Motorpsycho – The Tower
Noen ganger kommer det en plate som fanger deg fra første tone, som blåser deg over ende, før siste spilte tone sender deg ut i et tomrom av lyd, men og et herlig dypt hav av inntrykk. «The Tower» er en slik plate.
Det legendariske Trondhjemsbandet Motorpsycho med Bent Sæther og Hans Magnus Ryan i spissen, er tilbake med en leviatan av en rockeplate, eller rettere sagt av to rockeplater. «The Tower» er nemlig noe så ambisiøst som et dobbeltalbum i 2017. Nåtidens jag etter hits, singler og raske lytteopplevelser ignoreres totalt av Motorpsycho som gjør det de kan best, ri på grooves og jammer, som kan vare opp til 15 deilige minutter før låtene takker for seg. Å fylle et dobbeltalbum med kvalitet er ingen enkel øvelse, noe Red Hot Chili Peppers, Metallica og Guns’n’Roses har bevist med mindre vellykkede resultater, «The Tower» derimot, selv med flere kutt på over kvarteret leverer hele veien, uten å kjede lytteren overhodet. De lange komposisjonene tar musikken opp og ned i intensitet, glir over i nye riff og temaer, før de vender tilbake til utgangspunktet, i sømløs Svartlamon-perfeksjon.
Noe som gjør denne mastodonten av et album enda mer imponerende, er at dette er første utgivelse av bandet med den helt nye trommeslageren, svenske Tomas Järmyr. Å erstatte Kenneth Kapstad som har traktert trommene siden 2007 og i løpet av sin tid i Motorpsycho bidratt med noe av det fremste innen rocketrommer i dette landet, er ingen enkel oppgave. Ingen grunn til bekymring. Järmyrs spill oser av kreativitet og feel, det er ingenting som ikke skulle tilsi at disse gutta har spilt sammen i mange år.
«The Tower» er noe av det tyngste Motorpsycho har gitt uten siden «Heavy Metal Fruit (2010)» og i mine ører kler dette bandet utrolig bra. Det er stort og tungt, men aldri aggressivt, suggerende er stikkordet. Albumet er også mettet med progelementer, mellotron, orkester, synkoperiff og vokalharmonier. Tankene vandrer til tidligere storheter som King Crimson og Yes, men med skitne elementer fra stonerrocken som alltid har ligget Motorpsychos hjerte nær. Noe av grunnen til dette soundet kan være at store deler av «The Tower» ble spilt inn i Dave Cathings studio Rancho De La Luna i ørkenen ved Joshua Tree, hvor band som Kyuss, Queens of the Stone Age, Fu Manchu og Master of Reality tidligere har snekret sine magnum epos.
Aller helst vil jeg bare anbefale hele albumet i sin helhet, legg deg tilbake i sofaen, godstolen eller senga, ta på deg gode headphones eller sett anlegget på kjempehøyt og fly av sted. Skal jeg likevel trekke frem noen spesielle godbiter vil jeg nevne de tre første kuttene «The Tower», «Bartok of the Universe», «ASFE». Disse tre låtene utgjør over tjue minutter med knallgod tung progrock og noen jampartier ut av denne verden. «Stardust» er en nydelig westcoast-aktig akustisk låt, med CSNY vibber og et nydelig gitar og mellotron-hook. Er du glad i Black Sabbath og Led Zeppelin anbefaler jeg «In Every Dream Home» som Iommi-riffer seg gjennom verset før refrenget eksploderer i Kashmir-stil, en herlig syrete gitarsolo får du med på kjøpet.
Et ekstra komplement går til albumcoveret og illustrasjonen til Håkon Gullvåg, som kler musikkens storhet som lanke i skinnhanske.
Min gode kollega Staale trakk i forrige musikktips frem Susanne Sundførs eminente «Music for People in Trouble», med Motorpsychos The Tower på plass begynner 2017 å se ut som et fantastisks år for norsk musikk. Og for oss som liker tyngre rock ble Thulsa Dooms etterlengtede platecomback endelig en realitet på fredag (22.09.2017). Lenge leve norsk rock!
Trykk her for å låne «Motorpsycho – The Tower»
Trykk her for å lese Staales anbefaling av «Susanne Sundfør – Music for People in Trouble»
