Den beste musikken fra 2021

Nok et år er gått, og nok en gang avsluttes det med så godt som stengte scener grunnet covid-19. I et nytt vanskelig år for musikere, har mange likevel klart å benytte tiden godt til å skape noe nytt. Musikkavdelingen oppsummerer her musikkåret, og vi har fått god hjelp fra øvrige ansatte på Bærum bibliotek til å lage varierte lister. Her er noen av våre favoritter, med vedlagt spilleliste, der alle listemakerne har valgt sin favoritt fra hver skive. Vi gjentar og oppdaterer denne setningen fra i fjor: håper 2022 byr på bedre kulturtider. God musikalsk jul fra Bærum bibliotek.

Her kan du også lese/høre våre favoritter fra tidligere år:
Den beste musikken fra 2020
Den beste musikken fra 2019
Den beste musikken fra 2018
Den beste musikken fra 2017
Den beste musikken fra 2016

 

Jo

Beste utenlandske:

Tribulation – Where The Gloom Becomes Sound (Hour Of The Wolf)
Svenske Tribulation blander black metal, goth, svenske folketoner og 80-talls rock med overraskende stort hell (pun int.). Det låter kaldt, svart, melodiøst og vakkert. Ghost-produsent Tom Dalgety skal ha sin del av æren for en plate som fenger lytteren fra start til slutt.

Turnstile – Glow On
Hardcorebandets fjerde skive er kvalitet fra første til siste tone. Harde riff, kreative rytmer og utsøkt popsensibilitet. Det er også en kunst å skrike så vakkert som Brendan Yates gjør på «Mystery» og «Holiday».

Gaspard Augé – Escapades (Force Majeure)
Hvis du har savnet det franske elektronikafenomenet Justice, så bør du sjekke ut bandmedlemmet Gaspard Augés soloalbum. Augé fortsetter der Justice slapp og Escapades er storslått, episk, smør på flesk og more is more.

Joshua Ray Walker – See You Next Time (Gas Station Roses)
Denne storvokste Texaneren har noe helt spesielt. Han skriver tekster som bugner av livets harde skole og levd liv, tross sin unge alder. Musikken er på høyde med den beste flinkis-countryen fra Nashville, denne må du sjekke ut. (Gas Station Roses)

Wolf Alice – Blue Weekend (Smile)
Herlig alternativ rock som vekker assosiasjoner til noen av 90-tallets største sjangerband. Plata spenner fra store antemiske stadionrockproduksjoner til nære ballader. Ellie Rowsell synger dritbra og de store vokalharmoniene er rent godteri.

Silk Sonic – An Evening With Silk Sonic (Leave The Door Open)
En herlig slick godbit av en plate fra supergruppa Silk Sonic. Anderson Paak og Bruno Mars, to av de største navnene innenfor hip-hop og r’n’b, lager kvalitets soul som oser av 70-tallets komposisjonstradisjon. Årets feel-good plate.

King Gizzard And The Lizard Wizard – Butterfly 3000  (Interior People)
Galskapen fortsetter. Det superproduktive progrockkollektivet treffer storformen med sitt 18ende studioalbum. Enigmaet Stu MacKenizie er som vanlig primus motor og har skrevet og spilt inn mesteparten av plata under lockdown, med bidrag fra de resterende medlemmene lagt på i ettertid.

The War On Drugs –  I don’t live here anymore (Change)
Adam Granduciel og bandet fortsetter å levere upåklagelige suggerende «kjøre bil på kveldstid» lydspor. Fortellerstemmen og nerven oppleves litt mer intim på denne plata, og gitarspillet er i en klasse for seg.

Major Murphy  – Access (Access)
Det er fortsatt mulig å lage kjempegode indierock-plater, bare melodiene er gode nok. Den Michigan-baserte kvartetten overrasker med et av årets fineste album.

Viagra Boys – Welfare Jazz (Girls & Boys)
Dårlig bandnavn, bra plate! Svenske Viagra Boys har et skittent og tungt sound. Fuzzbass, blåsere og leketøylyder lager bakteppet  vokalist Sebastian Murphy utbasonerer sine refleksjoner rundt kjipe kjærester, dop og livet under vann(?) over.

Stacey – Saturn Return (D.M.T)
STACEY – Saturn Return: Finfin plate med begge beina godt plantet i 60-talls psykedelia, men med litt post-Peter Grenn-Fletwood Mac med i miksen. STACEY er litt som en Lana Del Ray fra et alternativt univers, men absolutt ingen kloning. Dette er California, blomster og LSD på sitt beste! (D.M.T.)

Norske:

Goat The Head – Strictly Physical (The Call Of Ixodes)
Wow, for en stemme Per Spjøtvold har! Som Moses skiller han havet av trommer, bass, orgel og tunge gitarer med urkraft og autoritet. Goat The Head lager «primal caveman death metal», det kan låte som Slayer, Death, Cannibal Corpse, Blue Oyster Cult og Deep Purple på samme tid. Det er brutalt hardt til tider, men alltid med melodiøsitet i bånn.

Sivert Høyem – Roses of Neurosis (Safe Return)
Denne EP-en er det klart beste Sivert Høyem har levert post-Madrugada. Stemningsfult og vakkert. Stemmen har han alltid hatt, nå er låtene sterkere og lydbildet på plass. Synthene og 80-talls estetikken kler Høyem godt og gir en nødvendig distanse til Madrugada-soundet. Ta det med ro, cowboy-gitarene er fortsatt med.

Death By Unga Bunga – Heavy Male Insecurity (Egocentic)
Deilig «rett-fram-rock» fra Mossegutta. Hele plata er et studie i hvordan man får gode gamle rockeklisjeer til å låte fresht. Gitarer og trommer er arrangert til perfeksjon, og produksjonen er upåklagelig. Nesten mer en 2020-plate dette, da flere av singlene ble utgitt i fjor.

Ola Kvernberg – Hypogean (Devil Worm)
Oppfølgeren til fantastiske Steamdome fra 2017. Ola Kvernberg og hans fantastiske ensemble tar deg med på en sanselig reise i tid og rom, hvor melodier og temaer flyter over i hevrandre på vakkert vis. Suggerende, emosjonelt og filmatisk. Dette er en plate man må sette seg ned til i ro og mak, puste ut og la tankene flyte i takt med musikken.

Hedvig Mollestad Trio – Ding Dong. You’re Dead (Leo Flash’ Return To The Underworld)
Hedvig Mollestad er en av landets aller beste og mest undervurderte gitarister. På «Ding Dong. You’re Dead» er trioen tilbake i kjent stil, hvor inspirasjon hentes fra progrock, hardrock, såvel som jazz. Det kan til tider høres ut som at King Crimson forsøker å spille skitten nattklubb-jazz, det er et kompliment. Samspillet mellom de tre på gitar, bass og trommer en helt sinnsykt bra. Tankene går også til en annen meget god trio, det amerikanske ørkenbandet Yawning Man. Hedvig Mollestad er også aktuell med en langt mer ambient og introvert plate «Tempest Revisited», som er verdt å sjekke ut.

Porto Geese – Duck
Takk til kollega Bent Inge for dette knalltipset. Superspennende debutskive som blander shoegaze, dronende stoner og psych-rock, med meget stort hell. Hvis du liker Thee Oh Sees/ Osees bør du sjekke ut Porto Geese.

 

Bent Inge

Årets norske:

1. Mats Eilertsen – Hymn For Hope (Sunday)
Her er det bare å la seg forføre av en svært produktiv kar i det norske jazzmiljøet. På denne skiva har han med Tore Brunborg, Thomas T. Dahl og Hans Hulbækmo som medspillere, og sammen gir de oss definitivt håp gjennom disse tretten låtene. Mykt og varmt, med noen spenstigere innslag innimellom.

2. Porto Geese – Duck (Whale On A Horse)
Vågal påstand: en av tidenes tøffeste norske albumdebutanter. Rock med følgende ingredienser i miksen: shoegaze, stoner, støy og psykedelia. Dette er så fengende og gøy at jeg nesten dansehopper helt opp i taket.

3. Frøkedal – Flora (Flora)
Enkelt og greit en ny herlig popskive fra en av landets fremste låtskrivere.

4. Kjetil Mulelid – Piano (Skjong)
Et av årets deiligste sitte-foran-peisen-album. Og hva passer vel bedre når vi likevel må holde oss hjemme, enn å lytte til vakre klassiske pianotoner. På sitt første soloalbum viser han at han virkelig har øre for de gode melodiene.

5. Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille (Så lenge må du bli)
Ofte når jeg hører nye låter av Ropstad, tenker jeg at dette har jeg hørt før. Men så lytter jeg litt til, litt nærmere, og brått er det likevel et nytt univers som dukker opp. Han får det til igjen, denne skjøre balansen mellom livets røffe kanter og de fine stundene.

6. Hedvig Mollestad Trio – Ding Dong. You’re Dead. (All Flights Cancelled)
Hun flyr av sted igjen, med en perlerad av drivende gitarer som pøser ut elegante riff som fester seg.

7. Aksel Rønning Trio – ART (Cali)
Denne unge trioen har debutert med knakende gode, og ikke minst lekne og fartsfylte jazzlåter.

8. Pil & Bue – The World Is A Rabbit Hole (Everyone’s Just A Kid)
De er kun to mann, men fy så deilig bråkete de klarer å være.

9. Kanaan – Earthbound (Bourdon)
Kraftfull, energisk og tung instrumentalrock.

10. Flukten – Velkommen håp (Budeie boogie)
Debutskive fra folk som langt ifra er debutanter innen norsk jazz. Hanna Paulsberg, Hans Hulbækmo (igjen), Marius Klovning og Bárður Reinert Poulsen får alle sin plass i lyset på denne samlingen av friske energibomber.

Utenfor konkurranse, fordi de er Norges beste band det siste tiåret:

I Was A King – Grand Hotel (A Frozen Disease)
Dette er strengt tatt ikke et 2021-album, men ettersom det er gitt ut digitalt for første gang i år, får det være med. Og selvsagt, når Norges svar på Teenage Fanclub gir ut hva som helst, er det nesten obligatorisk å nevne det i årsoppsummeringen. Selv om det også inneholder et stort knippe gamle låter, så flere av disse kan du kjenne igjen fra deres tidligere skiver.

Årets utenlandske:

1. Daniel Romano’s Outfit – Cobra Poems (Animals Above Our Town)
Denne mannen er ustoppelig! I løpet av de to covidiserte årene vi snart har lagt bak oss, har han pøst ut ny musikk (sjekk bandcampen hans). Folk, americana, rock; han får det til å funke så bra, sammen med sin store gjeng, hans Outfit.

2. Emma Ruth Rundle – Engine of Hell (Body)
Tidligere har hun servert dronete og seig rock. Denne gangen har hun dempet gitarene, og det låter helt nydelig og sårt.

3. Dry Cleaning – New Long Leg (New Long Leg)
Debutalbumet til disse gøyale og slentrende rockerne er et av årets definitive høydepunkt i ørene.

4. Cassandra Jenkins – An Overview On Phenomenal Nature (Ambiguous Norway)
Det er umulig å putte denne skiva i en sjangerbås, men lydene er behagelige og ordene er viktige. Litt pop, litt ambient, noen glimt av jazz, men mest av alt stemninger fra en sorgprosess.

5. Bad Waitress – No Taste (Yeah Yeah Yeah)
Men punken var ikke død! Et debutalbum som virkelig sparker fra seg. Hvis du trenger å få utløp for litt innestengt aggresjon etter snart to år med nedstenging, restriksjoner og karantener, er det bare å skru på dette.

6. Nick Cave & Warren Ellis – Carnage (Shattered Ground)
Selv når disse gutta ikke når opp til sitt høyeste nivå, er det mer enn godt nok for en plass på årslista.

7. Ashley Shadow – Only The End (Nothing)
Perfekt småseigrocka sutre-indie, som enkelte ville kalt det. Jeg sier: et strålende høstalbum, når du ønsker å kjenne melankolien komme krypende.

8. Damon Albarn – The Nearer The Fountain, More Pure The Stream Flows (Darkness To Light)
Med tydelig inspirasjon fra Island, har han laget et deilig og utfordrende album. Det er fortsatt mye gjenkjennelig fra hans tidligere prosjekter, samtidig som han fornyer seg og fortsetter å eksperimentere med ulike lydbilder.

9. Marissa Nadler – The Path of The Clouds (Couldn’t Have Done The Killing)
Hun gjør som hun alltid har gjort, og det funker så og si hver gang: litt mørk og gotisk stemning, kledd i en myk, drømmende vokal og tekster med dystre undertoner.

10. Strand of Oaks – In Heaven (Jimi & Stan)
En fyr som lager en så fengende låt om hvordan hans avdøde katt møter Jimi Hendrix i himmelen, fortjener selvsagt en plass på årets toppliste. Dette er veldig Father John Misty, uten å være Father John Misty.

Utenfor konkurranse, fordi de er gamle favoritter som fortsatt leverer:

Guided by Voices – It’s Not Them. It Couldn’t Be Them. It Is Them! (Chain Gang Island)
Det er mer enn albumtittelen som er festlig her. Robert Pollard er så produktiv at man nesten må gni seg i ørene: dette er den åttende skiva deres siden 2019! Mange korte låter er ofte kjennetegnet, og ikke alt er like bra, men på denne skiva treffer de bra med velkjent halvtung rufserock og en rekke kule riff.

Dinosaur Jr. – Sweep It Into Space (Garden)
J. Mascis og co er også gamle kjenninger som stadig leverer frisk rock, fortsatt trygt plassert innenfor det landskapet de alltid har holdt til i. Det funker også når de roer ned; en av årets fineste musikalske perler er utvilsomt låta Garden.

 

Elin

Olivia Rodrigo – SOUR
Den største tenåringsstjernen om dagen henter like godt lydbilde fra da det var best å være tenåring – nitti-tallet. Nostalgisk og ekte samtidig.

Girl in red – if i could make it go quiet
Norges største skeive stjerne – i alle fall på TikTok – leverte en av årets største popplater.

Jazmine Sullivan – Heaux Tales
Intellektuelt og sanselig comeback fra en av de virkelige fanebærerne for ekte soulsang.

 

Staale

1. Nick Cave/Warren Ellis – Carnage (Albuquerque)
2. The Stranglers – Dark Matters (And If You Should See Dave)
3. The War On Drugs – I Dont Live Here Anymore (Change)
4. Saint Etienne – I`ve Been Trying To Tell You (Pond House)
5. Lindsey Buckingham – Lindsey Buckingham (Blind Love)
6. Manic Street Preachers – The Ultra Vivid Lament (Orwellian)
7. Gerry Rafferty – Rest In Blue (Slow Down)
8. Robert Plant & Allison Kraus – Raise The Roof (Quattro)
9. Nation Of Language – A Way Forward (Across That Fine Line)
10. ABBA – Voyage (Keep An Eye On Dan)

Her kan du lese mer om noen av disse skivene:
Ønskeliste til julenissen

 

Vilde

Porto Geese – Duck (What A Day)
På debutplata til Oslo-baserte Porto Geese hører jeg spor av band som OM, Queens Of The Stone Age, Mr. Bungle, Soundgarden, My Bloody Valentine og mange flere. Dronete, rockete, syrete og shoegazete om hverandre.

Cassandra Jenkins – An Overview On Phenomenal Nature (New Bikini)
Rett før de skulle på turnè sammen mistet Cassandra Jenkins kollega og venn David Berman til selvmord. An Overview On Phenomenal Nature tar oss med på en reise gjennom tiden etterpå. Albumet er en søken etter mening, med nydelige tekster i fokus og supplert med lydopptak av mennesker Jenkins møtte på veien og fuglesang i parken.

Madi Diaz – History Of A Feeling (Man In Me)
Madi Diaz balanserer mellom sårbar og tøff på denne ultimate nettopp-slått-opp-med-noen-plata. I låta Think Of Me synger hun: «I hope you fuck her with your eyes closed and think of me». Kan det sies bedre?

Lana Del Rey – Chemtrails Over The Country Club (Chemtrails Over The Country Club)
Som vanlig klarer Lana Del Rey å transportere meg i cabriolet via støvete ørkenveier til en diner der det retro møblementet er badet i sløv ettermiddagssol.

Tyler, the Creator – Call Me If You Get Lost (Sweet/I Thought You Wanted To Dance)
På sitt sjette studioalbum fortsetter Tyler, the Creator den kreative, overskuddspregede leken som kjennetegner hiphopen hans.

 

Mari

Cheekface – Emphatically No. (Best Life og/eller Listen to your heart eller No)
Lo-fi indie med morsom, selvironisk tekst.

Animal Collective – Prester John (singel)
Animal Collective fortsetter å være psykidelisk pop på sitt beste.

 

Tatiana

Billie Eilish – Happier than ever (Happier than ever)
Altså, alle de kule kidsa liker Billie Eilish.

Godspeed You! Black Emperor – G_d’s Pee AT STATE’S END (where we break how we shine (ROCKETS FOR MARY))
Deilig og seig prog fra proffe folk.

Dromedar – Dromedar (Fruänsgången)
Dromedar er Dromedar.

Philip Glass – Landscapes: Minimalism (Glass: Metamorphosis Three)
Albumet er en slags samleplate med 100 av Glass sine Greatest Hits, fremført av forskjellige artister. Metamorphosis Three blir spilt av Valentina Listisa.

 

Øystein

Sitat Øystein: «Jeg fikk ikke til å ordne denne lista fra best til dårligst, så den er ordnet på flere andre måter i stedet. Lista er preget av americana i sprekken mellom rock og country.»

Sitat Warren Zevon: «So I’m going to hurl myself against the wall
‘Cause I’d rather feel bad than not feel anything at all»

1. Lord Huron: Long Lost (Twenty Long Years)
Historiefortellingen i dette konseptalbumet er gjennomført i en form som ligner en mellomting mellom kabaret og gammelt lydbåndopptak med rare, støyende introer og avslutninger. Det er ikke lett å velge beste låt her, men jeg ser at jeg har spilt Twenty Long Years, rockeren Not Dead Yet og den smellvakre duetten I Lied omtrent like mye. Det blir nok vondt og vanskelig å se Lord Huron på Vulkan 23. februar.

2. Kyle Jenkins: Lost Love, Lost (Coral Cut)
Australieren Kyle Jenkins har greid å gi ut 3 album og to bøker i 2021. Bøkene er foreløpig ikke lest, men albumene har en kvalitet som står i sterk kontrast til kvantiteten. Koronadepresjonen til Jenkins er destillert til sterk poesi og sterke melodier. Jenkins nevner landsmannen Nick Cave som inspirasjon, og det kan høres, særlig i hyllesten I We Darkness.

3. Suicide Swans: Reservations (Below Zero)
Suicide Swans er Kyle Jenkins med sitt faste band. Bandprosjektet beveger seg mer mot klassisk rock, og fela på flere av sporene gir assosiasjoner til Waterboys.

4. Billy F. Gibbons: Hardware (Vagabond)
Ett av ZZ Top’s medlemmer døde i 2021, men gitarist og vokalist Billy Gibbons beviser med denne utgivelsen at det på ingen måte var ham. I et år med mye serotoninmangel i musikken, har det vært forfriskende å høre 71-åringen fyre på alle sylinderne. Alt er ikke politisk korrekt, plata formelig oser av testosteron, eksos, tequila og sigarillos. Men stemmen og gitaren låter bedre enn noen gang.

5. Reigning Sound: A Little More Time with Reigning Sound (Moving & Shaking)
Det er mange musikkstiler her, ofte med inspirasjon fra tidligere tiår. Steelgitaren på Moving & Shaking har satt seg godt fast i øregangene, men hele albumet er verd noen runder.

6. Lilly Hiatt: Lately (Face)
Lilly Hiatt leverer sitt klart beste album så langt, og har byttet ut den mer ordinære country-rocken med et svært variert og kreativt lydbilde. Apple Music fortsetter med 20-30 år gamle Lucinda Williams-låter hver gang jeg spiller albumet, og det sier ganske mye om hvor hudløst og genreoverskridende materialet er.

7. Sarah Shook & the Disarmers: Nightroamer (Talkin’ to Myself)
Singelen Talkin’ to Myself er mer klassisk rock enn country-punken på Sarah Shooks to forrige utgivelser, uten at det gjør noe. Albumet Nightroamer utgis først 18. februar, så det havner nok på neste års liste også. Konserten på John Dee i 2018 var rå, og forventningene til ny konsert på samme sted i august 2022 er skyhøye.

8. The Felice Brothers: From Dreams to Dust (Valium?)
The Felice Brothers blir bare bedre og bedre, og årets varierte album føyer seg inn i rekken av sterke utgivelser i en unik americanamiks. Låten To-Do List er aller best her, med en morsom tekst som krasjer inn i en kreativ gitarsolo mot slutten. Men denne lista trenger å avsluttes med Valium.

 

Marianne

Japanese Breakfast – Jubilee (Paprika)
King Gizzard & the Lizard Wizard – Butterfly 3000 (Interior People)
St. Vincent – Daddy’s Home (Down And Out Downtown)
The Weather Station – Ignorance (Atlantic)
Billie Eilish – Happier Than Ever (Your Power)
Dry Cleaning – New Long Leg (Scratchcard Lanyard)
Parquet Courts – Sympathy for Life (Walking at a Downtown Pace)
Nick Cave & Warren Ellis – Carnage (White Elephant)
IDLES – CRAWLER (The Wheel)
Motorpsycho – Kingdom of Oblivion (The United Debased)

 

Lars Petter

1. Cassandra Jenkins – An Overview on Phenomenal Nature
Det er så mye historie til knytt denne plata, ikkje minst korleis den er knytt til Noreg og sjølvmordet til den amerikanske musikaren David Berman frå Purple Mountains. Men mest av alt er det ei kort plate der kvar einaste song er nesten perfekt.

2. Tyler, The Creator – CALL ME IF YOU GET LOST
Aiai, tenk å kalle denne for ein mixtape! Her er Tyler, rapparen, tilbake etter å ha flørta med pop. Sårbart og knalltøft på same tid – er det nokon som meistrer den balansen så godt som Tyler, The Creator akkurat no?

3. Madi Diaz – History Of A Feeling
Kan kassegitar-plater framleis vere spennande? Madi Diaz får ekstremt mykje ut av lite når ho syng om å vere gift med ein transeksuell ektemann. Låta «The Man In Me» er truleg ein av årets beste songar.

4. Craig Finn – All These Perfect Crosses
Solokarriera til Finn er blitt mykje meir spennande enn bandet han starta opp i, The Hold Steady. Årets plate frå Finn er halvparten nytt (og veldig fint), og halvparten akustiske versjonar av eldre songar. Alt her er noko av det beste han har gjort.

5. CHVRCHES – Screen Violence
Oi, snakk om å reise seg etter den forrige plata som skuffa! Bombastisk synthpop på sitt beste, og denne gongen har dei eit tekstunivers som er knallsterkt, der dei koplar skrekkfilmar med overgrep mot kvinner.

6. Vince Staples – Vince Staples
Akkurat da vi trudde at vi hadde Vince Staples, så overraskar han igjen. Det einaste sikre er at han alltid leverer. Tok ein del runder før denne plata satt skikkeleg, med eit lydbilde som stadig utvider seg.

7. Iceage – No Shelter
Eg synes det kler dei danske post-punkerane å gli meir og meir over i rocken. Og denne gongen har dei turd å vere meir emosjonelle på det fabelaktige opningskuttet.

8. The War On Drugs – I Don’t Live Here Anymore
Herregud, korleis går det an å vere så kjedeleg og så bra på same tid? The War On Drugs, verdens beste pappa-rock akkurat no.

9. Lucy Dacus – Home Video
Og her har vi årets flottaste plate om å vere forelska og usikker, og Dacus kler betre og betre å vere ein enkel rockar.

10. B-Boy Myhre – Absolute B-Boy Music
Kom igjen da! Det går ikkje å IKKJE like denne plata! Dersom du framleis er usikker, sett på siste sporet, 2009, og bli sjarmert ned i kneståande.

Beste elsk/hat plate:

Kanye West – Donda
Like deler dritt og magi på ei plate. Eller skal vi seie like deler reaksjonært og revolusjonerande? Det beste, og verste, eg har høyrt frå West på lenge, men hjelpe meg for ein klassikar som ligg gøymt blant alle desse songane.

Beste live-plate:

Bruce Springsteen & The E Street Band – No Nukes Concert
Enda ei live-plate frå Bruce, og likevel: Dette er destillert Springsteen frå den beste tida i karriera hans.

Beste plate med berre ein god sang:

James McMurtry – The Horses & The Hounds
Av og til er ein sang nok, og opningssangen på McMurtrys siste er ei nydeleg kjærleikshistorie om å vere gammal og å vere forelska: «Cashing in on a 30 years crush/You can’t be young and do that.» Ouch, eg gler meg til å bli gammal og forelska igjen.

 

Erik