Vi kjenner vel alle til den første fasen av en forelskelse. De dagene man ikke orker tanken på å være fra den andre, og man er livredd for å bevege seg ut av boblen i frykt for at den skal sprekke og man må møte hverdagen. I denne boblen møter vi Ivy og Fisher. De har i nitten dager holdt seg inne, overlevd på hverandre og det de har funnet i kjøleskapet, fordi de vet at selv et besøk av pizzabudet vil få dem tilbake til hverdagen de har ignorert frem til nå. Plutselig befinner de seg på biltur, og det går opp for Fisher at de er i nærheten av der faren hans bor. Så hvorfor ikke bare stikke innom? I løpet av besøket blir dynamikken mellom Ivy og Fisher brått forandret. For når Ivy sitter og forteller om seg selv til Fishers familie går det opp for ham at de egentlig vet veldig lite om hverandre.
Tilbake i London begynner neste fase av forelskelsen, den hvor hverdagen treffer dem, og Fisher går rundt og lurer på hvorfor Ivy er så avvisende og annerledes enn hun var. Er det noe han har gjort feil? Eller bare passer de ikke like godt sammen som de trodde? Spørsmålet er egentlig ikke hvordan man blir forelsket, men hvordan man fortsetter å være det.
Jeg tror de fleste kan kjenne seg igjen i forholdet mellom Ivy og Fisher. Utviklingen fra den første altoppslukende fasen i et forhold og til hverdagen slår inn er utfordrende for de fleste, og jeg synes Andy Jones skildrer dette på en varm, morsom og nær måte. Parallellt med utviklingen mellom Ivy og Fisher sliter Fisher også med at hans beste venn El spises opp av Huntingtones sykdom. Dette kunne blitt tårevått og klissete, men det skaper istedet en fin og sår kontrast til det Ivy og Fisher bygger opp sammen. En ordentlig kosebok som passer for dem som likte «Prosjekt Rosie» av Graeme Simsion.
Lån boken i Bærum bibliotek her
Anbefalt av Helena
