Det spirer og gror godt i unge norske jazzkretser. Fra Norges musikkhøgskole og jazzlinja ved NTNU velter det stadig ut nye talenter som tråkker opp sin egen musikalske retning. Ulike tradisjoner blir mikset sammen, noe som har gitt et variert utvalg av utgivelser de siste årene, fra musikere som ikke er redde for å tråkke over opptegnede sjangerlinjer. Musikk, og kanskje særlig jazz, er et byggverk, der hver tone kan ha stor betydning for hvor stødig det står.

Noen av disse utgivelsene skiller seg ut som ekstra sterke, originale eller fengende. En jazzmusiker spiller også sjelden alene, men har som oftest med seg et lite kobbel av andre dyktige musikere. Mange deltar på ulike prosjekter, på kryss og tvers av spillekartet. Under presenteres et lite utvalg av den rikholdige norske jazzkatalogen, som inneholder mange flere dyktige, unge musikere; blant andre Cecilie Grundt, Lyder Øvreås Røed, Adrian Løseth Waade, OJKOS, Hullyboo og Silent Fires (med Karoline Wallace fra Bærum på vokal).

 

Vaddå «ingen feeling»?

Årets gøyeste album i min bok kommer fra kvintetten Hegge, som bærer navnet til bassist Bjørn Marius Hegge. Dette er så lekent og melodiøst at dansefoten ikke trenger å bes to ganger. Denne gjengen vant Spellemannprisen i klassen for jazz i 2017, for albumet Vi är ledsna men du får inte längre vara barn. Men barn får man absolutt være når man lytter til musikken, både på den skiva og den nyeste, som enkelt nok heter Feeling. Selve musikken er derimot alt annet enn enkel, der den sprudler seg fremover med godt samspill og lekenhet. Omslaget seiler opp som en stor personlig favoritt til årets kuleste plateomslag, inkludert teksten «Vaddå «ingen feeling»?…det finns väl olika slags feeling…». Hegge har også to andre utgivelser under eget navn, The creator has a bachelor plan og Ideas.

Energikule

I klassen leken og sprudlende, må også Master Oogway nevnes. Fire karer født midt på 1990-tallet fyrer av noen kuler med særdeles rocka jazz på andrealbumet Earth and Other Worlds. Her smeller det i heftige soloer, med godt trøkk både i pedaler og munnstykker. Det hele starter dempet og forsiktig, og nettopp denne evnen til å variere gjør denne skiva til en spennende opplevelse. De er herlig uforutsigbare, og avslutningslåten «Er vi framme snart?» tør jeg påstå er et av de deiligste musikalske fyrverkeriene du blir servert i år. Her får alle medlemmene mulighet til å frese ut av seg det de måtte sitte inne med av overskuddsenergi.

Nærhet

Ellen Andrea Wang er også en tidligere vinner av Spellemann. Den vant hun med Gurls i 2018, for det gnistrende gode albumet Run boy, run. I 2017 var hun også nominert for sin egen Blank Out. Nå er hun ute med en helt fersk skive, med tittelen Closeness, der hun også får vist frem stemmen på enkelte låter. Albumtittelen henviser visstnok til nærhet både i fysisk forstand (hun var høygravid under innspillingen) og musikalsk. Allerede på åpningssporet «Erasmus» sendes lytteren inn i et eget musikalsk rom, der både kontrabassen til Wang og de to medspillerne (Rob Luft på gitar og Jon Fält på trommer) sakte setter sammen byggesteinene til et mektig lydlig byggverk. Dette er for det meste behagelig dempet og melodiøst, men ikke uten enkelte mer fartsfylte innslag. Closeness bør kunne dukke opp på mange lister over årets beste jazzalbum. Her er også inkludert deres egen versjon av «This Is Not America», opprinnelig skrevet av David Bowie og Pat Metheny.

Munnspilljazz

Sondre Ferstad er noe så sjeldent som en profesjonell munnspiller. Han trakterer instrumentet elegant og har komponert en rekke varme og originale jazzstykker, med tydelig inspirasjon fra blant annet folkemusikk. Med seg på laget i sitt ensemble på debuten Minimal fra 2018, har han flere andre unge musikere, men også rutinerte Ola Kvernberg. På et par av låtene («Pianomute» og «Danijelu») synes jeg også å kunne gjenkjenne et Kvernbergsk lydbilde, der Steamdome ikke er langt unna. Når det er sagt, er det ingen tvil om at Ferstad har skapt sitt eget musikalske univers. Musikken hans har også nådd litteraturens verden, da Lars Saabye Christensen har skrevet lyrikk inspirert av disse låtene, og de har sammen fremført musikk og lyrikk på scenen.

Kontrollert friblåsing

Gurls er allerede nevnt. Saksofonisten Hanna Paulsberg var også et av bandmedlemmene der (Rohey Taalah var tredje kvinne). Med albumet Daughter of the Sun, leverte Hanna Paulsberg Concept (med trompetist Magnus Broo på laget) en av de beste jazzskivene i 2018. Det blåses bokstavelig talt friskt og energisk gjennom seks låter. Samtidig ligger det noe melankolsk under. Det virker som de stadig fristes til å brekke av fra hovedveien og kjøre litt ut i det mørke og uutforskede, men de holder det likevel innenfor visse grenser. Og det er befriende å høre melodiene som ligger og holder igjen; det oppleves fritt, men likevel hviler det noe kontrollert over musikken. For de som kjenner til Hanna Paulsberg Concept fra før, kan det nevnes at Hemulen er med også her, denne gangen tar hen ferie.

Bestill musikk fra Bærum bibliotek

Bestill tidsskriftet Jazznytt fra Bærum bibliotek

 

Translate »