ØNSKELISTE TIL JULENISSEN
Spotify er ikke, og kommer aldri til å bli, min greie. Gi meg fysiske plater under juletreet, og jeg skal hoppe og danse og juble av glede til langt uti februar.
Dette er platene jeg ville blitt aller mest glad for å finne under jueltreet:
David Bowies «Brilliant Adventure» boks. Dette er en massiv og lekker utført greie som oppsummerer Bowies karriere i perioden 1992-2001. Rosinen i den pølsa er det tidligere uutgitte albumet «Toy» der Bowie som godt voksen mann spilte inn sine egne låter fra sent 60-tall og tidlig 70-tall i et musikalsk overskuddsprosjekt.
The Stranglers «Dark Matters» er neste plate på ønskelisten. Dave Greenfield, keyboardspiller og opprinnelig medlem, gikk bort som følge av korona i fjor og JJ Burnel er nå eneste opprinnelige medlem. Nå foreligger første plate siden 2012 og det er overraskende nok en skikkelig opptur, der Greenfield både hylles på en låt og deltar selv på en rekke låter innspilt før sin bortgang. Faktisk beste Stranglers-plate siden «Dreamtime» fra 1986, med karakteristisk Stranglers-sound og svært godt låtmateriale.
Nick Cave og Warren Ellis «Carnage» er et «må ha»-album fra 2021 . Nick Cave leverer, som vi er blitt vant til, svært gode album i et imponerende tempo. Årets album føyer seg pent inn i gullrekken. Cave opererer i en helt egen klasse som rager høyt over det meste som blir utgitt av musikk i vår tid. «Carnage» er råsterk, mest for den som tåler mer dyster tristesse, og inneholder bl.a en perle av en låt: «Albuquerque».
The The: «The Comeback Special» er et herlig gjenhør med The The alias Matt Johnson, som det har vært stille fra siden starten på 200-tallet. I 2018 turnerte han og et knallsterkt band med de flotte låtene fra karrierren, inkludert en ny låt. Dette souvenir-albumet som er utgitt nå er et herlig gjenhør med konsertene for oss som liker Matt Johnsons univers og som fikk oppleve The The live for tre år siden.
Saint Etienne: «I’ve Been Trying To Tell You» er en soundtrack-plate fra de erkebritiske pop-yndlingene i Saint Etienne som har holdt det gående jevnt og trutt siden starten av 90-tallet. Denne platen tar oss tilbake til det tiåret med trip hop-aktige rytmer og uimotståelige drømmepop.refrenger. Rett og slett en særdeles behagelig opplevelse for ører og hode.
Ellers vil jeg slå et slag for Lindsey Buckinghams nye soloplate som rett og slett heter «Lindsey Buckingham» og som er proppfull av flotte poplåter i beste Fleetwood Mac-sound ikke ulikt «Tango In The Night»-albumet fra 1987.
Og til slutt vil jeg gjerne anbefale Manic Street Preachers som har levert sitt beste album på 20 år med årets «The Ultra Vivid Lament», anført av den catchy førstesingelen «Orwellian». Fine poprock-låter med stort sound og bra band.
Det var mine heteste tips til julenissen som forhåpentligvis stikker innom meg i nær fremtid.
God musikk-jul!
Staale Venstad
