Når gode, gamle helter man trodde man hadde hørt siste sukk fra forlengst plutselig åpenbarer seg med flunkende nytt materiale, er det stor sjanse for at man tenker at dette burde de av hensyn til gammel storhets skyld virkelig latt være. Eller man kan som i The Psychedelic Furs sitt tilfelle, overraske stort og få gamle fans til å kjenne på noe de hadde glemt at de savnet. Og med det nye albumet «Made Of Rain» er det den følelsen som lander hos undertegnede.
Det britiske nyveivbandet The Psychedelic Furs oppsto i punkens gullår 1977. De utga 6 glimrende album på 80-tallet, før de la inn årene etter sitt like glimrende album «World Outside» i 1991. De hadde en fascinerende reise gjennom 80-tallet og hadde store postpunk-hits med blant annet «Love My Way», «Heaven» og ikke minst «Pretty In Pink», som ble siganturmelodien til en sånn småteit 80-talls-ungdomsfilm med samme navn.
Gruppen beveget seg fra ganske kompromissløs piggtrådmusikk til en noe mer polert utgave med det Keith Forsey-produserte høydepunktet «Mirror Moves» i 1984. Etter det siste albumet for 29 år siden har kun et enslig soloalbum fra frontfigur Richard Butler vært eneste tegn til liv, men de siste årene har gruppen funnet sammen og turnert igjen, og nå er de overraskende og uventet tilbake med nytt, sterkt materiale. Forventningene er høye og fallhøyden kan være stor. Ved første lytt hører man umiddelbart at det ikke er en nyfrisert, velpolert og kommersiell utgave av The Furs vi blir presentert for. Her er det rett på sak med bombastisk sound med migrene-gitarer og raspende vokal. Men etter hvert som man blir kjent med albumet åpenbarer det seg flotte låter i karakteristisk nyveiv-sound , fullt på høyde med det beste man kjenner fra Psychedelic Furs-katalogen.
Åpningslåta «The Boy Who Invented Rock`n`Roll» setter selvsikkert standarden for platen med Richard Butlers herlig, raspende vokal like uttrykksfull som den alltid har vært.
Deretter følger knallåter som perler på en snor. Akkurat nå er det «No One», «Wrong Train» og «This`ll Never Be Like Love» som er mine favoritter. Men dette er et jevnt album, så i morgen kan det godt være noe andre låter.
The Furs skulle ha gjestet Norge i våres, men slik ble det altså ikke. Ny dato er satt neste år, så det er bare å krysse fingrene for at gruppa får mulighet til å spille gamle og nye låter for et sulteforet konsertpublikum når tiden er inne igjen.
I mellomtiden koser vi oss med denne bløtkaken av et album. Et nydelig soundtrack til mørke,triste novemberdager i en kjip tid for oss alle.
Staale Venstad
