Mellom bakker og berg langs med fjorden
ligger Bærum, vår elskede egn,
og den deiligste hjembygd på jorden,
som Vårherre har skapt i sitt tegn.
Der er vår, så av blåveis det blåner.
Der er sommer med svulmende kart.
Der er sol, når mot høsten det gråner.
Der er snø, når det ellers er svart.
Der er Kolsås med stupbratte si’er.
Der er skoger med bar og med med bjerk.
Der er blomstrende marker og lier.
Der er Bærums ærverdige Verk.
Der er eldgamle gårder og plasser,
helt fra Bergheims – nå halvglemte år.
Da var villmark, hvor nå er terrasser,
da var kuråk, hvor banene går.
Men fremdeles er Bærum det samme
som ligger langs Foldenfjords led
og fra Lomma til Snarøy en ramme
om den skjønne og dypeste fred.
Når det spiller i frigjorte våger,
når de driver med fjordisens skår,
når det spretter på mark og i skoger,
– fins det noensteds maken til vår?
Når det dufter av kløver og klung’er,
når det steiker på øyer og skjær,
når det vrimler av solbrune unger,
– fins det noensteds sommer som her?
Når det bugner av epler i hager,
når det rødmer fra åsen i øst,
når det kjøres fra eng og fra aker,
– fins det noensteds maken til høst?
Når det ellers kan regne og tine
så det drypper fra taker og trær,
har vi løyper som silke så fine,
-fins det noensteds vinter som her?
For mitt Bærum har ikke sin like,
det det smiler i blått og i grønt,
og for meg er det Himmeriks rike,
og er skjønnest av alt som er skjønt.
Skrevet av byggmester L.K. Jacobsen, Blommenholm, i 1920-årene
