvassdraget til drikkevannskilde for Bærum. Ved Kongelig resolusjon av 24. oktober 1952 fikk Bærum kommune tillatelse til blant annet å ekspropriere det som trengtes av vann, eiendom og rettigheter for anlegg av vannverk med inntak i Aurevann. Dette resulterte i at Bærum kommune stevnet alle berørte parter for skjønnsretten.

Overrettssakfører Rangvald Seim og teknisk sakkyndig ingeniør A. Mollø Christensen prøvde at Kristen sammen med Wøyen Mølle A/S, Lommedalen Trevarefabrikk og Johnsrud Kasse- og Trevarefabrikk skulle få Bærum kommune til å levere like mye elektrisk kraft som de ville miste ved utbyggingen av vannverket, samt kostnader ved overgang fra likestrøm til vekselstrøm. Dette ble imidlertid ikke tatt til følge av skjønnsretten.

Etter at Seim og Mollø Christensen hadde gått gjennom skjønnsresultatene ble det bestemt å appellere til overskjønn. Overskjønn ble holdt i 1955 men utfallet ble det samme. Imidlertid gikk rådmannen i Bærum inn for at erstatningsalternativ nummer 1b, en mellomting mellom rett til regulert og uregulert vann burde gis for å unngå ytterligere forsinkelse i byggingen av vannverket.

Resultatet ble at vannkraften forsvant og hele erstatningen hadde gått med til å bygge om sagbruket og det elektriske annlegget hvis ikke brannen i 1961 hadde sau en stopper for ombyggingen.

Oppgangsag

Når det startet opp med sagbruksdrift på Aamodt er vanskelig å si. I stattholderarkivet fra 1616 finner «Omodtz Saug» i Vestre Bærum nevnt i et domsbrev om sager.

Lensregnskapene 1628-1635 viser at sagbruket årlig betalte tre riksdaler i sagskatt. Sagen er helt sikkert en enkel oppgangsag med et blad eller en såkalt bekkesag som de ble kalt. Bøndene bygde seiv oppgangssagene, det eneste de kjøpte var sagbladet som kostet to riksdaler omkring 1600.

Hvor mye som ble skåret er det vanskelig å si, men i 1620, ble det skåret tre hundre sagdeler. En sagdel var oftest et skarpkantet I 1/2 tommes tykt bord av rotstokk, da det på denne tiden bare var vanlig for eksport å skjære grovt tømmer, såkalte sjubordsstokker. For å få trehundre bord (360 i dag fordi de talte i store hundre) trengte man i overkant av femti stokker med toppdiameter på nærmere en halv meter. I tillegg må man regne med at det ble skåret noe mer som ble brukt på gården eller solgt lokalt. I 1621 ble saga tatt av flom, men den ble åpenbart bygd opp igjen. Kvantumet varierte fra 1/2 til 272 store hundre (60-300) sagdelcr eller bord. Skatten ble betalt i to deler, en såkalt fosseleie på omlag 2 Riksdaler og omlag en tiendedel av antall sagdeler.

Fra 1636 ble ikke betalt skatt for sagen. Det kan være to grunner til at sagen ikke lenger var i drift. Enten at skogen var uthogd for grovt tømmer eller at kulleveransene til Bærums Jernverk alt da hadde et slikt omfang at alt tømmeret ble brent til kull. Aamodts skoger lå nemlig innenfor Bærums Jernverks cirkelpreferanse på 4 mil som de fikk den 2. juni 1641, for å sikre verket kull fra de omkringliggende skoger. Etter at jernverket kom i full drift noen år senere, leverte skogen på Aamodt bare trekull.

En kvernkall forsatte gården å ha i Vesleelva, den stod nok i Vestlifossen, mens Wensaas’ kvern lå lengre ned i elva. Begge kvernene er avmerket på Norges Geografiske Oppmålings rektangelkart fra 1825 og de var nok i bruk til omlag 1850, da det ble bygd en bygdemølle ved Johnsrudsaga.

Lokomobilsag 1895

Fra vinteren 1895 var det lokomobilsag på Aamodt.

Ut i fra en senere «kassabok» regner jeg med at Ole Christensen Bønsnes leide en flyttbar dampsag som bare skar tømmer fra egen skog.

Jeg tror at sagbenken var mer eller mindre permanent mens drivkraften, lokomobilen ble flyttet rundt. Sagbruks- og treskeverkslokomobilene var oftest på åtte hestekrefter. Den ble fyrt enten med ved eller bakhun fra foregående år. Sagen hadde et mannskap på 8-10 mann, derav en fyrbøter.

Noen lokomobiler ble også brukt til å drive treskeverk om høsten, så det er ikke usannsynlig at lokomobilen også drev et treskeverk.

Noe av trelasten som Ole fikk skåret gikk til en villa på Lysaker som Oles sønn Kristen og August Pedersen begynte å bygge i 1898.

Etter at Kristen tok over gården i oktober 1899 leide han lokomobilsag hver vår frem til han bygde sag i 1906. I 1899 betalte Kristen 3 kroner og 50 øre for skuren pr. tylft, samt at han måtte holde lokomobilen med tre favner ved. Fra 1901 er lokomobilsaga omtalt som Muserud Dampsag. «Kassabog» 1899-1906 tyder på at det var vesentlig tømmer fra egen skog som ble skåret, derimot virker det som om det ble skåret et parti leieskur på Guribysaga i 1903 samt et lite parti på Johnsrudsaga i 1904. I og med at Muserud Dampsag etter hvert begynner å betale tomteleie, skjærer nok dampsaga tømmer for nabogårdene mens den står på Aamodt.

Sagbruk 1906

Vinteren 1905/1906 ville noen kjøpe vannfallet av Kristen. Dette satte i følge han seiv fart i utbyggingen av vannfallet. Arbeidet med byggingen av sagbruket tok til på ettersommeren 1906 og i januar 1907 er tømmerskuren i gang.

Elva ble demmet opp like nedenfor Wensaasbrua. Vannet ble så ført i en omlag 150 meter lang åpen trerenne som endte i en overbygd trekum syd på Fabrikkhaugen. Trerenna gikk langs elva på østsiden av Fabrikkhaugen. Det var lite fall på trerenna. Fallet på omlag åtte meter kom først etter trekummen, hvor vannet de siste 35 metrene gikk i et klinket stålplaterør med en innvendig diameter på 450 mm ned til en Francisturbin på 25 hestekrefter fra Kværner Brug. Når man regner med sugerøret (røret ut fra turbinen) blir det totale fallet på i overkant av ti meter.

Kristen bygde og monterte hele sagbruket sammen med brødrene Sigurd H. Solbakken og Hans H. Solvang, samt Edvard Nielsen. Eneste fagmannen de fikk litt hjelp av var en murer.

Når man seiv monterer noe nytt for første gang, hender det at man glemmer noe. Under monteringen av turbinen ble det glemt å skru til skruene som holdt turbinskovlene, og da sagen skulle prøves ble disse ble så ødelagt at de måtte byttes før saga kom i gang med å skjære tømmer.

Turbinen drev via reimer en dobbel sagbenk med selvtrekk, samt to kappsager.

Sagbygningen var et bordkledd bindingsverkshus av stolpekonsruksjon som stod på pilarer. Taket var tekket av bord. Bygningen var 22,8 m lang, 7,6 m bred og hadde en takhøyde på 3,0 m.

I april 1907 kjøpte Kristen «1 kløvsag og 1 kantsag» for 800 kroner fra Snarøens Høvleri som ble lagt ned samme år. Hensikten med dette kjøpet var å skjære staver. Etterhvert dukket det opp en kappsag til.

Samme høst ble det bygd en ny gråsteinsdam, noe som tyder på dammen fra høsten 1906 var meget enkel. Det er gråsteinsmurer Aaslund som bygger dammen sammen med Hans H. Solvang, Kristian Vensaas, Lars Burud og med hjelp fra Kristen, sannsynligvis deltar en eller begge gårdsguttene også.

I april 1910 tar Kristen toget til Bergen og kjøper en brukt høvel av møbelfabrikant Arnt Abrahamsen for 1 350 kroner. Togbilletten koster 25 kroner og 65 øre mens frakten av høvelen fra Bergen til Sandvika Stasjon kom på 47 kroner og 35 øre. I forbindelse med høvelkjøpet ble saga påbygd med to fløyer mot øst og et tilbygg i syd hvor høvelen stod. Murer Ole Kleven, Kristen Tolverud, Hans Solvang og Jørgen Bønsnæs står for byggearbeidene.

Sagbruket slik det nå er er godt beskrevet i brandtaksten fra januar 1912. Maskineriet for stavskjæring er borte mens det har kommet til: 1 filemaskine, 1 vedhugger og to transportledninger, sannsynligvis for flistransport fra høvelen.

Ny turbin, rør og dam 1912

Det er helt klart at det nå var behov for mere kraft for å drive sagbruket enn det turbinen gav, det var også problemer med isgang og at trerennen lakk. Sommeren 1911 foretok Aktieselskabet Kværner Brugs ingeniør Stenvaagnæs en befaring samt nødvendige oppmålinger som dannet grunnlaget for Kværner Brug’s beregning av kraftanlegg med kostnadsoverslag samt tegning av Arrangement av 75 hk. Turbine.

Tilbudet til Kværner omfattet også 327 m ny rørgate av klinkede platerør som var det vanligste den gangen. Platerørene hadde en innvendig diameter på 450 mm. Turbinen skulle være en liggende Francis turbine utstyrt med oljetrykksregulator, svinghjul og klokobling og nødvendige måleinstrumenter som manometer (trykkmåler), tachometer (omdreiningstall) og vacumeter (trykkmåler for lave trykk).

Sommeren og høsten 1912 var gråsteinsmurer Aaslund med medhjelpere igjen i gang med å bygge en gråsteinsdam, denne dammen er bunnen av nåværende dam. Før rørene ble lagt i september og oktober måtte det graves grøft 300 meter som på det meste var fem meter dyp. Under dette arbeidet fant man skjell som var bevart i leira som fortake at Aamodt la under havoverflaten etter siste istid.

Kværner Brug fikk turbinleveransen etter anbud av 13. mars 1912. Turbinen er en såkalt spiralturbin det vil si en Francisturbin som har form som et sneglehus for å redusere motstanden i turbinen. Turbinakslingen var forberedt på direkte drift av en dynamo. Sommeren 1912 førte Kværner Brug korrespondanse med Kristen O. Aamodt som selv skulle ordne med nødvendige grunn-, vann-, sjaue- og bygningsarbeider samt stille med nødvendig handlangerhjelp.

Fredag 27. september kom beskjeden: » Turbinen med tilbehør kan avhentes onsdag førstkommende. Den samlede vegt av maskineriet dreier sig om 4000 kg. Ærbødigst…». Hvordan de fraktet opp turbinen vet jeg ikke, men mandagen etter er montør L. Engebretsen i gang med å montere turbin nr. 722. Monteringen var ferdig i løpet av 145 timer derav 26 timer reisetid mellom Kværner Brug og Lommedalen. Timesatsen var på kr 0,85 slik at monteringen kom på kr 129,20 inkludert kr 5,95 i reiseutgifter. Turbinen med tilbehør kostet kr 4952,95 inkludert en ekstra reimskive. Betalingsvilkårene var en tredjedel kontant omlag en måned etter bestilling, en tredjedel på tre måneders accept (rentefri) når turbinen var klar for å avhentes og resten med fire måneders accept når turbinen var ferdig montert. 1. november ble monteringen av den nye turbinen ferdig og den samme turbinen drev sagbruket helt til det brant 49 ar senere.

Senere utvidelser

I løpet av noen år ble saga ytterligere utbygd ved at det ble oppført en lagerbygning i to etasjer med kontor og sliperom i sydenden av første etasje.

Turbinen fra 1912 var bygd slik at det kunne monteres en generator direkte på turbinakslingen.

Den 14. desember 1913 ble Lommedalens elektrisitetskomite stiftet med Kristen som formann. Formålet med komiten var å skaffe Lommedalen strøm. I 1914 foretok komiteen befaringer av ikke utbygde vannfall i Lomma og Vesleelva samt at man fikk et tilbud i 1915 fra Bærums Verk om strømleveranser som flertallet syntes ble for dyrt. Komiteen lå så nede til 1918, da komiteens virksomhet førte til at Løvenskiold bygde ut Ørretfallet (fallet under Aurevannet), slik at Bærums Verk fikk nok strøm for å kunne å levere til Lommedalen. Ørretfallet kraftstasjon kom i drift omkring årsskiftet 1918/1919.

Kristen hadde seiv bestilt en likestømsdynamo fra AEG på 44 kW før utbruddet av første verdenskrig. AEG forsøkte å kansellere bestillingen, men det endte med at den ble levert i 1915. Da det ikke ble felles strøm i Lommedalen i 1915, ble egen strøm ført opp til gården, begge Bygårdene, boligbruket Solvang, alle fire Wensaasgårdene samt boligbruket Vestli. By og Solvang fikk bare strøm et år eller to inntil høyspenten fra Bærums Verk ble ført opp til Ørretfallet kraftstasjon omkring årsskifte 1918/1919. Wensaas og Vestli fikk strøm til fram til 1948, mens gården og funksjonærboligen Elvebakken fikk strøm helt til saga brant.

Noen få år omkring 1918 ble det også drevet en elektrisk sag på vestsiden av Lommedalsveien, motoren på 22 hestekrefter ble senere brukt til å drive treskeverket på gården.

I 1919-1920 ble boligen for funksjonær oppført, kostnad 21.935,31 kroner. Elvebakken bestod av to leiligheter, en i hver etasje. De første som flyttet inn var høvelmester Jørgen Bønsnes i første etasje og fullmektig Olav Marthinsen i andre etasje. Hans Aamodt Løken hadde også et værelse i første etasje hvor han bodde når han kjørte tømmer fra Seterstykket.

I 1923 ble dammen forsterket og forhøyet med tre meter. Arbeidet ble utført delvis i gråstein og delvis i betong. Edvard Ulverud ledet arbeidet som kom på 9327,71 kroner. Stein ble brudt i dammen og fraktet på en trallebane.

Den gamle høvelen ble på slutten av 20-tallet skiftet ut med en ny fra Myrens Verksted. Høvelen ble hentet med Federalen med sjåføren John Johnsrud og Ingebret Bye samt Ingebrets sønn Martin.

I 1938 begynner utskiftningen av de øverste 125 m av rørgaten til rør med en innvendig diameter på 700 mm. Men da Kristen nesten har bestemt seg for O. Jakobsons Maskinverksteds tilbud kommer det et tilbud fra Skandinavisk Trærør A/S med tilbud på trerør for under halv pris. Disse blir montert i juli med turbinplank levert fra Løvenskiold Vækerø, Hakedals Verk, Sag og Høvleri.

Resten av rørgata blir byttet i 1946 med samme type rør som blir brukt i 1938, over rørgata blir det bygget et brannhus, hvor man hadde mulighet for å ta vann fra turbinledningen og til oppbevaring av slanger og annet slokkeutstyr. Oppå brannhuset ble det bygd en ny spisebrakke.

Hovedtrekk i virksomheten

Aamodt gard leverte en god del ved til Kristiania før Kristen tok over gården. De fleste gårder med skog, i en omkrets av 2-3 mil til byen, leverte ved allerede i 1840-årene. Kristen fortsatte vedleveransene. Etter han startet sagbruk ble mye bakhun kappet til ved.

Bager Hansen betalte i 1901 tyve kroner for to favner ved. I 1907 gikk et tilkjørt lass ved ( 3 /4 favn) for kroner 10,50. Men salget av tilkjørt ved opphørte tidlig da kostnaden til frakt utgjorde fire kroner eller nærmere 40% av prisen. Bakhunved ble senere for det meste solgt fra sagbruket. Prisen for en favn bakhunved var 5,50-6 kroner i 1909.

Sommeren 1900 startet trelasthandelen, året etter begynte Kristen å kjøpe trelast fra andre som han solgte videre. Denne omsetningsformen fortsatte han delvis med etterat han bygde saga, men da tok han først betalt for skuren før han kjøpte og videresolgte trelasten. Kjøp av trelast som delvis ble videreforedlet før salg forsatte mer eller mindre så lenge bruket var i drift.

Da sagbruket kom i drift i 1907 startet sagflissalget. Det ble ganske snart satt opp et flishus, for at ikke flisen skulle bli fuktigere enn nødvendig. Sagflisen gikk vesentlig i små partier til gårdene, men etterhvert begynner ismagasinene å kjøpe større mengder flis.

Etter nedleggelsen av Snarøen Høvleri i 1907 ble det kjøpte maskineri til å skjære staver. Stavene som ble skåret hadde en tykkelse på 1/ 2 tomme (13 mm), bredden varierte fra 2 1/2-5 tommer (64-127 mm), lengden lå mellom 17, 24 eller 28 tommer (0.43, 0.61 eller 0.71 m). Da kundene fra 1907-1911 var vesentlig handelsgartnere ble nok stavene brukt til frukt- og grønnsakskasser, senere ble det visstnok levert staver til Lommedalen Trævarefabrik.

Høvleriet som ble startet i 1910 gjorde at mesteparten av trelasten nå ble solgt som høvellast. Byggmestere i Bærum og Vestre Aker var blant de største kundene. Tidspunktet høvelen ble kjøpt var gunstig fordi Snarøen Høvleri nylig var nedlagt, dessuten var det ingen høvel på nabosagbruket, G. Olsen – Guribysaga. Guribysaga fikk først høvel i 1925.

Som en oppsummering av hovedtrekkene i virksomheten kan man kalle perioden 1900-1912 for en oppbyggingsperiode, mens perioden 1913-1920 var bedriftens beste år.

Perioden 1921-1931 var preget av nedgangstider, trelasten ble vanskeligere å selge, tømmerkvantumet gikk ned, samtidig som kjøpet av den øvre gården 1 1922 etterhvert gjorde økonomien stadig mere presset. Konkursen til byggmester Kåre Karlsen i 1930 påførte Kristen et betydelig tap på grunn av garantier til et bygg på Bygdø. Samtidig ble en rekke kausjoner aktuelle med til dels store beløp, blant annet en garanti til Angell Paulsen på Måløy. Og da satsingen på reveaksjer også slo feil, endte det med at Kristen i 1931 måtte søke akkord. Aker Skifterett åpnet akkorden 11. mars og valgte advokat Jan Helmer til akkordkommissær og det ble blant annet bestemt at alle eiendeler skulle verdsettes, samt at kassabøker hver mandag skulle forevises akkordkommissæren. Akkorden endte med at de uprioriterte kreditorene fikk 35% med unntak av Kristens bror Hans Aamodt-Løken.

Årene 1932-1942 var preget av utparsellering av i alt sytti tomter på eiendommen, så godt som alle var hyttetomter.

Tømmerkjøp og -kvantum

Det er umulig i dag å si noe om eksakt skurkvantum for hvert enkelt år, «Kassabogen 1906-1911» forteller kun om bevegelser av kontanter, kvantums-opplysningene er svært sparsomme. I begynnelsen drev sagbruket mest med leieskur. Nabogårdene fikk årlig skåret omlag 700 tylfter (ca. 1500 m3), fra 1908 begynner leieskjæringen for Bærums Verk og kvantumet øker fra omlag 350 til 1400 tylfter (ca. 750 -3 000 m3) i 1911. I tillegg blir det skåret eget tømmer og sannsynligvis kjøpt noe tømmer, slik at den årlige skuren er på omlag 2 500 tylfter (30 000 stokker eller 5 000 m3).

Etter at generatoren kom i 1915, og man fikk lys på saga kunne man skjære to skift, et par år ble det drevet en elektrisk sag på vestsiden av Lommedalsveien. Sagen kan ses på fotografiet fra 1918. Produksjonen var da på det høyeste med omlag 4500 tylfter (ca. 9000 m3) årlig. Det ble da skåret på tre skift, to på saga og et på den elektriske. Senere sank skurkvantumet til omlag 2000 tylfter (ca. 3000 m3) i 1929, denne mcngden holdt seg nokså konstant inntil de siste årene hvor den sank ytterligere. Mye av tømmeret kom fra egen skog, spesielt i 20-årene etter kjøpet av Øvre Aamodt.

Rotkjøp av tømmer skjedde også, med jevne mellomrom. I 1918/1919 ble det kjøpt på rot i Rolstad Skog, vinteren 1925/1926 ble det kjøpt på rot ved Myrsetra og året etter ble det kjøpt på rot i Bjerkemarka.

Som en oppsummering kan man si at fra 1907-1914 ble det nok skåret i overkant av 2 000 tylfter (ca. 4000 m3) tømmer i sesongen. Etter man fikk strøm (lys) kunne man skjære om natten, og saga gikk delvis i to skift i årene 1915-1925 og skar da omlag 6000 m3 i året. Når den elektriske saga var i drift gikk det i tre skift og kvantumet var omlag 9000 m3 i sesongen. Fra 1926-1954 lå tømmerkvantumet på omlag 3000 m3 i året, krigsårene 1941-1945 lå nok kvantumet på omlag 2000 m3 i året. Fra 1955 sank kvantumet ned mot null m3 i 1961. Slik at det totalt ble skåret nærmere 200000 m3 tømmer i løpet av de 55 årene sagbruket var i drift.

Trelasthandel

Våren 1900 skulle Kristen selge den første trelasten, men nabo og trelasthandler Edvart Guribye tilbød 8,5 øre pr. fot for 4″ x 4″, men Kristen ville ha minst 9 øre foten. Litt før pinse spurte hans bror Anton Bønsnæs om han hadde noe firkant å selge. Anton bygde stillas for murmester Adolf Olsen som holdt på med å bygge Historisk Museum på Tullinløkka. Murmesteren ble således den første kunden og kjøpte stillasmaterialer for 785 kroner.

I 1901 begynncr Kristen å kjøpe materialer fra andre gårdbrukere og fra Muserud Dampsag og Guriby Sagbrug i Lommedalen som han selger videre. Allerede i 1902 har trelasthandelen fått så stort omfang at det ble betalt tomteleie i Sandvika. Trelasten som blir solgt består vesentlig av bjelker i dimensjonene 7×9, 6xB, 5×6 og 4×4 tommer.

Selv etter at sagbruket ble bygd i 1906 forsatte trelastkjøpet. Flere av gårdbrukerne i dalen fikk først leieskåret tømmeret sitt på saga, deretter solgte de trelasten til Kristen som videresolgte trelasten. Ludvig Rognlien og Johan Kihle fikk leieskåret mye tømmer hvor trelasten etterpå delvis ble kjøpt tilbake for så å bli solgt. Etterhvert virker det som tømmerkjøp fra nabogårdene blir mere vanlig, men trelast ble kjøpt inn med jevne mellomrom, dog ikke i samme omfang som før.

Sagbruket produserte også flis og bakhun og for å bli av med det så ble det rykket inn en rekke små annonser i Asker og Bærums Budstikke vinteren 1907.

I begynnelsen av 20-årene begynner problemene med å få tak i nok tømmer, det resulterer i at Kristen høsten 1922 kjøper hele plankeårsskuren på 2 800 tylfter (ca. 2000 m3 trelast) fra Guribysaga for 85000 kr. På denne tiden ble det solgt trelast til blandt annet Godthåp Sanatorium. Men etterhvert går salget også tregere. Dette fører til at et ganske stort parti høvellast blir eksportert til Australia, samt vistnok noe til England. Den stramme økonomien på slutten av 20-tallet fører til at trelast fra Skarnes Dampsag & Høvleri og Lørenskog Bruk A/S blir kjøpt inn i smått for å klare leveransene.

I håp om at øket omsetning skal hjelpe bedriften ut av det økonomiske uføret, ble Stabekk Trelastforretning A/S med kundekrets kjøpt for 3 000 kroner i mars 1930. Trelastforretningen bestod av en kontorbygning og et skur, samt et skur tilhørende Bærum kommune hvor trelastforretningen hadde bekostet taket. I tillegg til kjøpesummen ble hele det kurante varelageret kjøpt til engrospriser.

Leiekontrakten med Bærum kommune som eide grunnen ble fornyet ved årsskiftet 1931/1932 med en årlig leiesum på 500 kroner.

Markedsføringen blir etter akkorden mere synlig. I 1931 blir det bestilt en firmabeskrivelse over to sider i boken «Norske Varer i Hus og

Hjem». Boken kom ut året etter. Året etter ble det vist en plate (glassplate brukt på samme måte som et lysbilde) vekselvis på Stabekk og Sandvika kino.

Egen priskurant ble også trykt på 30-tallet.

Trelastforretningen på Stabekk er i drift frem til krigsutbruddet og blir avviklet i 1941.

I 1940 fikk sagbruket beskjed om å spikre likkister, disse ble imidlertid ikke hentet. Senere kom tyskerne og hentet kistene som offisielt skulle brukes til falne fra felttoget i Finland, men de ble brukt til å «smugle» matvarer ut av Norge.

Etter krigen førte statlig regulering av all byggevirksomhet til at det ble vanskelig å seige trelasten. For til slutt å bli av med varelageret ble det i 1946 sendt en båtladning med skurlast til Holland.

Senere tok trelasthandelen seg opp. Fra 1955 reduseres trelasthandelen til 2/3 og i 1959 faller den til omlag 1/ 3 av hva den var i 1954. Det siste året 1961 var trelasthandelen helt ubetydelig.

Entreprenørvirksomhet

Bortsett fra villaen Kristen var med på å bygge på Lysaker i 1898, var byggevirksomheten i starten begrenset til hjemme på gården og sagbruket. På gården ble ny hovedbygning med sidebygning oppført. Sagbruket hadde med unntak av noen enkle lagerbygninger fått sin endelige utforming i løpet av første verdenskng.

I 1913 kjøper Kristen sammen med sin eldste bror, Hans Aamodt-Løken, Myrvold (gnr 13, bnr. 5) på 90 mål ved Strand i Bærum. Der bygde de sammen med byggmestrene Johan Andresen og Bernt Hansen fjorten villaer og solgte fire parseller i årene 1913-1917. Deretter bygger Kristen fjorten villaer for Høvik Glasverk sammen med byggmester Andresen. Telefonsentral for Lommedalen som han også eier frem til 1922 blir bygd i 1916-1917, samt noen enkle villaer i Aker og Bærum.

27. april 1920 stifter Kristen sammen med grosserer Nils Ødegaard og advokat H. J. Blom aktieselskapet Donhaugen, hvis formål er ervervelse, drift og eventuelt salg av gnr. 37 bnr. 4 og 13 i Bærum. Donhaugen blir ervervet og er utparsellert i 1925. På 1920–tallet går det noe i veibygging for kommunen. Lommedalsveien, Byveien, Kampeveien og Wensaasveien blir lagt om, og det blir bygd ny Wensaas- og Guribybro.

I 1932 begynner salg av hytteparseller i skogen hjemme og en rekke av de sytti tomtene som blir skilt fra de første ti årene blir solgt eller bygslet ut ferdig bebygd. De fleste hyttene ble laftet og mange hadde skorstein, peis og grunnmur i naturstein. I forbindelse med byggearbeidene på Aamodtkollene ble Lemmehytta bygget som bolig for arbeiderne. Like nord for Lemmehytta ble det brutt stein til hyttene. To utleiehytter, Fjordgløtt og Solgløtt, ble bygget i henholdsvis 1938 og 1939. På 30-tallet ble det også bygget to revefarmer Åkerløkka og Farmen, hvorav Farmen hørte til gården fra 1936.

Det siste store byggeprosjektet var driftsbygningen på gården som ble oppført i 1943-1944.

Daglig drift

I starten var sagbruket bare i drift under tømmerskuren. Skuren kom som regel i gang i desember og varte i begynnelsen 4-5 måneder, etterhvert seks måneder. Mannskapet på saga bestod den første sesongen av to sagmestere, seks arbeidere og en gutt foruten eieren. Tømmeret var normalt hogd og lunnet før nyttår, men tømmerkjønngen kom sjelden ordentlig i gang før på nyåret. Retting og strekkingen av sagbladene ble hele tiden satt bort. I begynnelsen var det Edvart Jakobsen på Fossum som utførte arbeidet.

Sommer og høst var aktiviteten på saga liten. Stavskjænngen sysselsatte kanskje en mann eller to, samt at et tilsvarende antall kunne være beskjeftiget med å kjøre materialer til kundene.

Først med kjøpet av høvelen i 1910 ble det drift året rundt, men bemanningen om sommeren var neppe mer enn 6-8 mann. Etter at dynamoen ble montert i 1915 fikk man elektrisk lys slik at man kunne skjære to skift. Senere ble det også bygget en elektrisk sag som gikk et dagskift slik at sagmannskapet under tømmerskuren var nærmere førti mann. På samme tid var over seksti mann sysselsatt i entrepenørvirksomheten, slik at bedriften hadde over hundre mann i arbeide. Den elektriske saga var bare i drift noen få sesonger, men sagbruket ble drevet i to skift frem til omkring 1925.

Om ettermiddagen fredag 7. oktober 1921 slo lynet ned i sagbruket. Lynet slo ned i mønet og fulgte alle ledningene rundt i bygningen. Alle elektriske ledninger brant opp og alle vinduer ble knust. Bordkledningen på den ene veggen ble slått ut og gulvbordene i andre etasje i lagerbygningen lå helt løst, da et større parti planker senere ble fjernet. Lynet førte også til branntiløp flere steder, blant annet i en bordstabel, men til alt hell var det lagt ut en brannslange for å fukte en flishaug, slik at ilden raskt ble slokket. De tre som oppholdt seg ved høvelen slapp fra det med skrekken, men fullmektig Olav Marthinsen som var på kontoret gikk nesten døv noen måneder etter at veggtelefonen tok seg en tur over til motsatt vegg.

Skaden ble mandagen etter taksert av lensmannen i Bærum med sine faste brandtakstmenn, i tillegg fungerte også ingeniør J. Andersen som takstmann men han fant ingen skade på generatoren og en motor. Skaden på bygningene ble satt til 1500 kroner, og skaden på det elektriske anlegget ble taksert til 600 kroner.

Frykten for brann var også grunnen til at spisebrakka lå så langt unna sagbruket. Nede på sagbruket var det ikke tilatt å røyke, så de som «måtte» ha nikotin måtte nøye seg med skrå og snus.

Etter at skjæringen på to skift gav seg omkring 1925 var bemanningen på saga omlag ti mann og 4-6 mann på høvelen. I 1955 sank bemanningen til 7-8 mann i skursesongen og i 1961 var det bare tre mann igjen foruten Kristens to sønner.

Arbeidere og funksjonærer

Da sagbruket hadde mest behov for sesongarbeidere medførte det at mange bare arbeidet der en sesong eller to. Men det var også de som var der hele yrkeslivet. Sagmester Martin Aamodt hadde ved 50-års jubileet i 1949 vært ansatt i over 40 år.

I desember 1957 ble sagmester Jørgen H. Solvang tildelt Det kgl. Selskap for Norges Vel’s medalje for lang og tro tjencste. Jørgen var andre generasjon av i alt tre generasjoner Solvang som arbeidet på saga.

I tillegg til de som var ansatt på sagbruket, var mange naboer involvert i driften ved at de hogg og kjørte tømmer til sagen. Jeg har valgt ta med listen som min farfar lagde over endel lommedøler som arbeidet ved sagbruket i flere sesonger og i den grad det har vært mulig fått med hva de gjorde:

Kristian Alfsen (senere skogbestyrer hos Bærums Verk)
Henry Andersen, sag/høvel
Ingebret Bye, bakgutt/gårdsbestyrer
Johan Bye, vedpeller (bror til Ingebret B.)
Johan Bye, hestekjører (sønn av Ingebret B.)
Karl Bye, vedkapper (bror til Ingebret B.)
Lars Gundersen Bye
Mauritz Bye, høvelmester (sønn av Ingebret B.)
Martin By, sag/gård (sønn av Ingebret B.)
Jørgen Bønsnes, høvelmester (bror til Kr. O. Aamodt)
Einar Evensen, høvelmester
Hans Fjeldskogen, sjåfør (etter John Johnsrud)
Trygve Haug
Erik Johnsrud, bakgutt etc. (sønn av John J.)
John Johnsrud, sjåfør på Federalen
Olav Roar Johnsrud, plankesjauer (sønn av John J.)
Einar Jordbærhaugen, plankesjauer
Helge Kihl, sjåfør Citroénen
Kristian Kristiansen, tømmervelter og tømmerhogger
Andreas Krydsby, altmulig
Lars Krydsby, sagmester (fetter av Andreas K.)
Alf Larsen, sagmester
Martin O. Lillejordet, vedpeller
Oscar O. Lillejordet, sjåfør (sønn av Martin O. L.)
Olav Marthinsen, fullmektig
Mauritz Nordli, bakgutt
Sigurd Simensen «Solbakken», bakgutt (bror av Hans S.)
Alf Solvang, forefallende (sønn av Herman S.)
Hans Solvang, sag- og gardsarbeider
Hans Solvang jr., ekspeditør på Stabekk (sønn av Jørgen S.)
Harald Solvang, bakgutt (sønn av Hans S.)
Herman Solvang, sagmester (sønn av Hans S.)
Jørgen Solvang, tømmervelter (sønn av Hans S.)
Yngvar Solvang, vedkapper (sønn av Herman S.)
Per Staavi
Arne Wensaas, sjauer
Jørgen Wensaas, vikar for Ingebret Bye (når han slaktet)
Kolbjørn Wensaas, hjelpemann
Kristian Wensaas, sjauer
Arne K. Aamodt, kontor og høvelmester (sønn av Kr. O. Aamodt)
Arnt Aamodt, hestekjører
Harald K. Aamodt, hestekjører
Martin Aamodt, sagmester
Rolf Aamodt, kontorist (sønn av Kr. O. Aamodt)

Heste- og biltransport

All transport både av tømmer og av materialer, foregikk i begynnelsen med hest, dessuten var det også behov for transport internt på sagbruket. Materialer, bakhun og flis måtte fraktes vekk fra saga, enkelte ganger måtte også tømmeret kippkjøres for å få det frem til saga.

I begynnelsen var det tre hester på gården, men etter kjøpet av den øvre gården ble hesteantallet økt til seks, som delvis var leid inn for sesongen. Tømmeret ble fraktet på tømmerdoninger som bestod av bukk og geit, mens materialene ble fraktet på langsleder om vinteren og fire-hjuls arbeidsvogner resten av året. Arbeidsvognene var som regel forspent med to hester.

Interntransporten på sagbruket krevde normalt to hester, en til å kjøre materialer og en til å kjøre bakhunved vekk fra sagbruket. Hvis det var behov for å kippkjøre tømmeret ned til saga måtte man ha enda en hest.

Den første personbilen ble i 1913 kjøpt av August Ringvold. Salget ble formidlet av ingeniør Arne Ulstrup ved Høvik Glasverk. Det var en brukt toseter med svigermorssete, bygd på Norsk Automobil & Vognfabrik i 1909. Den encylidrede motoren gav bare omlag åtte hestekrefter. Dette kombinert med et trinnløst friksjonsgear som hadde sine svakheter, foruten at bilen var langt fra lydløs, førte til at den ble lite brukt. Bilen ble riktignok stående på gården til etter siste krig, men er nå kommet til heder og verdighet igjen på Teknisk Museum, og den er kjørbar den dag i dag.

Det er først med kjøpet av en Overland i 1916 at bilen tok over noe av hestens arbeid. Bilen var en åpen femseter med 35 hestekrefter, registreringsnummeret var C-219. Bilen ble mye brukt, blant annet til bilturer rundt om i hele Sør-Norge.

I 1918 ble det kjøpt en syvseters Studebaker som Kristen hadde planer å starte rutetrafikk med. Selskapet «Lommedalens Automobillag» ble opprettet, men den ansatte sjåføren ble ikke godkjent på grunn av lav alder. Derfor lot Kristen Gunner Krydsby, som senere startet Lommedalsbussen, ta over prosjektet. Studebakeren med førti hestekrefter hadde registreringsnummeret C-1056 og ble brukt til privatkjøring før den ble solgt et par år senere.

I 1925 kommer den første lastebilen. Det var en brukt 1 1/2 tons Federal lastebil, komplet med trælasteplan, kalesche, glasskjerm ogfuldt sæt verktøi fra Øivind Holtan – Automobilforretning i Skippergaten i Oslo. Lastebilen ble først leid, senere kjøpt, en form for leasing hvor verdien er satt til 11000 kroner. Lastebilen hadde blant annet kompakte gummihjul.

I 1925 skulle alle motorvogner med større bredde enn 1,75 meter eller en totalvekt på over to tonn ha dispensasjon i følge bestemmelser fra Akershus Fylkesveistyre (1920). Kjøretillatelse for C-7028 ble utstedt av overingeniøren for Veivesenet i Akershus Fylke, sammen med politimesteren i Aker. Kjøretillatelsen gjaldt for hele Akershus. Tillatt last i Aker og Bærum var to tonn, mens den i resten av fylket var 1,8 tonn. Men en rekke bygdeveier er forbudt for biler med akseltrykk over tre tonn, noe som reduserte lasten til 1,6 tonn. Lommedalsveien var dog tillatt med inntil fire tonns akseltrykk som tillot to tonn last.

Federalen ble i 1931 byttet i en ny 2 1/2 tonns Citroen lastevogn fra Norsk Citroen A/S. Bilen kostet 5 500 kroner og Federalen ga 1100 kroner i innbytte. Lasteplanet var utstyrt med staker for trelastkjøring. Citroénen fikk det samme registreringsnummeret som Federalen, C-7028.

Citroénen ble allerede i 1934 byttet i en ny Studebaker lastebil. Studebakeren kostet 8 000 kroner og hadde registreringsnummeret C-11336. Under krigen ble Studebakeren utstyrt med vedgenerator, som ble fyrt med kull fra egen mile. Milen var bygd i stål og mur. Milen var bygd etter retorteprinsippet, slik at forkullingen skjedde i en tett beholder, som etter nødvendig forvarming ble «fyrt» med gassen som veden avgå under forkullingen. Treverket på den nybygde låven på gården ble satt inn med destillasjonvæsken fra mila.

Studebakeren som hadde et langt lasteplan ble etter hvert også brukt til tømmertransport og snørydding i tillegg til trelasttransport.

En brukt Bedford lastebil ble kjøpt i 1957 og Studebakeren ble solgt for 500 kroner. Bedforden hadde en lasteevne på 4,1 tonn og registreringsnummeret var C-10707. Bedforden ble berget unna brannen av Svein Erik Aamodt og ble først solgt i 1966.

Etterord

Natt til fredag 28. juli 1961 brant sagbruket ned. Det eneste som ble berget fra brannen var lastebilen og to nye elektriske motorer som skulle drive sagbruket i fremtiden. Safen ble kjølt ned med vann slik at innholdet delvis ble berget.

Årsaken til brannen ble aldri helt klarlagt, men noen feil på det elektriske anlegget kunne det ikke være da det var avstengt i ferien. Teorien med barns lek med fyrstikker er mere trolig.

Sagbruket var underforsikret og ble ikke bygd opp igjen. Forutsetningene for å drive sagbruk hadde endret seg mye de siste årene, vannkraften var vekk og elektrisk kraft måtte derfor kjøpes. Guribysaga like ved hadde kapasitet til å skjære alt tømmeret i nærområdet, og i tillegg var Løvenskiold-Vækerø i ferd med å bygge om Fossum bruk, som etterhvert kom til å skjære nesten alt tømmeret i Osloområdet.

Det var imidlertid planer om å kjøpe en høvel og starte et listehøvleri, da listverk hadde vært en av spesialitetene til sagbruket, men det ble med planene.

Mesteparten av forsikringssummen ble brukt til en fabrikkbygning på gården, hvor Bonna Skifabrikks forsøksfabrikk for glassfiberski holdt til i begynnelsen.

Ser en tilbake på avgjørelsen om å ikke bygge opp sagbruket, så var det nok et riktig valg. Det er først nå de siste årene markedet for mindre sagbruk som holder seg til nisjeproduksjon, klarer konkurransen med de store sagbrukene, derimot hadde nok et listehøvleri vært lettere å drive.

Etter at sagbruket brant har muligheten for a kunne skjære litt eget tømmer forsvunnet, noe har riktignok blitt skåret som leieskur. Savnet av å ikke ha noen sag var nok en medvirkende årsak til at nåværende eier av Aamodt, Svein Erik Aamodt i 1993 kjøpte en transportabel båndsag i fellesskap med noen andre gardbrukere. Så na foregår det igjen litt foredling av tømmeret fra egen skog.

Forfatteren har velvillig bearbeidet sin semesteroppgave i lokalhistorie fra 1995 ved Høgskolen i Sogn og Fjordane for bruk i årsskriftet. Dens fulle tittel er: Kristen O. Aamodt – Sag, Høvleri og Trælastforretning. Semesteroppgaven er tilgjengelig på Bærum Bibliotek – Bærumssamlingen for dem som ønsker flere tekniske- og økonomiske detaljer samt kildehenvisninger.

Gjengitt med tillatelse fra Asker og Bærum historielag.