Camille Paglia var en av sin generasjons tidlige feminister, men fikk enorme problemer med å passe inn i kvinnebevegelsen på slutten av 60-tallet. Ifølge henne selv handlet dette om at hun hadde en kontroversiell oppfatning av menneskets natur. Som tilhenger av Marquis de Sade og Sigmund Freud, betraktet hun mennesket for å være aggressivt og lunefullt. Det var et usivilisert syn på mennesket, som nettopp på denne tiden var i ferd med å gjøre sitt store inntog i amerikansk kultur gjennom rockemusikken. De såkalte mainstream-feministene var i stor grad inspirert av filosofen Jean Jacques Rousseau, med en holdning om at mennesker er gode fra naturen av, men tyr til vold og kynisme på grunn av statens begrensninger. Det store flertallet innenfor feminismen så med forakt på rock, på grunn av det tekstlige innholdet, som de holdt for å være voldelig og kvinnefiendtlig. Camille Paglia, derimot, merket seg sammenhengen mellom det hun tolket som naturlige drifter i mennesket, og hvordan disse ble sluppet løs gjennom denne nye spektakulære kunstformen.

Da hun gikk til forsvar for musikken og tekstene til The Rolling Stones fikk hun en hær av sinte feminister etter seg. De ville ikke vite av at hentydninger til vold og sexisme kunne betraktes som kunst. Paglia ble forskrekket over denne siden ved frigjøringsbevegelsen. Hvordan kunne aktivister kjempe for frihet og samtidig forby kunstneriske uttrykk? I hennes øyne tydet dette på en stagnasjon i den kulturelle utviklingen. Paglia satte seg imot aktivistenes absolutte krav om at intet skal uttales som kan virke støtende på noen. På den tiden da antikommunistiske stemninger var sterke i USA, må hun ha opplevd det som svært dobbeltmoralsk at frigjørende bevegelser selv tok i bruk det hun opplevde som en strengt regulerende hersketeknikk. Det er åpenbart at hun hadde en annen idé om hva feminismen skulle være, og hva kvinnefrigjøringen burde bestå av. Hun mener selv at hun ble ignorert, og da hun hadde skrevet ferdig sitt store verk Sexual Personae, art and decadence from Nefertiti to Emily Dickinson var det ingen av forlagene som ville gi det ut.

Ti år senere (i 1990) ble Sexual Personae endelig publisert, men først etter hennes forsvar av Madonna begynte offentligheten for alvor å legge merke til henne. Fra og med da har hun vært et relativt kjent fjes og en temmelig høy stemme i amerikansk kulturdebatt. Også i Norge blir hun løftet fram som en intellektuell bulldog og en filosofiens rockestjerne. Siden har hun argumentert mot flere av mainstream-feministene. Blant annet Gloria Steinem, Susan Sonntag, Kate Millet, Judith Butler, Naomi Woolf, og Germaine Greer. Hun har blitt oppfattet som en konservativ antifeminist, men sier selv at hun bestandig har vært på parti med feminismens overordnede mål, at det bare er metodene dens, og enkelte av ideene, som hun ikke har kunnet gå god for.

På biblioteket kan du låne boken Sex og vold, eller natur og kunst. Dette er en teori om menneskelig psykologi og forutsetninger for kulturutvikling. Den er fremstilt gjennom mytologiske bilder og et poetisk språk. Teksten er det første kapittelet i Sexual Personae. På HB finnes den som del i en samling kalt Cappelens Upopulære Skrifter. en prestisjeserie med et betydelig ry. Serien plasserte seg i samtidens debatt på en måte som har gjort mange av titlene til klassiske kulturdokumenter.

Er Sex og vold, eller natur og kunst inne på biblioteket?

Bekkestua. Voksenavd.

  • Eks. 1: På hylla, plassering MAGASIN 809.9 P

Bestill tittelen i Bibliofil

 

Translate »