Foredrag ved jubileet av prost Hans Christian Mamen.
Fra: Asker og Bærum historielag. Skrift. – nr 31(1991), s. 221-232
Kristendommen var en fremmed plante da den kom hit til landet, og frø fra planten ble bragt hit til landet ad mange veier. Planten slo rot og er blitt noe av det mest hjemlige av alt.
Innhold
Kristendommen er universell
Med utgangspunkt i Midtøsten ble frø fra denne planten satt ned i jorda på stadig flere steder og i alle himmelretninger: Fra Gallilea og Judea til Samaria og Syria; fra Palestina til Asia og Afrika, men fremfor alt vestover til Roma og det romerske imperium, til Gallia, Britannia og Germania. Fra Byzants til Ukraina. Fra sør — fra Sakserland og Danmark og fra vest, fra Britannia til Skandinavia. Frøet spirte og planten slo rot. Det nye ble naturalisert, fikk hjemstavnsrett. Kristendommen ble stedegen, her i landet som så mange andre steder.
Kirken tok farge av det miljø der den ble plantet. Den ble hellenisert, den ble påvirket av romersk rettstenkning og administrativ orden, den ble germanisert.
Plantens vei videre i verden førte den fra Europa – inklusive Skandinavina – til Afrika og Asia, til Amerika og Oceania. Mange kirker, men én i sin dype grunn. Språk, salmemelodier, kirkearkitektur, religiøs kunst, liturgi er og det som på hvert sted oppfattes som kristen livsstil, varierer, men grunntonen, budskapet, er ett og det samme: Jesus Kristus er Herre.
Det er altså en Christiana Africana, såvel som en amerikansk tradisjon. På samme måte er det vel mulig å tale om en norsk kristendom – eller rettere en kristen norskdom, som Ronald Fangen sa det. Det første uttrykket er uheldig fordi kristendommen er universell. Uttrykket er derfor like umulig som å tale om en firkantet sirkel. Å snakke om en kristen norskdom er bedre: Et stykke på vei er norskdommen blitt kristnet, og i århundrer har vi her i landet hatt en kristen enhetskultur. Nå er den religiøse pluralismen på vei inn. Men kristendommen er fortsatt et tre med røtter i hele vårt vidstrakte land, og med et rotsystem som setter oss i forbindelse med gamle og unge kirker, små og store kirker, i den vide verden. Og treets grener strekker seg ut til alle byer og bygder i dette land – slik som treet i dronning Ragnhilds drøm.
Da Norge ble kristnet
Hvordan kom kristendommen til vårt land, til vår landsdel, til vår bygd? Snorre har også stilt seg de to første spørsmålene, og i Heimskringla hører vi om misjonskonger: Håkon Den Gode, Olav Trygvasson og fremfor alt om Olav Haraldsson, Sanctus Olavus, Rex perpetuus Norvegiæ.
Det var vikingene som formidlet kristne impulser til Norge. Vikingene, som herjet og plyndret i Sakserland og i Britannia, i Frankerland og i Eire. Men det var ikke bare plyndringstokter. Først og fremst var det handelsferder. Nå skulle ikke de troende handle med hedninger på den tid, men mange vikinger lot seg primsigne, de mottok det første tegn, prima signatio – i vår dåpsliturgi er det bevart en rest av denne seremoni, nemlig når presten sier: «Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn…». Vikinger lot seg primsigne, men de fleste nøyde seg med det. Det avgjørende skrittet, dåpen, ventet de med, og som regel ble det vel aldri realisert. Men som primsignede, som halvkristne, kunne de troende handle med dem. Vikingene var ikke bare sjørøvere, de var handelsmenn, farmenn som det het dengang.
På så mange måter gled visse kristne forestillinger inn i vårt folks forestillingsverden. De tre norrøne guder, Tor, Odin og Balder ble en slags parallell til den kristne treenighetslære, der den milde Balder fikk låne trekk fra Hvitekrist. Den franske munken Ansgar, som har fått hedersnavnet «Nordens apostel», drev misjon i Danmark og Sverige. Danskene regner året 827 som tidspunktet for kristendommens plantning i Frøyas hall, som Ohlenschläger kaller Danmark. Og Ansgar kom til Birka, en øy i Målaren. Men ingen saga eller krønike forteller at Ansgar kom til Norge. Arkeologene har imidlertid maktet å avdekke mangt som skriftlige kilder ikke forteller.
Arkeologien vitner
Sigrid Undsets niese, Charlotte Blindheim, har stått for utgravningen av gården Kaupang i Tjølling ved innløpet av Oslofjorden. Hun fant her hundrevis av graver, noen hedenske, noen kristne – fra Ansgars århundre. Kaupang betyr jo kjøpstad, og det som viste at gravplassen i denne byen inneholdt kristne graver, var begravelseskorset som de døde hadde fått med seg i graven. Endog klebersteinformen som begravelseskorsene var støpt i, ble funnet. Her var også i jordens dyp en alterkalk og disk. Var det slikt som vikingene hadde røvet, måtte hun spørre seg. Eller var det tilreisende kristne farmenn som hadde hatt en menighet her i den lille norske byen? Svaret kom da arkeologene fant et fat med runetegn som ble tolket munnlaugr = håndtvett. Dette var altså et fat der presten skulle tvette sine hender før han forrettet den hellige nattverd, og den norrøne tekst og runer fortalte at det måtte ha vært norske brukere av dette sakrale utstyret. Det må ha vært en liten norsk menighet i Kaupgang allerede på 800-tallet, i Ansgars århundre.
Under en av middelalderkirkene i Oslo, ruinen er forresten under den bro som fører E-18 over jernbanesporene i Gamlebyen, er det funnet flere lag med graver som kan gå tilbake til tiden før Olav Trygvasson, før år 1000, og som vitner om kristen begravelse. Innerst i fjorden var det også en kaupang, før Harald Hårdråde grunnla byen omkring midten av 1000-tallet. Og det var ikke først og fremst for å ha et militært sentrum, sier Gerhard Fischer, men for å grunnlegge en kirkelig metropol. Biskop Fridtjov Birkeli har også behandlet arkeologisk materiale, fremlagt i boka «Norske steinkors i tidlig middelalder. Et bidrag til belysning av overgangen fra norrøn religion til kristendom» (1973). I denne avhandlingen bringer dr. Birkeli sin hyllest til dr. Jacob Neumann, prest i Asker og Bærum gjennom 22 år. Som biskop i Bergen hadde han nemlig tegnet og beskrevet steinkors og deres innskrifter, fra vår misjonstid, kors som siden var forsvunnet, men som er en hovedkilde for emnet idag. Birkelis konklusjon er at vi har mottatt sterke impulser fra vest, fra den angelsaksiske kirke, og at kystnorge har vært infiltrert av kristendom langt tidligere enn det vi før har lært.
Snorre, Adam av Bremen og St. Hallvard
Snorre forteller at Viken hørte til Danmark den gang Harald Gormssøn Blåtann lot seg døpe. «Han sendte to jarler til Norge med mange folk. De skulle påby kristendommen i Norge. Det lyktes bra i Viken, som Harald hadde herredømme over, og der mange av landsfolket ble døpt» (960-årene). Adam av Bremens verk om de nordiske folks omvendelse bekrefter jo at Ansgar gjorde sitt grunnleggende pionerarbeid i våre to naboland. Verket ble skrevet 150 år før Snorre, og forfatteren hadde adgang til erkebiskopens arkiv i Hamburg/Bremens erkebispestol.
Men for å ta et langt skritt i retning av vårt sted, så vender vi oss nå til legenden om St. Hallvard. Hallvard Vebjørnssøn fra Huseby gard i Lier ble den regionale helgen for Øst-Norge. Viktige trekk i legenden er gjort sannsynlige ved studier foretatt av professor Andreas Seierstad og offentliggjort i 1945. Seierstad hadde nemlig oppdaget at flere mennesker som var tatt av dage under den tyske okkupasjonen, og som var senket i en sjø med en stein festet til det døde legeme, fløt opp igjen, akkurat som gutten fra Lier gjorde det, godt og vel et tiår etterat hans slektning Olav Haraldsson falt på Stiklestad.
Det døde legemet utvikler en gass som gir legemet en oppdrift sterk nok til å løfte både legemet og en stein på opptil 30 kilo.
Det som gjorde Hallvard til helgen, var mer enn dette under, nemlig at han handlet slik som Jesus anviser oss f. eks. i fortellingen om den barmhjertige samaritan – eller i Jesu eget eksempel. I det norrøne hedenskap var det en sterk ættefølelse og solidaritet – deres form for trygd og forsikring, men med plikt til blodhevn overfor fremmede som hadde fornærmet en i ætten. Overfor dem som tilhørte andre stammer, var man nådeløs eller likegyldig. Hallvard tok seg av en fremmed kvinne, som var beskyldt for tyveri. Hun var ikke mye verd, men Hallvard handlet umiddelbart etter kristen norm og tankegang. Han hadde ingen tid til å tenke seg om. Sigrid Undset sier i boka «Norske helgener» at hun vil anta at Hallvard må ha vært en kristen i minst tredje generasjon, idet han handlet stikk i strid med tankegangen i det norrøne hedenskap og i pakt med det kristne kjærlighetsbudet. Og han satte livet til! Derfor ble han helgen for Oslo bispedømme, for Oslo by.
Misjon på tingsted i Gamle Aker
De to jarlene som Harald Gormssøn på 960-tallet sendte opp til Norge har hatt en plan, en strategi. De kan neppe tenkes å ha opptrådt planløst. Den danske historikeren A.D. Jørgensen tenker seg at de har satt sine krefter inn på de viktigste tingsteder, nemlig der de senere fylkeskirker ble reist. I Vingulmork fylke var det Tune ved nåværende Sarpsborg og Aker (Gamle Aker kirke) i nåværende Oslo, og det var Hedrum ved Larvik og Sem ved Tønsberg (i Vestfold). Også Ranrike (nå Båhuslen) hørte til Viken – Strømstad er sete for Norra Vikorna prosti – der lever navnet Viken fortsatt – hos oss lever det bare som en levning i navnet Pipervika!
Hit kom altså jarlene utsendt av den nydøpte danske kongen – med hærmenn og med prester. Ad mange veier kom altså kristen tro og kristen sed til oss. Fra skriftlige kilder kan vi ikke vente å finne mer som kaster lys over det tidlige forløp i denne prosessen, men arkeologene kan åpne for oss nye funn og sette små biter sammen til et større hele.
Haslum kirke gror frem
Der Haslum kirke ligger, tung og solid, med grunnmuren tuftet på fjell som bærer, kan det se ut som om den alltid har vært der. Det er som om den hører til i landskapet. Opprinnelig var den et fremmedelement, men kirken og alt det den står for, ble snart det mest hjemlige av alt. Et fast punkt i landskapet, et trygt sted for de store begivenheter i livet, møtestedet på den ukentlige helligdag. Og i ly av kirken har det alltid vært en hage for de døde. På kirkebakken var det nyhetstorg – før vi fikk lokalaviser.
Fortsatt er forresten, om enn i mindre målestokk, kirkebakken et nyhetstorg.
Seiv om «vår» Haslum kirke har stått her siden Sverre prest og hans birkebeinere fartet rundt i landet for 800 år siden, så har det nok vært en Haslum kirke før, en enkel trekirke har fungert som helligdom i Østre Bærum i misjonstiden. I 1153 ble Norge egen kirkeprovins med Nidaros som sete for erkebiskopen. Denne begivenhet betegner slutten på misjonstiden i Norge. Nå fikk kirken bedre økonomi. Nå ville almue og hierarkiet ha den permanente kirken i soknet. Om selve kirken og dens inventar kan jeg bare vise til de to bind om Kirkene i Akershus, skrevet av Sigrid og Håkon Christie og utgitt av Riksantikvaren i den fornemme serien «Norske minnesmerker», der Haslum kirke er grundig og systematisk beskrevet (1969).
Jacob Neumann om Haslum kirke i år 1817
Neumann var prest i Asker og Bærum 1799-1822. Han tar oss med på en utendørs scene:
«Ogsaa Østre-Bærum har sine Skjønheder. Stiger man fra Bærumsværket af op over den saakaldte Steensskov som hæver sig i en Strækning af omtrent 8000 Fod, og man kommer til Gaarden Steen, da udfolder sig fra dette Punct et Malerie, som ikke giver noget andet i Præstegjeldet efter, og forkjønnes af det nedenunder i Dalen liggende Dehlivand, og den vide Udsigt over hele Sognet, i hvis Midte Haslums gamle Domkirke hviler (han skriver virkelig Domkirke!), og Christianiafjordens hele Løb henimod Drøbak …».
«Til hvilken Skydspatron Haslum Kirke har været indviet, kan jeg ikke sige, da her er et Hul i Biskop Østens Register formedelst uvoren Behandling. (Det siktes her til biskop Øysteins såkalte Røde Bok med register over all kirkelig eiendom i Oslo bispedømme fra tiden omkring 1400). Men som denne blandt Præstegjeldets trende Kirker er, formedelst sin Korsbygning, den eleganteste i Form, saa er ogsaa i den flere Levninger af den catolske Cultus blevne tilbage, end i de andre Kirker. Efter Sagnet skal den have havt 13 Altere, Høialteret iberegnet. En gammel Kone i Menigheden erindrede sig for faa Aar siden, at have som Barn seet nogle af disse med deres tilhørende Ornamenter hensatte i en af Kirkens Hjørner. Siden den Tid ere de blevne vanskjøttede og bortslængte. Hvad som var tilovers laa henslengte paa Kirkens Loft, og er nu bleven frelst, for at afgives til Universitets Antiqvitets-Samling (idag heter det Universitetets Oldsakssamling, Norges eldste museum).
Det bestaar af et temmelig vel conserveret Mariæbillede, som i sin Tid har været helt forgyldt; et multileret Christus-Billede paa Korset; et par andre Apostel- eller Helgen-Billeder, ogsaa bedærvede; et skjønt og vel conserveret Kobber-Røgelseskar; en større og en mindre Krone af Blik. Altertavlen er bekosted 1631, efter Indskriften paa samme af «Her.Erick.Olavsøn.Fovet.Paa Nesø». (Herr Erik Olafsøn var sokneprest i Asker (og Bærum) 1616-1634. Etter navnet hans står bumerket som han brukte. Så står monogrammet «PNS» = Peder Nilsen, «Foved» = Fogd på Nesøya. Dette supplementet til Neumanns beskrivelse er hentet fra Sigrid og Håkon Christies Kirkene i Akershus). Neumann fortsetter: «Døbebækkenet, ottekantet af Tin, er forerit af Morten Lauridtson, Kong.Mayest. Tolder paa Sand (Storesand i Hurum) og hans kjere Hustru Sibille Hansdatter 1643-.
På prekestolen har Jacob Neumann oversett et rødt våpenskjold med monogrammet «IA». Han sier bare: «Praedikestolen, efter sin Tids Konst skjønt udhuggen, er fra 1642». «IA» = Isak Abrahamsen, var Askers sokneprest 1634-64 og svigersønn til Erik Olafsøn, som hadde skjenket altertavlen. Men som svigerfaren delte utgiftene og æren med fogden på Nesøya, så hadde presten, som folket i Asker og Bærum omtalte som «Vores kjere Isak», delt utgiftene og æren med kirkevergen Morten Lauritzen Ugle, for vi finner også hans monogram på prekestolen, «ML».
Tilslutt tar Neumann oss med opp i tårnet: «I Taarnet hænger to Klokker, af hvilke den ene er i tidligere Tider omstøbt, men den andre har endnu den sædvanlige Indskrift med Munkeruner: AVE.MARIA.GRATIE.PLENA.SALVE. En Kalk og Himmeldronningens Indsignier findes indridset paa Klokkens ydre Side. Intet Aartal angiver dens Ælde. Den er 1 Alen i Diameter, og 3/4 Alen høi. Til denne Kirke er intet Sacristie». Slik avslutter Neumann beskrivelsen av kirken for ca. 175 år siden.
Folkemengden i soknet
Hvor mange mennesker bodde det i Østre Bærum til de forskjellige tider? Liv Martinsen har i den store boka om Asker og Bærum inntil 1840 (1983) regnet ut at det ved slutten av Yngre Jernalder (Vikingetiden) var 44 gårder i Østre Bærum; av dem var omtrent halvparten eldre enn Yngre Jernalder. Hvis vi regner med 10 mennesker pr. gard (det er ikke vanlig å sette tallet så høyt, men det er så lett å regne med 10) så får vi ved avslutningen av Vikingetiden 440 mennesker i Østre Bærum. Ved nyrydding som følge av trellenes frigivelse, ved deling av gårdene som følge av økt folketall, så fikk Østre Bærum i middelalderen – frem til svartedauen 1350 – en tilvekst på 38 gårder, slik at tallet på bruksenheter ved midten av 1300-tallet var 82 (en økning på 86 %!) eller 820 mennesker med et gjennomsnitt på 10 pr. gard. Men svartedauen rammet Østre Bærum sterkt. Da ble 3/4 av den tidligere bosetting liggende øde, og først ved midten av 1500-tallet begynte folketallet langsomt å øke igjen. Det var bare 23 gårder i Østre Bærum som var i drift gjennom hele middelalderen og fram til midten av reformasjonens århundre. 23 gårder eller 230 mennesker hvis vi skal regne som tidligere. Men Liv Martinsen regner vel ikke med mer enn 6-7 individer pr. gard. I et par hundre år var det altså sparsomt med mennesker som soknet til Haslum kirke. Ved manntallet i 1664, som omfattet menn over 12 år, kvinner bare hvis de var eiere av egen gård, finner vi da at det var 39 bebodde gårder i Østre Bærum på den tiden. Hvis vi regner med 10 personer pr. gård, skulle det bli 390 personer. Men nå var det under enkelte gårder kommet husmannsplasser og strandsittere, så det var kanskje noe mer enn 10 på hver gard i gjennomsnitt.
I 1711, under Den store nordiske krig, ble det innført skatt på sko, og ut fra dette har Harald Winge, forfatter av det samme verk som Liv Martinsen har bidratt så sterkt til, ut fra antall sko regnet seg til at det i hele prestegjeldet på den tid har vært 2100 mennesker fordelt på alle tre sokn. Det stemmer jo godt med de tall som sokneprest Frands Vogelius oppgir 1743, nemlig 1500 til 1600, «deris Tall nemlig, saa mange som gaae til Herrens Bord … og maa vel regnis en half Del saa mange Børn og Mindreaarige», altså alt i alt 2400. Men heller ikke her er det sagt noe om fordelingen mellom soknene.
I løpet av 1700-tallet fordoblet folketallet seg i prestegjeldet. Ved det første fullstendige manntall i Norge (1801) var det 4606 personer i Asker og Bærum. Denne veksten skyltes først og fremst innflytting. Noen år – på 1700-tallet – var antall døde i distriktet høyere enn tallet på fødte. Men folkemengden økte, da Asker og Bærum var et tilflyttingsområde den gang som nå. Men hvordan få regnet ut det tallmessige forhold mellom de tre sokn? Det vi kan si er at Østre Bærum, Haslum sokn, ved begynnelsen av forrige århundre var det minste av de tre sokn. Slik var det vel inntil jernbanen kom i år 1872.
Kristendommens surdeigsvirkning
Det er naturlig at vi vender tilbake til det som skjedde da kristendommen kom hit til landet. Ikke de ytre begivenheter, men hvordan trosskiftet virket på menneskene, på tanke og sinn. Historikerne har naturlig nok vurdert dette meget forskjellig. Edvard Bull tok i 1912 sin doktorgrad på avhandling en «Folk og kirke i middelalderen». Han konkluderte med at kristendommen hadde vært en overklassereligion, som ikke i noen særlig grad trengte ned til menigmann. To år etterpå disputerte Fredrik Paasche, og hans avhandling het «Kristendom og kvad». Hans konklusjon var stikk motsatt. De mange kvad som sagaen siterer, hevdet han, måtte være mye eldre enn de fortellende avsnitt av Snorres tekst. De er mulig å lære utenat, de har rim og rytme, og kan derfor bli overlevert ordrett gjennom mange generasjoner. Kan man så tolke kvadene og deres rike billedspråk, så kommer man på innersiden av skaldenes tankegang. Dikterne er ingen isolert elite: De er representanter for folket, og de påvirker folket. Hans konklusjon var at det norske folk forbausende raskt tilegnet seg europeisk middelalderkristendom. Som flyktning i Sverige fra våren 1940 og til sin død 3 år senere, holdt han utallige foredrag og taler, i alle slags lokaler. Han så nazismen som et tilbakefall til germansk hedenskap, og han så kristendommen som hovednerven i europeisk, vesterlandsk kultur og humanisme. Høydepunktet i hans offentlige opptreden i Sverige var gjesteforelesningene ved Universitetet i Uppsala. De kom i bokform i 1958 under titelen «Møtet mellom hedendom og kristendom i Norden». Det han prøvde å få klarhet i og som han formidlet videre til oss, var svar på følgende spørsmål: Hva foregikk i menneskenes sinn under trosskiftet? Hva er omfanget av og betydningen av kristendommens seier? Det var ikke de langsiktige virkninger utover i middelalderen han spurte etter, men det som foregikk i sinn og tanke hos folk under selve misjonstiden, før det fantes en organisert kirke. Trosskiftet var ikke bare et skifte av religion, men et «sedeskifte», en endring såvel religiøst, sosialt, økonomisk og kulturelt.
Det egentlige spørsmål når det gjelder Nordens misjonshistorie er om det skjedde en kontinuerlig vekst, eller om det var et brudd. Var det hele bare et bytte av navn og ord, mens de gamle forestillinger levde videre? Paasche understreker bruddet sterkt. Han vet nok at kirken mange ganger ble reist der hovet haddde stått. Men det var vesentlig for Paasche å fastslå at det var ytterst lite av blandingsreligion i denne prosessen. Hvor kirken har ansett det ufarlig, har den ikke bare tillatt kontinuitet, men den har oppmuntret til det. Men brudd har det vært når det gjelder etikken, rettsvesenet, den religiøse organisasjon, men først og sist: Troens innhold og form.
I 1942 kom Georg Sverdrup med sin avhandling «Da Norge ble kristnet». Med en annen tankerekke viser også han at Norge på en forbausende kort tid ble preget av den herskende middelalderkristendom. I skjønnlitterær form har Sigrid Undset og Vera Henriksen behandlet overgangen fra den gamle til den nye religion, og den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson har skrevet den festlig fabulerende romanen «Røde Orm» med en, etter fagfolks skjønn, riktig historisk ramme.
Jeg synes det er riktig å sitere hva professor Halvdan Koht har skrevet om vårt emne, både fordi han bodde på Lysaker, var varaordfører i Bærum i mange år – og var vårt lands mest internasjonalt kjente historiker. I et essay, «Religionen som samfunnsmakt», sier han: «Kjærleiken til Gud og til menneska var det som sterkest av alt skulle samle dem som lydde Jesus. I dette huglaget låg det ei mektig kraft, som kunne bygge eit brorsamfunn. Det vart til den kristne kyrkja … Om kjærleiksbodet vart stående, fekk det ikkje alltid vera det sentrale i lære og gjerning. Men det var da stendig ein surdeig i kristne samfunn. Det var det som gjorde kristendommen til ei sann kulturmakt og byggingsmakt i samfunnslivet … Miskunn var eit nytt ord og ein ny tanke, skapt av kristendommen».
Fra ættesamfunn til statssamfunn
En historiker som har pløyd særdeles dypt i dette tema, er en mann som er født her i bygda og som hadde sin barndom her – han bodde her de siste 25 år av sitt liv: Jeg sikter til Arne Odd Johnsen (1909-1985) som tok doktorgraden på avhandlingen om kardinal Nicolaus Breakspears legation til Norge og opprettelsen av erkebispestolen i Nidaros 1153- Erkebispestolen ble altså opprettet få tiår før Haslum kirke ble bygd. I vår sammenheng tenker jeg imidlertid på dr. Johnsens avhandling «Fra ættesamfunn til statssamfunn» (1948). Fra denne boka på 385 sider kan jeg naturligvis bare gi til beste noen små smaksprøver. Det sies i boka at i alle primitive samfunn er det ætten, storfamilien, klanen om man vil, som hersker. Det var i Norge forsøk på å knytte de desentraliserte ættesamfunn sammen i småriker, men utviklingen ble effektivt hindret. Kommer vi til 1200-tallet er forholdene så anderledes. Landsdelene er samlet til ett rike, ættene er blitt til ett folk, én konge styrer landet med et velutviklet byråkrati til disposisjon. Innen riket hersket fred, orden, rett og humanitet, og omformingen nådde dypt ned i menneskenes sinn. En av de vesentligste faktorer for den forandring som hadde funnet sted, var kristendommen. Den nye religionen omformet menneskenes holdninger mens kirkeorganisasjonen grep inn ved lovgivning og organisasjon. Norge fikk sitt første riksbyråkrati ved opprettelsen av erkebispesetet i Nidaros, og staten fikk sin sentraladministrasjon og distriktsadministrasjon etter kirkens forbilde.
Ved å likestille alle for Gud, ved å ta trellene opp i de troendes menighet, ved å bruke kirketukt og andre midler til å bedre behandlingen av trellene, ved å få endret lovene, ved aktivt å gå i spissen for å fremme frigivning av trellene, og sist, men ikke minst ved å introdusere og innpode nestekjærlighet og et nytt syn på menneskeverdet, har kirken utvilsomt virket sterkt til at trellene etter hvert ble så redusert i antall at trellevesenet bortfalt av seg selv. Dette skjedde ved slutten av 1100-tallet da Haslum kirke ble bygd. Ved hver trell som ble frigitt fikk staten et nytt medlem. Før hadde trellen bare vært sin herres private eiendom.
Vi kunne ta ut fra Arne Odd Johnsens bok, felt for felt, emne for emne, og vise hvor omfattende kristendommens betydning var for den store omforming av det norske samfunn som fant sted i trosskiftets kjølvann. Men jeg må nøye meg med å vise til den foreliggende litteratur.
Jeg skulle så gjerne ha tatt dere med til prestegården og presentert dere for sokneprestene – herr Jørgen, den første etter reformasjonen, hans sønn og etterfølger i embetet, herr Hans Jørgensen, den tredje i rekken, herr Peder Jonssøn som var her i godt og vel 30 år. Eller den sjette soknepresten etter refomasjonen, dansken Oluf Nielsen Helsingør (sokneprest i Asker (og Bærum) 1664-78), den første som ble utnevnt etter at menigheten hadde mistet kallsretten ved innføringen av eneveldet. Det skjedde endel rare ting i den forbindelse. Han fikk forresten embetet som belønning for sin innsats da han som student var med og forsvarte København. Og han hadde et stygt arr i ansiktet som minnet om et svensk sabelhugg. Det var prester som Munch og Abel – enken etter Munch ble forresten gift med Abel og slapp å flytte ut av prestegården; det var Schumacher og Hassing – Hassing fikk også embetet som belønning for krigsinnsats; som student var han kundskabsmand, spion, under Carl XII 1 felttog her i bygda i 1716. Det var Vogelius senior og junior, det var Lemmich og Neumann, det var Niels Norman, Alexander Lange, og det var Døderlein. Døderlein var den 20. sokneprest i Asker og Bærum etter reformasjonen, og han ble den siste før prestegjeldet ble delt i 3 med virkning fra 1. januar 1894.
Det gamle udelte prestegjeldet hadde imidlertid hatt kapellaner – først personellkapellaner som soknepresten lønnet av egen lomme, fra 1752 residerende kapellan med bopel i den gamle prestegården Bjerke ved Tanum kirke. Den gamle prestegården ved Haslum kirke ble lagt ut til enkesete, nemlig Haslum gard. I 1846 ble såvel Østre som Vestre Haslum solgt til private, men ved begge salg var det en heftelse, nemlig at gårdene hadde plikt til å huse geistlige embetsmenn samt kirkesangeren samt skaffe stallrom til deres hester når de hadde embetsforretninger i Haslum sokn. Den heftelsen er visstnok aldri avlest eller slettet. Når soknepresten skulle til Haslum, hadde bonden på Teigen gard i Leangen plikt til å skysse presten med båt, eller – vinterstid – med hest og slede til Høvikodden. Derfra gikk det videre opp til Haslum kirke.
Kallsboken for Asker og Bærum
Kallsboken for det gamle og udelte Asker prestegjeld begynner ca. 1730. Det var biskop Peder Hersleb som påla sokneprestene å føre kallsbok, og der skulle alt stå skrevet: Om kirken og dens inventar, om prestegården og kirkegodset, om embetets inntekter og en series pastorum. Åpningsordene her er av interesse, og vi gjengir det i dokumentarisk avskrift:
«Om Kircherne og Gudz Tienisten i Ascher Præstegield
I Ascher Præste Gield ere 3de Kircher: Ascher Hoved Kirche, Tanum Annex Kirche i Westre Bærum og Haslum Annex Kirche i Østre Bærum. Og har Gudz tieniste af Alders Tid været indretted saaledes at der alterneres med Prædikene, ved Hoved Kirchen og Annexerne, og bliver Gudz Tienisten ved Ascher Hoved Kirche den ene Søndag, og ved begge Annexer den Anden, dog saaledes at der ved Annexerne skiftes med Første og Sidste Prædiken. Men paa alle Festerne bliver allene Gudz Tieniste ved Ascher Hoved Kirche, undtagen dend Alminderlige Store Beededag, da der holdes Prædiken ved Alle tre Kircherne, foruden Ugentlige Prædikener. Gudz Tienisten begynder ved Ascher Hoved Kirche klokken 10 om Foremiddagen baade Vinter og Sommer, ved Annexerne til første Prædiken om Sommeren klokken 7 og om Vinteren klokken 8 til 9 efter Aarets Beleilighed.»
Etter at dette ble skrevet i 1730 fikk prestegjeldet sin residerende kapellan, og vi får håpe at det førte til hyppigere gudstjenester, men det står det ikke noe om i kallsboka.
Jeg skulle gjerne ha snakket varmt om Asker Skolelærerseminar i Vestre Bærum sokn, fordi det ble tillagt den residerende kapellanen å være seminarbestyrer, og det betyr at han fikk mindre tid til prestegjerningen i en tid da folketallet i Bærum vokste i økende grad. Seminaret ble opprettet i 1834 og flyttet til Holmestrand 1898. Seminaret utdannet lærere og kirkesangere for hele Østlandet.
Jeg skulle gjerne ha snakket om Asker Missionsforening som Alexander Lange fikk dannet i 1844, og som hadde et par hundre mannfolk som medlemmer, men også kvinner. I Haslum underavdling var proprietær Elias Smidt formann, Bærum kommunes første ordfører.
Jeg skulle gjerne ha snakket litt om hvordan Jacob Neumann fikk redusert barnedødeligheten ved å innføre koppevaksinasjon – selv vaksinerte han de første 1800 – og lærte opp lærerne til å føre dette videre.
Jeg skulle gjerne ha snakket om den gang sokneprost Norman i 1830 fikk opprettet et bibliotek i sakristiet i alle tre kirker: Presten kjøpte inn bøkene, klokkeren sto for utlån og tilbakelevering etter hver gudstjeneste.
Det kunne vært så mye å snakke om, for kirken har hatt en så sentral plass i samfunnet i helg og hverdag – i 800 år, i og rundt denne samme bygningen. Ved siden av selve det kristne budskapet og felleskapet om det ene og det store, troens verden, så har kirken vært et midtpunkt også på så mange andre måter.
Før lokalavisene var dette nyhetstorget: Presten lyste fra prekestolen, klokkeren kunngjorde fra kordøra, lensmannen gjorde på kirkebakken offentlig kjent når det skulle være auksjon eller sesjon, når det skulle være tingsamling eller valg. Avisene har gjort noe av dette overflødig. Men fellesskapet i kirken og fellesskapet på kirkebakken er fortsatt en realitet, og nyheter får man høre og den gamle kirke har vært vitne til meget og mangt. Communion – det hellige fellesskap ved alteret, et kommunalt fellesskap om veibygging, om vaksinasjon, om skolesaker og bibliotek for å nevne noe fra den gang vi hadde et embetsstyrt samfunn. Vi skal ikke skru utviklingen tilbake, men vi skal heller ikke glemme dem som tok så mange gode saker opp den gang ingen andre gjorde det.
For å gi ordet til Halvdan Koht nok engang: «Kjærleiksbodet var da stendig ein surdeig i kristne samfunn. Det var det som gjorde kristendommen til ei sann kulturmakt og byggingsmakt i samfunnet». Ved å stå overfor en kirke som denne, gammel og likevel i daglig bruk fortsatt, merker vi at fortid er nåtid, og det er min konklusjon her i dag.
Gjengitt med tillatelse fra Asker og Bærum historielag.
