2020 har vært et vanskelig år for mange. De som jobber i musikkbransjen er blant de som har blitt hardt rammet, med mengder av avlyste konserter og utsatte albumutgivelser. Heldigvis har det likevel kommet nok ny musikk til at det er en krevende jobb å lage lister over de beste skivene, der mange gode utgivelser må velges bort. Musikkavdelingen har fått god hjelp fra øvrige ansatte på Bærum bibliotek til å oppsummere året. Her er noen av våre favoritter, med vedlagt spilleliste, der alle listemakerne har valgt sin favoritt fra hver skive.
Vi håper 2021 byr på bedre kulturtider. God musikalsk jul fra Bærum bibliotek.
Lån noter, CD-er, vinyl eller musikkbøker fra Bærum bibliotek.
Jo
Årets utenlandske:
1. Idles – Ultra Mono (favorittlåt: Grounds)
En knyttneve i mellomgulvet signert kvintetten fra Bristol! Knallsolid rockeskive som blander punk, hip-hop og elektroniske elementer.
2. Oliver Tree – Ugly Is Beautiful (Cash Machine)
Årets overraskelse. Det emo-rappete uttrykket til Oliver Tree treffer nok ikke alle, men denne debutplata er spekket med gode melodier.
3. Thundercat – It Is What It Is (Interstellar Love)
Finnes det en kulere type enn Thundercat? Musikken er sexy, smart og smooth, uanstrengt levert, men med kvalitet som gir hakeslepp. Funkadelic!
4. Donny Benét – Mr. Experience (Mr. Experience)
Denne blir jeg rett og slett glad av å høre på! Benét er en mester på 80-talls dansemusikkestetikk. Dette er synthwave for sene sommerkvelder på yachten din.
5. King Gizzard And The Lizard Wizard – K.G. (Honey)
De superprogressive gutta med det lange navnet har med K.G. laget et album som omfavner utviklingen fra Flying Microtonal Bana til Fishing For Fishies. Låtene Honey og Automation er verdt billetten alene.
6. Perfume Genius -Set My Heart On Fire (Describe)
Årets fineste poputgivelse. For et stjernelag av musikere det er på denne skiva, og for en produksjon av Blake Mills!
7. Sports Team – Deep Down Happy (Going Soft)
Britisk alternativ rock av godt gammelt merke, med hysterisk vokal! Deep Down Happy er som en herlig miks av Blur, Electric Six og Parquet Courts.
8. Puta Volcano – AMMA (Entropica)
Hellas svar på Kylesa? Supersolid og akkurat passe radiovennlig grungemetal, med Tool-aktig tromming og Alice In Chains-refrenger.
9. Fuzz – III (Mirror)
Fuzz er det eneste prosjektet til Ty Segall som jeg orker å høre hele skiver av. III og Fuzz generelt er til gjengjeld helt rå rock ‘n’ roll med beina godt plantet i 70-talls riffrock. Leve powertrioen!
10. All Them Witches – Nothing As The Ideal (Enemy of My Enemy)
Stemningsfull, hardtslående og suggerende utgivelse fra den amerikanske trioen. Psychedelic man!
Norske:
1. Bismarck – Oneiromancer (Oneiromancer)
Årets beste norske plate for meg er denne blandingen av black metal, doom og stonersludge, krydret med atmosfæriske arabiske melodier. Det er helt sykt høyt nivå på det gutta fra Bergen holder på med.
2. Ole Paus & Motorpsycho – Så nær, så nær (Fest i Hovedstaden)
Hvis Oliver Tree er årets internasjonale overraskelse er dette den norske. Hvem hadde trodd at dette skulle funke så bra?
3. Kvelertak – Splid (Bråtebrann)
Norges metalkonger har byttet vokalsit og trommis og låter bedre enn noensinne. Rogalendingene får også besøk av Troy Sanders fra Mastodon på låta Crack of Doom.
4. Ulver – Flowers of Evil (Apocalypse 1993)
Black metal-bandet Ulver har for lengst meldt overgang til synthpopen. EP-en «Sic Transit Gloria» som kom rett før dette albumet var enda bedre. Flowers of Evil er likevel en svartsinnet nytelse.
5. Motorpsycho – The All is One (The Magpie)
Mektige Motorpsycho hviler ikke på laubærene. The All is One fullfører progrocktrilogien som fra før består av The Tower (2017) og The Crucible (2019). Jeg brukte litt lengre tid på å komme inn i denne, nå er problemet å komme ut.
6. Emilie Nocolas – Let Her Breathe (Oh Love)
Herregud, så dyktig Emilie Nicolas er! Ærlige og såre tekster, innbakt i et helt fantastisk lydbilde. Bærumsjenta er også en av popnorges beste formidlere og mest særegne vokalister.
7. Bendik Brænne – Personal Best (Needless to Say)
Vestkystspesialisten Bendik Brænnes beste plate… det mener han tydeligvis selv også. La oss håpe han ikke gir seg på topp.
8. Rymden – Space Sailors (The Space Sailor)
Suggerende og leken jazz. Dan Berglunds basslinjer er herlig hypnotiserende.
9. Tommy Tokyo – The Remainding Days of Life (Pretty For the Camera)
Varm melankoli for mørke, kalde kvelder. Selv om jeg foretrekker Tommy Tokyo på norsk.
10. Malin Pettersen – Wildhorse (Arkansas)
For en stemme! Nydelig twang som kler det lavmælte og minimalistiske uttrykket. Må også takke Malin for en av de få konsertopplevelsene under pandemien, måtte det bli mange flere i 2021.
Gode låter fra vekslende album:
1. The Weeknd – Blinding Lights
2. Childish Gambino – Algorhythm
3. Cass McCombs & Angel Olsen – Don’t (Just) Vote
4. Best Coasts – Different Light
5. Phoebe Bridges – Kyoto
6. Emma Ruth Rundle & Thou – Killing Floor
7. Haim – The Steps
8. 100 gecs – Money Machine
9. Carpenter Brut – Blood Machines Theme
10. Yawning Man – Tumbleweeds in The Snow
Bent Inge
Årets norske:
1. Erlend Ropstad – Året som er over nå (Brenn siste brevet)
En liveskive som på mange måter oppsummerer musikkåret 2020; en fyr som står eller sitter alene på scenen med gitar eller piano. En sterk samling med dempede versjoner fra en annerledes turné, som gir en kanskje enda sterkere feeling av ensomheten og samholdet som allerede ligger så dypt forankret i tekstene.
2. Jaga Jazzist – Pyramid (Apex)
Årets beste norske jazzere, med et herlig spenn fra det behagelige til det dansbare.
3. Hegge – Feeling (Feeling)
I et tidligere blogginnlegg beskrev jeg dette som årets gøyeste album. Og for et platecover!
4. Planet Bee – The Lost Album (Pacific Distortion Blue)
Dette er egentlig verdt en egen artikkel, men kort fortalt: dette herlige indierockbandet fra Tønsberg hadde et uutgitt album liggende på et loft i 23 år, før det endelig ble gitt ut i år.
5. Ellen Andrea Wang – Closeness (Erasmus)
Dempet og melodiøs jazz, med noen mektige sekvenser innimellom.
6. Combos – Steelo (Boom Shakalaka)
Full fart fra denne debutgjengen, og det spares heller ikke på noe i tekstveien. Finn også frem tidligere singler og EP-er, dette er pur moro!
7. Cecilie Grundt – Order and Chaos (Order and Chaos)
Herlig og tradisjonsrik jazzskive fra saksofonisten Grundt med band.
8. Rymden – Space Sailors (My Life In A Mirror)
Variert og fint fra Bugge Wesseltoft & co. Fra deilige pianotriller til røff riffbasert jazz.
9. Stein Torleif Bjella – Øvre-Ål toneakademi (Fødd på eit fjell)
Bjella is always gonna Bjella. Rotekte bygdetraller går aldri av moten. Denne gangen også barnevennlig, da sønnen min på 5 år har funnet seg en favoritt i låten «Ekkel fisk».
10. Ole Paus (med Motorpsycho) – Så nær, så nær (Ruinbyen)
Et samarbeid som tok mange med vinterstorm i januar. Litt variert kvalitet, men på sitt beste er dette helt magisk.
Årets utenlandske:
1. Martin Hederos – Osebol, musiken (Bara jobba, inte pausa)
Albumet som fulgte fjorårets skjønnlitterære Augustprisvinner. Klare, renskårne pianostykker, der det likevel hele tiden føles som om det skjer noe. Du kan lese mer om albumet her.
2. Cable Ties – Far Enough (Hope)
Knalltøffe basslinjer, fresende vokal og tvers igjennom knakende tøffe rockelåter.
3. Jason Molina – Eight Gates (Shadow Answers the Wall)
Mannen som døde så alt for tidlig i 2013, hadde mye ugjort. Blant annet denne tidligere uutgitte skiva, som viser det unike talentet han hadde for såre og varme toner og tekster.
4. Nation of Language – Introduction, Presence (On Division St.)
2020: møt det beste fra åttitallets mørke synthpop.
5. Belako – Plastic Drama (Profile Anxiety)
Spansk (baskisk) rockeband, som skrangler seg gjennom låtene fylt med energiske utbrudd.
6. Emma Ruth Rundle & Thou – May Our Chambers Be Full (The Valley)
Et hardtslående samarbeid, som utføres mesterlig av begge parter. Tunge gitarer og et seigt mørke senker seg over denne skiva.
7. Sorry – 925 (Starstruck)
Seigt og lekent, med blåsere og underfundige tekster; dette er så indierocksk som du får det i 2020.
8. Perfume Genius – Set My Heart On Fire Immediately (On the Floor)
Synthbasert og poppete, men med et stort spenn mellom låtene. Og som vanlig: tekster med skarpt og viktig innhold.
9. Waxahatchee – Saint Cloud (Can’t Do Much)
Denne gangen skrur hun ned gitarene litt, og kjører over i americanainspirert poprocklandskap. Hun lykkes godt med det også.
10. Wolf Parade – Thin Mind (As Kind As You Can)
Ikke på sitt beste her, men likevel et godt album, med noen særdeles sterke høydepunkter. Liker du Spencer Krug, så liker du Spencer Krug.
Elin
1. Taylor Swift – Folklore (My Tears Ricochet)
2. Dua Lipa – Future Nostalgia (Love Again)
3. Victoria Monet – Jaguar (Moment)
4. Megan thee Stallion – Good News (Work That)
5. Doja Cat – Hot Pink (Like That)
Lars Petter
1. Fiona Apple – Fetch the Bolt Cutters (For Her)
Unik plate frå unik artist. Ein venn av meg sa at dette blir for mykje jazz for han – for meg er dette ein av årets tyngste rockeskiver.
2. Run The Jewels – RTJ4 (Walking In The Snow)
Killer Mike og El-P har enno ikkje levert ei plate under namnet Run The Jewels som ikkje er gull. Men årets album føltes større og viktigare enn nokon gon.
3. The Good The Bad and The Zugly – Algorithm & Blues (The Man Behind The (Oxygen) Mask)
Årets best rock’n’roll kjem frå tjukkaste Oslo, med verdas kulaste frontmann og vokalist akkurat no i Ivar Nikolaisen.
4. Pa Salieu – Send Them To Coventry (More Paper)
Skoten i hovudet og likevel leverer han denne debuten. Grime det er vanskeleg å ikkje bli glad i.
5. Kvelertak – Splid (Uglas hegemoni)
Kvelertak er blitt enda betre med ny vokalist og ny produsent. For eit år Ivar Nikolaisen har hatt!!
6. Megan Thee Stallion – Good News (Girls In The Hood)
Rapper skjorta av dei fleste, og berre singlane frå denne plata er heilt latterlege.
7. Margo Price – That’s How Rumors Get Started (Stone Me)
Ikkje heilt fulltreffar, men Margo Price skriv framleis betre songar enn dei andre countrystjernane.
8. Jay Electronica – A Written Testimony (The Blinding)
Ambisiøst og litt pompøst, men med ein Jay Z i storform.
9. Mach-Hommy – Mach’s Hard Lemonade (Smoked Maldon)
Eg forstår ikkje alt, men eg forstår at det er ei av årets mest spennande hiphopplater.
10. Kathleen Edwards – Total Freedom (Glenfern)
Flott comeback frå ein av dei få overlevande av 2000-talets countryrockstjernar.
Helena
Stein Torleif Bjella – Øvre-Ål toneakademi (E likte deg)
The Good The Bad and The Zugly – Algorithm & Blues (Requiem)
Bright Eyes – Down in the Weeds, Where the World Once Was (Dance and Sing)
Staale
1. Nation of Language – Introduction, Presence (Automobile)
2. The Psychedelic Furs – Made of Rain (Turn Your Back On Me)
3. The Pretenders – Hate for Sale (The Buzz)
Bonusalbum:
Nick Cave & The Bad Seeds – Idiot Prayer (Euthanasia)
The War on Drugs – Live Drugs (Red Eyes)
(Sitat Staale: Disse to er live-album og kan dermed ikke telle med på listen over årets plater, men de har i år bidratt til å døyve konsertsavnet mitt.)
Marianne T.
1. Fiona Apple – Fetch the Bolt Cutters (Cosmonauts)
2. Mark Lanegan – Straight Songs of Sorrow (I Wouldn’t Want To Say)
3. Perfume Genius – Set My Heart On Fire Immediately (Describe)
4. Ole Paus (med Motorpsycho) – Så nær, så nær (Ruinbyen)
5. Rolling Blackouts Coastal Fever – Sideways To New Italy (Cameo)
Øystein
1. Lucinda Williams – Good Souls Better Angels (Bad News Blues)
Hun leverer årets suverent beste album for meg. Mørk og hard bluesrock for mørke og harde tider. Årets klassiker!
2. Chuck Prophet – The Land That Time Forgot (Best Shirt On)
Jeg har hørt lite på Chuck Prophet siden han spilte gitar i et av 1980-tallets beste amerikanske band, Green On Red. Men denne plata overrasker stort med gode historier og fengende melodier. Årets overraskelse!
3. American Aquarium – Lamentations (Six Years Come September)
Jeg oppdaget dette sørstatsbandet sent, men har de siste årene hørt mye på det glimrende og rocka konsertopptaket Live at Terminal West. Bandet har på de to siste albumene trukket litt i retning av country, samtidig som det selvbiografiske preget er erstattet av mer generiske historier. Men de holder i massevis, og de beste tekstene kan minne litt om tidlig Springsteen. Årets sitat: «Sad songs make me happy»!
4. Cordovas – Destiny Hotel (Fine Life)
Cordovas har lenge levert svært gode konserter, og fjorårets seanse i sola i bakgården til Revolver var en fulltreffer. Årets plate er deres beste så langt, og inspirasjonen fra The Band er påtagelig. Årets mest inspirerte!
5. Dawes – Good Luck With Whatever (Good Luck With Whatever)
Dette amerikanske bandet har holdt på en stund, men har gått under radaren. Årets album er klassisk pop-rock med smarte tekster og gode melodier. Årets oppdagelse!
6. Drive-By Truckers – The New Ok (Sea Island Lonely)
Bandets andre album av året. Ingen av årets album er blant deres beste, men The New Ok er nettopp det tittelen sier. Jeg skjønte aldri hvorfor tøffe «The Perilous Night» ble utelatt fra strålende American Band fra 2016, men her dukker den sannelig opp. Årets restekasse!
7. Jason Isbell – Reunions (Overseas)
Isbell har levert tre strålende album på rad, men skuffer litt i år. Dette er likevel ikke dårlig, og gitarene flyr høyt i «Overseas». Årets skuffelse!
