Anna Gavalda har skrevet en nydelig liten bok om et noe uvanlig vennskap. To skakkjørte ungdommer finner sammen gjennom et skuespill de skal spille sammen i på skolen. Over litt tid og egentlig litt uventet, blir de bestevenner. Billie er oppkalt etter Michael Jacksons Billie Jean. Hun er oppvokst i ett kjærlighetsløst hjem med vold og misbruk av alkohol. Hun har aldri klart å bli en del av «den rosa jentegjengen», og er i overkant tøff i trynet. Franck er den følsomme homofile overklassegutten, en bedreviter som holder seg for seg selv og helst gjør seg usynlig. Det blir dem mot «røkla».
Vi blir kjent med Billie og Franck ti år senere. De har meldt seg på en fjelltur, kommer bort fra de andre i følget, faller ned en skrent og skader seg. Franck klarer ikke å røre seg og er litt vanskelig å få kontakt med. Det begynner å mørkne og Bille kjenner at hun blir desperat. Hun er livredd for å miste Franck og innser hvor mye han betyr for henne. De må bare vente på hjelp. For å holde Franck våken, begynner Billie å fortelle. Hun forteller deres felles historie. Hun finner en liten stjerne på nattehimmelen og henvender seg til den – Franck hører jo ikke etter hele tiden, og dette er viktig.
Gjennom Billies’ monolog får vi historien om to svært ulike personer. Hun forteller i korte avsnitt. Her er ironi, humor, brutal ærlighet, kjærlighet, sorg og glede. Vi skjønner hva vennskapet har betydd og betyr. Fortellerstilen er muntlig, lett og språkbruken er ganske saftig. Oversettelsen og den noe slangpregede nynorsken klinger godt.
Gjennom karakterene i boken klarer Gavalda peke på mange av utfordringene i dagens samfunn. Hun får sagt mye med få ord.
En lettlest bok som samtidig gir kilde til refleksjon.
Anbefalt av Susanna
