Fra historien til Wøyen guttehjem

 

Historien til guttehjemmet på Wøyen i Bærum begynner i en trevilla i Jacob Aalls gate i Kristiania. Pastoren Egede Nissen (senere kalt Severus) ønsket å gi de mange fattige barna en kristelig oppdragelse og  mulighet til å kunne bli det han kalte for nyttige borgere. Hans prosjekt var en av flere viktige tiltak som skulle være med på å drive frem sosiale lover mot det vi i dag kjenner som barnevernslovene. Dette er fortellingen om et hjem drevet frem av idealisme og frivillighet, som siden skulle innordne seg moderne institusjonelle former og krav til forskning og profesjon. Informasjon i denne teksten er hentet fra  Gerd Hagens bok En Beretning om Stiftelsen Wøyen, fra 2006.

Ved slutten av 1800-tallet ble barn straffet med fengsel, på samme måte som voksne kriminelle. Vergeloven ble opprettet, som tiltak for å rydde opp i barnekriminaliteten. Den skulle være uavhengig både domstol og straffelov, og hensikten var å avgjøre hvilke tiltak som skulle iverksettes overfor barn med asosial adferd. Lov om forsømte barns behandling ble vedtatt i 1896. Den regnes som den første barnevernsloven i verden, og vakte derfor stor internasjonal oppmerksomhet. Straff kunne være fysisk refs, barnet kunne sendes for å arbeide til sjøs, eller å oppdras på fosterhjem.

Guttehjemmet August Herman Francke og dr. Bernardo. Pastor Egede Nissen arbeidet som lærer i Oslo kretsfengsel, der han underviste mindreårige barn. Dette var barn helt ned i tiårsalderen som sonet for straffbare handlinger. Da Nissen fikk mulighet til å overta en leilighet i Jac. Aalls gate, opprettet han sitt første barnehjem der, 20. januar 1896. Nissen kalte barnehjemmet opp etter to av sine ungdoms idealer August Hermann Francke og Dr. Barnardo. Begge hadde vært ressurssterke menn, med strengt religiøse ideer og ønske om å gi fattige og hjemløse barn utdannelse og religiøs oppdragelse.

 

 

De første 20 årene, i Kristiania (1896-1917). Fattigdom og tuberkulose preget tiden rundt århundreskiftet, men tiden var også preget av optimisme. Særlig i byene, der industrialiseringens fremskritt var mer synlig. Interessen for veldedighetsarbeid var voksende, og derfor ble barnehjem i stor grad drevet gjennom bidrag og frivillighet. Staten var ikke villig til å stå for drift og vedlikehold: “De private sociale foretagende måtte ikke opprettholdes kunstig med offentlig støtte når de ikke ved egen hjelp maktet å holde seg oppe”. Derfor gikk pastor Egede Nissen – som snart ble kjent under navnet Severus – raskt i gang med innsamling av midler for å kunne utvide hjemmet. Før første verdenskrig var det oppgangstider, og folk hadde vært gavmilde. Det hadde gjort det mulig for Severus å kjøpe trevillaen i Kirkeveien 23 på Majorstuen, og senere også naboeiendommen.

Der ble det plass til hele tre avdelinger med tjue gutter i hver av dem. Hver avdeling hadde en “mor” og et par “tanter”. I tillegg var det en syerske, en skomaker og kjøkkenpersonale. Barna gikk på Majorstuen og Uranienborg skole. Der fikk de skryt for god oppførsel og flid. I mellomkrigstiden fulgte arbeidsledighet og fattigdom, og store deler av befolkningen ble avhengig av fattighjelp. Stortinget kuttet alle bevilgninger, noe som også ble merkbart på guttehjemmet i Kirkeveien. Men Severus var dyktig når det kom til markedsføring, og sannsynligvis på å knytte gode nettverk også. Han trakk i tråder innenfor statsapparatet og hadde en soli fot innenfor velsituerte sosiale kretser.  Likevel ble det en tørke i ressursbanken på 20-tallet, og det ble vanskeligere å samle inn midler til utvidelse av driften.

 

 

 

 

Guttehjemmet flytter til Bærum.  I takt med mindre økonomisk hjelp ble det også matmangel. Da var det at ideen om å flytte guttehjemmet ut på landet dukket opp. Der var det bedre plass og dessuten muligheter for å dyrke egen mat. Østre Wøyen gård viste seg å være best egnet til dette formålet. I perioden 1917-18 hadde Severus kjøpt både Østre og Vestre Wøyen gård, men han ville beholde lokalene sine i Kirkeveien i Oslo. Noen eldre gutter bodde fremdeles der og fikk byutdannelse. Dessuten benyttet Severus eiendommene som bolig og kontor for seg selv. Til slutt måtte han likevel selge for å bringe inn penger til Wøyen. Det var Forsvarsdepartementet som overtok eiendommene i Kirkeveien. Severus fikk ordnet en helt spesiell avtale, der den kongelige garde overtok eiendommene mot at Wøyen  fikk et rente- og avdragsfritt lån på 200 000 kr i statens pensjonskasse, noe staten skulle garanterte for. Med denne ordningen maktet Severus å redde Wøyen fra den økonomiske krisetiden. For Severus var det viktig å engasjere ressurssterke mennesker i stiftelsen. Han utnevnte dem til medlemmer, ærespresidenter etc. Dette sikret hjemmet et statlig tilskudd fra et svært motvillig storting. Det første bidraget kom i 1920, og selv om det ikke skulle komme på tale med noen flere ytelser ble Wøyen et av de få barnehjem som fra tid til annen fikk bevilget noen penger fra staten. Da underforstått at Severus i det minste måtte sørge for at økonomien kom på fote igjen. Byrådssjef Welhaven var begeistret for planene, men ikke over den økonomiske planleggingen, som han snarere fant svært mangelfull. I Wøyens arkiv finnes forslag til lover utarbeidet av Welhaven. Det kan tyde på at han har forsøkt å holde i sjakk den enerådende pastorens planer og ambisjoner. Han forsøkte blant annet å etablere sterke lokale styrer, og intensjonen kan ha vært at de skulle kunne operere utenfor Severus’ kontroll og samtykke.

“Før krigen var institusjonen organisert i grupper av mindre hjem som til sammen utgjorde en liten landsby med skole, kirke, hospital o.l. Hvert hjem hadde fra 16 til 30 barn på forskjellige alderstrinn, med en “mor” som leder. Det ble lagt vekt på at barna skulle delta i det daglige arbeidet og få yrkesopplæring.”

 

Fra de forbilledlige tyske Weisenhaus (barnehjem) lød det at “de unge skulle trenes til å arbeide, for arbeid i jordbruket hadde en oppdragende virkning. Dette var en oppfatning som var delt av mange. Dessuten skulle institusjonene, ifølge Stortinget, være mest mulig selvberget.” Dette var en modell Severus videreføre til sine gutter på Wøyen.

 

Skifte av styrer. Stiftelsen mottok altså noen statlig bidrag fra år til år, men det var svært lite. Lønningene ble redusert, stillinger sagt opp, og presset fra foreldre som ba om at pensjonen for barnas opphold måtte reduseres satte styret i knipe. Problemet toppet seg dessuten da kjøpmennene nektet å levere varene sine dersom Wøyen ikke gjorde opp for sin ubetalte gjeld.

I brevet til Stortinget var det tydelig at styrets engasjement for- og tro på stiftelsen var stor, og dermed fikk de også den minstesummen som de hadde bedt om, 10 000 kr. Gjelden kunne betales og sinnene falt til ro, men samtidig ble Severus avsatt som styrer.  Han valgte da å foreta seg en amerikareise, for å samle penger til driften av hjemmet. Det vanskelig å si noe sikkert om hvorvidt Severus selv ønsket å forlate Wøyen, eller om han ble presset til det. Det kan virke som at han ble faset ut, som en forutsetning for at stiftelsen skulle få motta flere statlige tilskudd. Det dukket ikke opp noen gode kandidater for stillingen som styrer, og derfor ble gårdsbestyreren, Joachim Hermanrud ansatt. Han hadde til nå fungert som daglig leder i den tiden da Severus hadde vært fraværende, og fordi han allerede arbeidet der ville de slippe utgiften som en ny gårdsbestyrer med familie ville bety.

Wøyen under okkupasjonen. Til å begynne med skapte ikke krigen noen uro på Wøyen. Styrer Hermanrud hadde vært forutanende nok til å hamstre butikkvarer, og gården fikk merke fordelen ved å være delvis selvforsynt. Men etter at NS i 1941 dannet regjering og overtok Socialdepartementet, tok de også styringen over guttehjemmet. Det ble utnevnt et nytt styre, for nå skulle guttene oppdras i rett nazistisk tro. Med det blir en V. Lindzen valgt til styrer. Som om dette ikke var nok: Nå dukker Severus opp igjen, og av uante årsaker får han Hermanrud i arrest. Politifullmektig Kaltenborn får ham imidlertid løslatt, i det at det ikke foreligger noen beviser for arrestasjonen. Hermanrud løslates, men når han vender tilbake til Wøyen blir han klar over at Severus har blitt satt inn om styrer i hans sted.

Det varer imidlertid ikke lenge før Severus også viser seg udyktig til å drive Wøyen etter regimets mål. Han blir avsatt, og etter dette forsvinner han for godt ut av Wøyens historie.  V. Lindzen gjeninnsettes som styrer. Dette er en mann det råder uklarheter rundt. Vi vet ikke om han var norsk eller tysk, men at han var svært opptatt av guttene og driften av Wøyen er det ingen tvil om. Han gjør sitt beste for å bringe inn midler til å holde Wøyen ved like og gjøre utbedringer. Under hans korte fravær var hjemmet blitt robbet for saker og ting, alt fra sengetøy til bestikk. Men også under NS var departementet lite innstilt på å hjelpe til med å drifte barnehjemmene. I arkivet om Wøyen finnes ingen beskrivelse av planene det nye departementet hadde for hjemmet. Det er likevel lett å forestille seg at barna skulle indoktrineres i nazistisk tankegods med den hensikt å tjene føreren og NS-regjeringen. Under okkupasjonen var det noen av Wøyen-guttene som flyttet tilbake til sine biologiske familier, men det var også de som ikke hadde noen familie å dra hjem til. De ble tatt hånd om av Røde Kors på Solhaug i Lommedalen. Der holdt også Hermanrud til under hele krigen. Senere forteller noen av guttene at de fra denne posten ble brukt som sendebud for en hjemmefrontgruppe som hadde slått leir inne i skogen. Kanskje var det hjemmefronten som fikk utstyret som forsvant fra Wøyen? I 1944 blir de siste funksjonærene på Wøyen sagt opp og de siste guttene blir sendt vekk. NS-regimets nyopprettede arbeidstjeneste som tar over lokalene. Da befinner hjemmet og gården seg i svært dårlig stand.

Fredstid og nye endringer. “Mange av de ansatte og guttene kom ikke tilbake til Wøyen, men Hermanrud var på plass da  Wøyen Guttehjem ble frigjort av det militære 20. juni 1945, og det gamle styret overtok til et nytt styre var på plass. (…) Det vanskeligste spørsmålet som styret stod overfor etter krigen, var om Wøyen skulle fortsette som guttehjem eller om en skulle selg gården. Oppfatningen var forskjellig, både i parlamentet, i styret og blant personalet. Men svaret gav seg selv. Mange av guttene kom tilbake av seg selv da de ikke hadde noe sted å bo, og Wøyen var deres hjem.”

Wøyen åpnet for drift igjen i årene 1946-55, men var blitt kraftig redusert. Bare 50-60 gutter fikk plass, og forholdene gjorde det umulig å gjenskape hjemmet slik det hadde vært før krigen. Det gjaldt bygningene som måtte restaureres, jordene som var gjengrodd av ugress, samt mangel på husholdning og materialer til drift. Krigsskadeerstatningen dekket bare en brøkdel av det som måtte til. Løsningen på det økonomiske problemet ble å selge til kommunen en tomt som tidligere var blitt brukt som idrettsbane. Den var på 130 mål. Med de 400 000 kr kunne all løsgjeld tilbakebetales, og det ble mulig å sette i gang med restaureringen.

Gårdsarbeid hadde vært en hjørnestein i filosofien til hjemmet, men etter krigen var skoletiden blitt utvidet. Også det ble en utfordring for driften av gårdsarbeidet, som ikke kunne rås over uten guttenes arbeidskraft.

 

I 1951 ble Hermanrud fratatt bestyrelsen av gårdsbruket, og like etter også av hjemmet. Hagen forteller at denne endringen mest sannsynlig passet andre i styret, på grunn av uenigheter vedrørende restaureringens kvalitet og utførelse. “Hermanruds dager på Wøyen var tydeligvis over, og det var det mange som reagerte å. Hermanrud hadde “tjent” Wøyen i storm og stille i snart 30 år og var den alltid tilstedeværende styrer når det gjaldt guttene.

I voksen alder skulle en av guttene komme til å skildre sin tid på Wøyen i den selvbiografiske boken Gjør din plikt, krev din rett (av Yngve Hågensen). Slik beskriver han Hermanrud: «For folk som ikke kjente Hermanrud og som ikke kunne forsone seg med hans barske og råsterke natur var han en ‘autoritær type’. Men for oss som  gradvis hadde lært å leve med hans spesielle måte å reagere på, ble han etter hvert også en godslig bamse. Med hele sitt buldrende vesen, var han stadig med oss både i lek og alvor. Han fikset skiene våre, og han reparerte bindingene og lappet fotballen. Og når åtte av gutta ikke hadde noen å reise til i sommerferien, tok han hele bunten med seg i båten sin og seilte utover Oslofjorden. Etter fjorten solrike dager på Sørlandet kom han tilbake med sitt sommerbrune mannskap.» Denne boken kan du låne på Bærum bibliotek.

Bestyrelsen av Wøyen ble da gitt til ekteparet M… Kona hadde utdannelse som fritidslærer fra England og mannen var iderik og nevenyttig. Men disse nye kreftene opplevdes som en altfor stor kontrast til måten som Wøyen var blitt drevet tidligere. Det nye bestyrerparet forfektet en fri barneoppdragelse, den rake motsetning til Hermanruds strenge og gammeldagse linje. Styret beskriver at det ble den reneste ville vest når barna fikk frie tøyler.

 

 

Stiftelsen i dag. En vårdag i 1955 vedtok styret at Wøyen guttehjem skal avvikles. Guttene ble sendt tilbake til sine hjemstavnskommuner. Andre, med mer tilfeldig tilknytning til hjemmet fikk hjelp av styret og sosialkontoret til å finne annen bolig. Eiendommen var ikke enkel å få solgt. Det skyldtes særlig bygningenes tilstand og dessuten verneverdighet, som pliktet kjøperen å vedlikeholde dem etter gjeldende bestemmelser. I 60-årene bodde det ungarske flyktninger der et par år, det ble leid ut til kommunen, og det ble planlagt at Veterinærhøgskolen skulle forpakte den og bruke den som forsøksgård. Etter hvert kom kommunen på banen på grunn av mulighetene for å bygge ut boliger på eiendommen. De ble imidlertid nødt til å kjøpe hele eiendommen under ett. I 1971 stod kjøpskontrakten klar, og det var foreslått at hele 385 dekar av eiendommen skulle benyttes til utbygging av boliger, mens 223 dekar forble uregulert. Wøyen ble solgt for tolv millioner kroner. I vedtektene for Wøyen guttehjem het det at «I tilfelle av hjemmets nedleggelse, hvori samtlige av styremedlemmene må være enige, overgår dets midler og eiendeler til virksomhet av lignende art, såfremt efter socialdepartementets bestemmelser.»

Så hvem skulle få disponere de tolv millionene? Det endte bl.a. med kjøp av en tomt oppe i Troms som dommer og styreleder Moen tenkte skulle tjene som et nytt barnehjem. Men den lå ikke beleilig til og i grunn var det ikke et stort behov for noe barnehjem der heller. Da Gerd Hagen tok over som leder i styret på 80-tallet var det ingen som kunne fortelle henne hvorfor de i det hele tatt eide en tomt i Tromsø. I 1985 besluttet styret å gi tomten til Troms fylkeskommune, på betingelse av at de investerte salgssummen i en barnevernsinstitusjon. På denne måten ble kommunen hjulpet til å realisere sin plan om et ungdomshjem.

 

 

 

 

Boken som denne teksten er hentet fra gir et oversiktlig og interessant innblikk i en institusjons tilblivelse og utvikling. Wøyen guttehjem ble til under en idealistisk himmel, vokste og tok form i økonomisk krisetid, gjennomlevde okkupasjon, og en etterkrigstid der den var nødt til å finne seg selv på nytt ved å tilpasse seg nye samfunnskrav. I boken avslutter Hagen med å fortelle om hvordan Wøyen gikk fra å være et hjem med en gårdsdrift til å bli en moderne stiftelse som finansierer tiltak for barn og unge. Denne boken En beretning om stiftelsen Wøyen finnes i Bærumssamlingen og kan lånes ved flere av Bærums lokalbibliotek. Lån boken her

 

Div dokumenter fra arkivet (klikk på dokumentet for å se)

Korrespondanse vedr. støtte

Personalsaker

Korrespondanse vedr. guttene