Snarøen Brug, Snarøens Høvleri og Sagbrug, Bruksveien, Snarøya. Ble grunnlagt 1867 av Valentin Fürst (1831–97) og var i årene før 1900 Bærums største industriarbeidsplass. Det var fem andre sagbruk i Bærum i 1875, og år 1900 var det fire; to dampsager og to vannsager som til sammen sysselsatte 51 mann.
Høvleriet på Snarøya var med sine 240 mann det overlegent største, ikke bare i Bærum, men i hele Akershus. Bruket hadde egen landhandel og bakeri, egen skole (Bergvang) og sykekasse for arbeiderne. Det oppførte også 18 arbeiderboliger nordøst for gården, samt noen rekkehus, trolig Bærums første. Bruket hadde også eget hornorkester. En streik i 1904 var Bærums første langvarige arbeidskonflikt.
Valentin Fürst satset stort fra første stund; han kjøpte opp Snarøya gård og bygde et sagbruk og høvleri med opplagstomt og lagerhus. En god havn og nærhet til jernbane var viktigste grunner til at høvleriet ble lagt hit. Tømmeret kom med jernbane til Kristiania – delvis fra Sverige, og ble slept med brukets egne flatbunnede båter ut til Snarøya. Sager og høvler ble drevet med dampmaskin som ble fyrt med sagflis og høvelspon. Et eget gassverk skaffet lys til produksjonslokalene.
Store skip kom og lastet høvlet materiale for eksport til England, Frankrike, Sør-Amerika og Australia. Hundsund og Holsa var full av store båter, og langs land lå de store opplagstomtene. Båtene ble ropt inn, derav navnet Ropernveien. Alt som ble produsert ble sendt til utlandet de første årene, etter hvert ble Kristiania det viktigste markedet. Høvleriets egne båter fraktet bord til byen.
Nedleggelsen av virksomheten kom etter unionsoppløsningen i 1905. Det stod svensk kapital bak; treforedlingsfirmaet Mölmbacka-Trysil hadde i 1881 kjøpt opp virksomheten, og i 1906 ble den lagt ned. Anlegget ble kjøpt av et selskap som solgte bygningene til nedrivning før eiendommen ble lagt ut til villatomter. I dag er veinavn som Bruksveien og Ropernveien eneste minne igjen av industrianlegget.
Fra ableksikon.no
Fra Bærum : en bygds historie. Bind 2. 1924.
Magnus Tveten. Snarøens Høvleri
1867 kjøpte grosserer Valentin Fürst av prokurator A. Egers dødsbo Snarøens hovedgaard, som da utgjorde hele øen med undtagelse av Strømstangen, for 5500 spd. Holsa hørte med til Snarøen, men husene der tilhørte Karl Olsen, og de blev nu indkjøpt av Fürst, som ogsaa sammen med sakfører Fr. Schøtt kjøpte Kjeholmen for 1150 spd. Denne holme blev aaret efter av dem solgt til skolebestyrer senere prest, N. S. Nickelsen.
Paa Snarøen blev nu anlagt et større sagbruk og høvleri, som med oplagstomter og magasinhus dækket hele arealet fra overgangen ved Hundesund til bryggen mot Holsa. Det hele var forbundet med skinnegang, saaledes at lasten paa traller kunde føres til høvleriet, og derfra til oplagshusene ved sjøen, hvor sorteringen foregik. Høvleriet hadde sin egen dampbaat, som fragtet plankerne fra distrikterne omkring, senere utelukkende fra Kristiania, til tomterne paa Snarøen. Dertil bruktes store prammer, som var saa flatbundede at de kunde føres helt ind til de grunde bugter nordenfor bruket. Gjennem Snarøsund kom skibene ind i havnen mellem Snarøen og Langodden, hvor der var dypt nok for den tids største træskiber. I 1880-aarene kunde der ofte ligge en 10 – 12 store skiber paa en gang og laste høvlede materialer til England, Frankrike eller Australien, Buenos Ayres og andre oversjøiske havner. Ofte laa skibene i oplag hele vinteren og seilte først ut om vaaren. Imidlertid foregik indlastningen.
Sagene og høvlene blev drevet av en 100 hestekræfters dampmaskin, og som fyrmateriale blev utelukkende brukt høvl- eller kutter- og sagflis. Et litet gasverk forsynte bruket og bordhusene med det nødvendige lys.
Selv bygget Fürst sig en herskabelig villa med kuske- og gartnerbolig ved en bugt paa sydsiden av øen. Den gamle hovedgaard blev brukt til bolig for formændene, skole- og kontorbygning opførtes paa bakken ovenfor bruket.
Hvad der særskilt fortjener at nævnes er imidlertid den maate hvorpaa arbeiderboligerne var anlagt. Der var ingen barakkebygninger saaledes som vi ofte kan se det paa fabrikker fra den tid. De I/2 etages træhus i villastil med bolig for 3 familier, var meget smukt plassert paa høiderne omkring jordet nordenfor hovedgaarden, slik at der laa 4 hus paa de to langsider og 3 i midtlinjen, fuldstændig i vinkel, med den ene side i firkanten ubebygget. Jordet imellem var inddelt i havestykker. Bakenfor disse hus blev senere opført den saakaldte brakke, men det var ogsaa et lavt træhus med et forholdsvis litet antal leiligheter. Øen er jo kjendt for sin naturskjønhet, og den heldige maate hvorpaa boligspørsmaalet var løst, bidrog meget til at folk fandt det trivelig at bo der, og meget nødig flyttet derfra, naar de først hadde været der en tid.
Der blev drevet en handelsforretning for brukets regning, et felles bakeri var opført, og arbeiderne hadde fri ved av plankekap og andet affald fra bruket. Arbeiderne hadde sin sykekasse. Bruket betalte en musiker for at lede stedets hornmusik. Det var i mange aar Halvor Toresen, som ogsaa var ansat som høvelmester, og som var kjendt som en meget dygtig instruktør.
I 1885 hadde bruket 183 arbeidere og 8 kontorfunktionærer, og blev der det aar utskibet 7200 Petersburgerstander av forskjellig slags trælast.
Men allerede 1881 var foretagendet omdannet til et aktieselskap i Mölnbacka – Trysil. Ved salg til dette selskap fik grosserer Fürst ifølge skjøteprotokollen 370000 kr. for bruket og 180000 for «løsøre». Bankier Thv. Joh. Heftye & Søn var interessert for en større sum. Desuten den svenske grev Mörner o. fl. Bolaget hadde store skogeiendomme i Trysil.
Valentin Fürst vedblev imidlertid som direktør til sin død. Mens produktionen i den første tid hovedsagelig var høvlet last og tildels stav, gik man senere mere og mere over til skur av uhøvlede kassebord 5 /16 tomme tykke. Disse blev bundtet sammen med hyssing og utskibet.
Transporten av materialerne, først med Østbanen til Kristiania med oplægning paa tomt der og senere med dampbaat til Snarøen, maa ha faldt meget kostbar, og det viste sig i 1890-aarene at være vanskelig at holde bruket gaaende. Efter grosserer Fürsts død blev Joh. Næser disponent, men efter nogen aars forløp blev bruket nedlagt (1907). De store skogeiendommer i Trysil blev senere solgt til Trysil kommune, Snarøen med fabrikanlæg, arbeiderboliger m. v. blev erhvervet av et selskap, representert av konsul Anth. B. Nilsen, som solgte samtlige arbeiderboliger og bruksbygninger til nedrivning, og derefter utparcellerte eiendommen til villatomter.
De fleste av bruksfolkene er nu «spredt for alle vinde», og det er bare nogen faa som fremdeles er bosat paa Snarøen, hvor de ernærer sig som fiskere, haandverkere eller dagarbeidere. Carl Andersen var i lang tid fuldmægtig ved bruket (mekaniker). Peder Kristensen, gift med Henriette Kristensen, hadde tre sønner: 1. Kristen, 2. Hans og 3. Oscar. Kristensen var formand i bordhusene, og senere Johan Pedersen.
