Eller: Mine damer og… damer – del 2. Første del kan du lese her.

For en liten evighet siden, det vil si før koronaen la sin demper på kulturliv og det meste annet, skrev jeg om et lite utvalg av gode kvinnelige artister, som da var mindre kjente for den store skaren av musikkfans. Innledningen fra den gang kan gjentas til det kjedsommelige: Fortellingen om musikkens historie er ikke annerledes enn andre historiefortellinger; den domineres av mannlige aktører. Noen vil kanskje tenke at kjønn er uvesentlig, men all den tid det er en overvekt av (godt voksne) menn som både styrer bransjen og skriver om musikk, mener jeg at det er nødvendig å være bevisst på den skjevheten i oppmerksomhet som fortsatt legges mannlige og kvinnelige artister til del. Her presenterer jeg derfor fem relativt ferske og sterke skiver av kvinnelige artister, med tilhørende spilleliste med utvalgte favoritter.

Her kan du låne musikkbøker, CD-er, vinyl, musikkfilmer og noter fra Bærum bibliotek

 

 

Goat Girl – On All Fours (2021)
Hva passer vel bedre i disse tider enn å innlede et album med låttittelen «Pest». Pest from the west, som de synger. Dette er deres andre skive, etter det selvtitulerte debutalbumet fra 2018. De har en gjennomført frisk stil- og sjangerblanding. Et raskt blikk på bilder av bandet vitner også om en fargerik kvartett, noe som gjenspeiles i musikken; melodiøs psychindiepop med innslag av lys sommerrock og herlig fengende rytmer. De har en politisk innfallsvinkel til mange tidsviktige temaer, uten at det nødvendigvis er eksplisitt uttrykt. En synthrik skive der den musikalske stemningen står i herlig kontrast til det noe mørkere tekstuniverset.

 

Hurray For The Riff Raff – Life On Earth (2022)
En av de tøffeste musikerne for tiden bruker god når hun skal spille inn skiver. Hurray For The Riff Raff regnes som et band, men det er i hovedsak prosjektet til Alynda Segarra. Forrige utgivelse var The Navigator i 2017. Et lite mesterverk av ei skive som brakte henne tilbake til røttene hennes på Puerto Rico. På det nye albumet fortsetter den musikalske ferden, som begynte med et ganske tydelig folk-preg, men som underveis har beveget seg over i et landskap med flere instrumenter og større variasjon i det musikalske uttrykket. På sitt mest fartsfylte nærmer det seg rocken, selv om det i bunn og grunn er alternativ popmusikk hun lager. Stemmen er kraftfull og særegen, og er sammen med tekstene en viktig del av det som gjør denne skiva til et av årets musikalske høydepunkt så langt. På låten «Nightqueen» har hun også fått med seg forfatteren Ocean Vuong, noe som alltid vil være et kvalitetstegn.

 

EERA – Speak (2021)
Norske Anna Lena Bruland flyttet fra Norge da hun var 18 år, og har gjort musikerkarriere utenlands. Basen er nå i Berlin, med London og Oslo som reservebaser. Hun har blant annet utdannelse fra Liverpool Institute of Performing Arts (LIPA). I fjor kom hennes andre album, som har fått mye positiv omtale i utenlandske musikkmagasiner. Her hjemme har de to første skivene hennes likevel gått relativt ubemerket hen. Småseig indierock med mye lyd fyller ørene. Det er et ganske tettpakket sound, fylt med gitar og synth, der den myke, lyse vokalen skjærer fint gjennom, i det som tidvis beveger seg inn i gata merket electrorock. Tenk Ladytron og Metric, og du er i nærheten.

 

Marissa Paternoster – Peace Meter (2021)
Vokalisten fra Screaming Females ga ut debutalbumet som soloartist like før jul i fjor. Her har hun en noe mer poppete og eksperimentell tilnærming til rockefaget enn under bandets utgivelser. Det er til tider alternativt så det holder, og vokalen kan være en tilvenning. Herlig uforutsigbare melodier bretter seg ut når hun beveger seg gjennom de ni låtene. En skive som, når den først får lov til å krype inn i ørene, kan bli der lenge. Det kan også nevnes at hun i sound og uttrykk er ganske nær Cate Le Bon.

 

Emma Ruth Rundle – Engine Of Hell (2021)
Hennes nyeste skive er strippet for det tunge og gotiske gitarsoundet hun har omgitt seg med på de tidligere skivene. Den første av dem var en solid dronete instrumentalskive, hvor de to åpningslåtene het «Oslo, Pt. 1» og «Oslo, Pt. 2». Denne gangen er det dempede pianotoner og gitarer som får stryke rundt den såre stemmen. Kanskje hadde hun et behov for å tone alt ned etter samarbeidet med Thou på albumet May Our Chambers Be Full (2020). Tekstene gir også en nærhet til hennes egne utfordringer gjennom livet, med blant annet alkoholmisbruk og psykiske helseproblemer. Åpenheten om dette og sårheten i musikken gjør at det oppleves ekstra sterkt. Hun har visstnok også (hatt) kraftig sceneskrekk, men får du muligheten til å oppleve henne fra en scene nær deg, bør du benytte sjansen. Dette er ei dame med krutt i både instrumenter, stemmebånd og tekster.

 

 

 

Translate »