Ventetiden er over! IDLES er tilbake med nytt album! Etter å ha teaset med små singeldrypp, livestreamkonserter, koronamusikkvideoer og mer, er endelig tredjeskiva «Ultra Mono» her. IDLES er ett av de mange bandene som har fått den noe belastende, men godt mente tag’en «rockens redningsmenn/redningskvinner». Musikkblekker, kanskje spesielt NME har gjort sport i å utsmykke band med denne tittelen…ofte med det resultatet at man sjelden hører om dem igjen…. La oss ikke håpe det samme skjer med IDLES.
Det energiske bandet fra Bristol har imponert kritikere og fenget publikum med sine livekonserter på scenen og på YouTube. Konserten deres på Øyafestivalen 2019 sto til karakter 9/10 og nøkkelordene var «Karisma, rock og faenskap» (Simen Røste/ Musikknyheter 08.08.2019). Særlig frontmann Joe Talbot er en fascinerende skrue. En musikkjournalist sa at Talbot har to modus, bjeffete kjefting og kjeftete bjeffing. På «Ultra Mono» får vi mer av en ny tredje modus, mere lavmelt og melankolsk. En smule Michael Krohnsk kanskje? «A Hymn» er låta hvor Talbot best får vist denne siden av seg selv og en av albumets sterkeste spor, ikke minst tekstmessig.
Som nevnt har IDLES sluppet små drypp av «Ultra Mono» over flere uker nå. Låtene «Grounds», «Mr. Motivator», «Model Village» og «A Hymn» har blitt sluppet på diverse plattformer fra tidlig august. Disse fire hadde satt seg godt i hodet da jeg 25. september endelig fikk høre om resten av skiva bare var dårlige fillers. Heldigvis er det ikke slik. Hele albumet er bra. De fire nevnte er kanskje de sterkeste singlene, men albumåpneren «War» er et uvær av en rockelåt. Som om Motörhead og The Prodigy spiller split-gig i et styrtende Herculesfly. «Ne Touche Pas Moi» er et punkete anthem om intimgrenser og samtykke, en real avsagd hagle i retning MeToo-klengete tafsemikler på dansegulvet. Musikalsk minner det litt om tidlig The Hives, en dansbar feelgoodlåt. Det er som vanlig mye samfunnskritikk i Talbots tekster. Han kjefter og smeller litt som Jason Williamson i Sleaford Mods, samtidig som han er en sjarmerende going, nesten på grensen til det naive. Det er dette brytningspunket som gjør han interessant som tekstforfatter.
Produksjonen er langt tyngre, større og tightere enn på forgjengeren «Joy as an Act of Resistance (2018)». Det er dratt inn elementer fra hip-hop, elektronika og stoner for å komplementere det rå punkuttrykket som IDLES alltid har besittet. «Rockens redningsmenn» eller ei – IDLES forsvinner nok ikke med det første!
IDLES – «Ultra Mono» er på vei inn til biblioteksamlingen i dette øyeblikk. I mellomtiden kan du kose deg med andreskiva «Joy as an Act of Resistance (2018)».
