Fortellingen om musikkens historie er ikke annerledes enn andre historiefortellinger; den domineres av mannlige aktører. Noen vil kanskje tenke at kjønn er uvesentlig, men all den tid det er en overvekt av (godt voksne) menn som både styrer bransjen og skriver om musikk, mener jeg at det er nødvendig å være bevisst på den skjevheten i oppmerksomhet som fortsatt legges mannlige og kvinnelige artister til del. Ettersom forrige musikkinnlegg på bloggen var en eneste lang hyllest til menn ved navn Paul, blir det denne gang en hyllest til fem unge, kvinnelige artister, som hver på sin måte har sterke musikalske budskap å by på.
Fay Wildhagen – Borders (vi har denne på vinyl)
Vi begynner lokalt. Hun er tilbake med et gnistrende godt album, som innbyr til å slippe følelsene løs. I Aftenpostens anmeldelse av Borders blir både Bon Iver og Sigur Rós brukt som referanser, og dette albumet er dermed ganske annerledes enn debuten Snow. Veien fra det første til det andre albumet har ikke vært problemfri, og det er stemningsfulle toner som siver ut av høyttalerne. Wildhagen er selv en svært dyktig formidler, og blant medhjelperne finner vi mange solide navn, blant andre Tobias Fröberg og Kristoffer Lo. Vi kan trygt si at Fay Wildhagen er tilbake i godt, ungt slag.
U.S. Girls – In a poem unlimited (CD)
Noen ganger dukker det opp musikk som ikke forsøker å gjøre seg fin og fjong, og som dermed trenger litt tid på å overbevise. Dette albumet kan være et slikt, men når det først har sneket seg inn, er det vanskelig å kvitte seg med det. Vi blir servert variasjoner over et poppete utgangspunkt, der sjanger og konvensjoner åpenbart ikke er noe tema under låtskrivingen. Meghan Remy, som hun egentlig heter, trekker på politiske og samfunnskritiske veksler i tekstene, fra et kvinneperspektiv anno 2018, men rent musikalsk er det influenser fra flere tiår i miksen.
Malin Pettersen – References Pt. 1 (CD)
Vokalisten fra Lucky Lips ga ut sitt første soloalbum før sommeren. Det er fortsatt country som er utgangspunktet, og det er mye å glede seg over for de som er fans av tradisjonelle toner innenfor sjangeren. Selv om hun her sniker inn elementer av både americana og tilnærminger til mer tradisjonell popmusikk, er det hele tiden med den ene foten godt trampende i country-støvet. Melodiøst og friskt, med en tydelig og mild vokal som midtpunkt.
Mitski – Be the cowboy (Vinyl – limited edition)
Allerede ett og et halvt år etter Puberty 2, som stod som en påle i musikkåret 2016, er hun tilbake med et nytt album. Denne gangen har hun senket lydnivået noe, og begitt seg inn i en mer poppete gate, eller motorvei, om du vil. For det er fortsatt kraft og fart i det hun leverer, selv om gitarene ikke gnistrer like mye og ofte som på tidligere album. Melodiene fester seg raskt, og tekstene er som vanlig fulle av skarpe kanter, der hun kretser rundt det evige spørsmålet om lykken egentlig finnes. Som en ung kvinne som har vokst opp uten et fast geografisk holdepunkt, er også forvirringen rundt egen tilhørighet et stadig tilbakevendende tema.
Noga Erez – Off the radar (CD)
Israelsk elektronika er ikke noe verden er bortskjemt med, men Erez albumdebuterte i fjor med stil. Hun kommer fra et område i verden der politiske temaer er brennbare. De berøres også, men dette oppleves likevel ikke som et album som er gjennomsyret av politiske budskap fra regionen, det dukker også opp mer allmenngyldige temaer. Hvis Erez skal sammenliknes med noen musikalsk, kan vi godt kalle henne den israelske M.I.A.
Du finner også mye annen god musikk på Bærum biblioteks søkesider.
Deler av denne teksten er utdrag fra tidligere innlegg på musikkbloggen til Deichmanske bibliotek.
