Caspar Donato Brambani (1834–1906)

Av Harald Kolstad. Foto: Caspar Donato Brambani med sin familie i 1878. Fra venstre Peter Tiedemand Malling, herr Brambani, Peter, Dagny, Johannes og fru Brambani.

Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 40 (2000), s. 270-279.

Familiær bakgrunn

Caspar Donatos far Donato d.e. (1800-1842) var sønn av vinbonde og proprietær Gaspare og Maria Borelli fra den lille, brattlendte landsbyen Germasino i fjellene ovenfor Comosjøen i Lombardiet i Nord-Italia. Den idylliske landsbyen har bare ca. 250 innbyggere. Der var han til han var 16 år gammel. I 1816 og 1817 var Donato d.e. i kjøpmannslære hos sin ugifte far bror i Bonn. I 1826 kom Donato d.e. via Amsterdam (1817-1825) til Christiania, hvor han fikk seg jobb som handelsbetjent, hos kjøpmann Stefanus Gaspare Rumi i isenkramforretningen i Kirkegaten. I 1832 avla Donato d.e. handelseksamen, og året etter fikk han borgerskap som kjøpmann i Christiania. Han fremstilte seg da i full borgeruniform. Donato d.e. ble en del av en italiensk isenkremmerkoloni i Christiania, som etterhvert giftet seg inn i fremstående familier. Der traff han Johanne Caroline Rumi, født i Oslo i 1812, som ble hans kone i 1833. Sammen fikk de følgende fem barn:

• Caspar Donato (1834-1906)
• Carl Antonio (1835-1912), kjøpmann, g.m. Janna Petrine Bordoe
• Maria Catarina (1837-1859)
• Jeanette Martine (1838-1932), g.m. cand. jur. Rudolf Emil Onsum
• Camilla Margareta (1839-1853).

I 1829 begynte han sin forretning i første etasje i Dronningens gate nr. 20 mellom baker Bølling og uhrmager Enger. I annen etasje flyttet han inn som nygift i 1835(?). Butikkbetjeningen bodde også i huset. Kona hjalp også til i forretningen i flere år, inntil barneflokken ble så stor at hun hadde nok med den. Etter 9 års ekteskap fikk Donato d.e. en nyrelidelse han døde av, bare 42 år gammel. Etter Donatos død giftet enken seg i 1846 med mannens tidligere kompanjong, gudbrandsdølen Oluf Adelsteen Onsum (f. 1820) med oppvekst fra Molde. Han flyttet inn i Dronningens gate 20. Onsum var en av initiativtagerne til både Spigerverket og Kværner, men gikk konkurs i 1894.

Sønnen Caspar Donato var sykelig og litt sær i oppveksten, men snill og lydig. Etter endt skolegang på Borgerskolen og konfirmasjon reiste Donato sammen med sin bror Carl, etter deres avdøde fars ønske, til Altona i Tyskland. Senere reiste de til videre språkutdannelse i England. Etter hjemkomsten startet brødrene i sin mors og stefars forretning i Dronningens gate med isenkram og jernvarer. Caspar overtok stefarens forretning i Prinsens gate 6. Der solgte de stentøi, glass og galanterivarer. På reiser til utlandet for å kjøpe inn varer kom språkkunnskapene godt med.

Caspar Donato kom til Sandvika i 1870 hvor han satte i gang en rekke industribedrifter. Midt i Sandvika sentrum kjøpte han seg et hvitmalt lite sommerhus med have og lysthus ned mot Sandvikselva. Hvert eneste år fra 1871 til 1900 (med unntak av to somre som ble tilbragt på Helgerud gård, hvilken Brambani hadde kjøpt pga kalkforekomstene), tilbragte familien fem måneder, fra mai til oktober, i «nr. 17». Der hadde de frukttrær, vindruedrivhus, bærbusker og husdyr. Kokka, som het Caroline Halvorsen, var hos Brambani i 48 år. Hun ble gravlagt på Brambanifamiliens gravsted i Kristiania. Likeledes hadde de stuepiken Thea Gulbrandsen som også tjente familien i over 20 år. Huset var noe upraktisk fordi kjøkkenet lå i kjelleren. Hver fredag var fru Brambani i Christiania for å handle. I stallen var det plass til 14 hester. Ved Sandvikselva hadde de badekum og brygge. De førte et gjestfritt hus.

I sommerhuset, som ble solgt i 1890-årene, holdt Budstikkas redaksjon til fra 1925 til det ble revet i 1960. Etter at Brambani forlot sitt sommerhus, vanket en del av Sandvikas tørste klientell i hagen ned mot elva, og hagen ble da kalt «Kortspellhagan».

Men Caspar Donato ble boende med familien i Christiania helt til sine eldre år, i 1900. I 1865 bodde han i Nedre Torvegate 11, ti år senere i Munkedamsveien 7-9. Ved århundreskiftet flyttet han med sin familie til villa Bergli i Anthon Walles vei 34 i Sandvika (7.26). Tomten ble i 1898 solgt fra Anthon Valle til stykkjunker Hans Tveten. Villaens store badehus lå i «Rullebukta». Alle kunne bade der mot en liten entre. Det ble annonsert i Budstikka.

Kontoret for Brambanis virksomheter i Bærum lå hele tiden i Sjøgaten 18 i Kristiania.

Etter Brambanis død ble sønnen Johannes boende i Bergli til 1915, da huset ble solgt til Telegrafen. Huset står der fremdeles, nå i nyrestaurert stand. Brambani hadde jakthytte i Hallingdal, og trivdes på høyfjellet.

Med sin kone Maren Elisabeth Sofie Malling fikk han følgende barn:

• Peter Oluf Donato (1860- )
• Johannes (1862-1935), g.m. Olise («Lisken») Rognskau fra Kr.sund
• Peter Tiedemand Malling (1863-1927)
• Teodor(lB64-1874)
• Dagny (1869-1961), g.m. grosserer Johan Chr. Lytken

Donato Brambani døde 73 år gammel av slag. I hans nekrolog sto det bl.a.: «- alle forbedringer og fremskritt for Sandviken er knyttet til hans navn». Store ord!

I 1896 ble han tildelt Wasaordenen av kong Oscar den annen, og er gravlagt på familiegravstedet på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Næringsvirksomhet

Donato Brambani startet følgende bedrifter:
– Sandvikens Kalkfabrikk 1871-1897, kullfyrt ringovn
– Kampebråten Kalkfabrikk 1874 -, kullfyrt ringovn
– Brønnøens Kalkfabrikk 1892-, kullfyrt ringovn
– Bjørnegaard Teglverk
– Løkke Teglverk
– Sandvikens Takstenfabnkk
– Kjemisk fabrikk, desinfeksjonspulver
– Sandvikens Blikvarefabrik, 1888-1929.

Donato Brambani var en foregangsmann for å innføre sosiale reformer, bl.a. sykekasse, for de ansatte ved sine fabrikker. I samsvar med denne sykekasses egne vedtekter ble i 1901 etter nedleggelse av kalkfabrikkene overført kr 12.445,21 til Bærums Fattigkommisjon.
Han tapte mange penger på krakk i boligmarkedet i Christiania i 1880-90 årene.

Sandvika Vel

Brambani var en av initiativtagerne til opprettelse av Sandvikens Vel, og var foreningens første formann fra 1896 til 1905. For å skaffe Sandvika skikkelig drikkevann bygde han sammen med apoteker Sell en vannledning av tre helt fra Ståvivannet. Den sto ferdig i 1898, og ble overtatt av Bærum kommune i 1902. Veilys i Sandvika var en annen av hans merkesaker.

Blikkvarefabrikken

Blikkvarefabrikken var den første av sitt slag i Norge, etablert i 1888. Bedriften ble opprinnelig startet for å produsere emballasje til desinfeksjonspulver fra en av Brambanis andre bedrifter. Den tidligere anvendte pappemballasje holdt ikke ved oversjøisk eksport.
Sønnen Johannes, utdannet farmasøyt, overtok som leder for blikkvarefabrikken. Lokalt gikk fabrikken under navnet «Blekksmia». Der ble bl.a. forskjellige reklameskilt, «Blue Star»-emballasjen og reproduksjoner av Christian Kroghs maleri «Leiv Eriksson oppdager Amerika» produsert. Det ble anskaffet en blikktrykkhurtigpresse. Fabrikken ble utvidet flere gang er. Firmaets motto var: Emballagen selger varen! Fabrikken mottok en rekke priser for sine produkter. 1 1924 var hele 150 mann ansatt.
Johannes Brambani ble den første formann i De norske Blikemballagefabrikers Landsforening.
Ved blikkvarefabrikken var Gustav Kramer verksmester. Han ble skikkelig belønnet for oppfinnelser han gjorde for bedriften. «Blekksmia» var den første bedriften i Norge som drev med firefargetrykk på blikk. Østenfjeldske Blikvarefabrik, ble det nye navnet etter sammenslåing med to andre blikkvarefabrikker i 1929, og flytting til Moss. Den ble senere til Noblikk Sannem. I 1959 brant den gamle fabrikkbygningen i Sandvika.

Kalk

Brambanis vesentligste industriengasjement var som produsent av kalk til den store byggevirksomheten i Christiania og til cellulosefabnkker. Den første kalkfabrikken startet Brambani opp i 1871, og det var fabrikken i Sandvika.

Sandviken Kalkfabrik

Året etter etableringen hentet han inn Frantz Otto Obel (f. 1845) fra Preussen som teknisk sjef for fabrikken. Han kom da fra en kalkfabrikk i Århus med sin danskfødte kone, og bosatte i seg i Villaen «Solbakken» i Løkkeåsveien 5. I huset hadde maleren Eckersberg bodd tidligere. Der fikk de sine 6 barn. Etterkommerne bor i huset fremdeles.
I 1874 var der 2 funksjonærer og 30 arbeidere ved fabrikken. De 10 hestene hentet kalkstein i dagbruddene på Helgerud gård. Det året produserte de 3000 lester stenkalk. Den moderne ringovnen ble helkontinuerlig fyrt med steinkull. Året etter var fabrikken i drift bare få uker, på grunn av en fullstendig ombygging. Nederst i Anton Walles vei lå Brambanis arbeiderbolig.

Kampebråten Kalkfabrikk på Jongsåsen ble startet i 1874. Der var det foruten de 2 funksjonærene 30 arbeidere. Til råstoff ble brukt kalkstein fra brudd like ved fabrikken. I 1885 var det 73 ansatte ved de 2 kalkfabrikkene og teglverket.

Bjørnegård Teglverk på Jongsåsen produserte i 1885 500 mille murstein, 280 mille takstein, 56 mille drensrør og 15 mille garnstein til fiskegarn. Det året ble det arbeidet 3082 dagsverk ved teglverket.

Ved Sandvika jernbanestasjon hadde Brambanis kalkfabrikk eget sidespor til opplasting av kalk. Også her var Brambani langt forut for sin tid. Det ble nemlig anvendt et «containersystem» hvor hestevogner med kalk ble kjørt opp i jernbanevognene. Fremme i Christiania neste dag ble vognene med kalk spent for nye hester og kjørt rett til byggeplassene. Brambani hadde 6 hester fast i byen. Jernbanen sendte de tomme vognene gratis i retur.
Innerst i Sandviksbukta, på Kadettangen, sto Brambanis lagerhus for utskipning av kalk. Det er malt av Lysakerkunstneren Eilif Petersen.
I 1870 kjøpte Brambani Helgerud gård av kjøpmann Evensen. Hensikten var å sikre seg råvarer til kalkfabrikken i Sandvika. Gårdsdriften tok gårdsfullmektig Johan Engebretsen seg av. I 1885 solgte Brambani Helgerudgården til boktrykker Jensen, men beholdt kalksjakta på parsellen ved navn Johannesberg (85.2). Samtidig kjøpte Brambani kalkforekomsten på Dønski gård (80.2).

Brønnøya Kalkfabrikk

I 1892 kjøpte Brambani Brønnøya, men solgte den videre til bankier Victor Plathe på Høvik noen år senere. Brambani har ikke drevet den bevarte kalkovnen i Sandbukta på Brønnøya, noe mange tror. Han bygde derimot en større og mer moderne kalkfabrikk på østsiden av øya, ved Store Ostesund. Den lå like ved store kalkårer både på Brønnøya og på Langåra. Den ferdig brente kalk av utmerket kvalitet kunne kjøres rett ombord i kalkskutene for eksport. Bortimot 40 mann var i arbeid på Brønnøyovnen. To «godt indrettede» arbeiderboliger ble bygget på Brønnøya. Kalkovnen ble nedlagt allerede ved århundreskiftet på grunn av stigende kullpriser og begynnende konkurranse fra cementindustrien.
I 1882 var det 8 firmaer i Christiania som lagerførte og solgte cement. Og i 1893-94 dro den omorganiserte cementfabrikken i Slemmestad i gang for fullt. I 1899 var det krakk i byggeboomen i Christiania. Kalken var utkonkurrert, og Brambani la ned sine kalkfabrikker.

Kilder:

Petter Brambani, f. 1947.
Budstikkaintervju med Dagny f. Brambani, 1960.
«Sandvika – i Bærum» – Jacob Jacobsen
Foredrag holdt av Johannes Brambani 21.feb. 1925.
Utskrift av magistratprotokoll for Christiania.
Artikkel i Farmand 1894.
Otto Obel, Løkkeåsv. 5, f. 1911.
Dagny Lytken, f. Brambani, notat om familien.
Amtmannsberetninger på Riksarkivet.