Det finnes mange dikt og sanger om Sandvika. Et av de eldste diktene biblioteket har registrert er «Sandvikselven» av Wilhelm Foss, som er gjengitt i sin helhet på denne siden.
Helge Børseth har også skrevet om Sandvikselva. Det er ikke like romantisk som hos Foss.  I hans vise fra revyen Skuispell, 1976, heter det bl.a.:

En liten vise om Sandvikselva,
den står mitt hjerte og nese nær.
For hvor jeg vandrer i Vestre Bærum
så kan jeg lukte hvor elva er
Og går jeg bort meg i Bærumsmarka
og tror at nord er et sted i sør,
da kan jeg stole på denne elva,
jeg ta’kke feil av en slik odør

«Vemodig vise om Sandvika» av Inger Folmo starter også ved elva:

Jeg går og rusler langs Sandvikaelva
og minnes fiske i gamle da’er,
da var det morsomt å være liten
og prøve lykken og være kar:
For laks og ørret de beit på kroken,
og se i vannet det svømte fisk,
men nå er elva blitt forurenset,
så fiske nå, nei, det er en risk.

Fra 1884 har vi «Kjørbovise» – fra den tiden Kadettangen var for kadetter. Der står det bl.a.:

Forresten bor jeg flot
Nede i selve Kjørboslot, –
For tusind Aar omtrent –
Skal der ha’ været pent

I 2002 ble det arrangert «Et hjerte som banker for Sandvika……», og i den anledning skrev Karsten Andersen «En sang om og for Sandvika». Der skriver han:

Vi minnes fra Sandvika slik det var, alle de navn vi kjenner.
Stangeby, Østby og Bernhard Moe,
Rønnings og Johnsrud og Paulsens Sko,
Lund, Gartner Jensen og Rulles bu.
Stå på Gamle Sandvikas venner.
Sandvika sentrum må bli påny, en levende, lekende «by».

Sandvigselven

Her paa den tause, drømmende Aa
dvæle jeg maa,
alt medens Baaden glider
løvkranst om begge Sider.

Medens det ludende Orekrat
sommerlys Nat
bøier sig yndigt over
Voven som stille sover.

Og mens det duftende grønne Blad
i Sølverbad
kysser sit eget Billed,
speilklart imod det stillet.

Sagtelig lægger jeg Aaren ind
glad i mit Sind,
plukker fra Baadens Tilje
Strandbredens gule Lilje.

Rosen saa bly i den tætte Hæk
gjemmer sig væk,
enda dens Kinder røde
ildfuldt bag Grenen gløde.

Her er saa ensomt, saa tyst og stilt,
underlig mildt,
Løvet for Stranden stænger,
Blaahvælvet over hænger.

Ei nogen Lyd av Menneskers Trin
trænger herind,
ikkun en Ørret plasker,
Smaafuglen Vingen vasker.

Gjennem det rene, krystalne Vand
Elvebundens Sand
lyser saa klart og røber
Fisken, dernede løber.

Skimt af Undinens mystiske Land
øine jeg kan,
maaske et lyttende Øre
Eventyr derfra fik høre?

Foss, Wilhelm
Digte . – Christiania : Cammermeyer , 1877
Budstikka 10.12.1948

Translate »