Og dagen varer lengre enn et århundre av Tsjingis Ajtmatov
Dere leseglade kjenner godt til hvordan en virkelig god bok fester seg og lever sitt eget liv i ditt indre. Dette er en slik bok! Jeg leste den da den var ny tidlig på 1980-tallet. Personene, fortellingene og stemningene i den inntok mitt leserhjerte. Og de ble der som levende spor av en fortelling som rommer både det enkle dypt menneskelige liv, og det store temaet menneskehetens historie og fremtid.
Historien starter i den lille stasjonsbyen Boranly på den store Kirgisiske steppen. Den erverdige Kazangap er død. Hans venn Jedigev vil ære ham med å begrave ham etter beste skikk og tradisjon. Gravplassen er milevis unna. Den lange ferden gjøres til fots med den døde tilbørlig plassert på ryggen av sin meget tilårskomne, men fremdeles svært sta og stolte kamel. På den lange ferden deler Jedigev sine minner og tanker om livet med leseren. Dette rommer også en av de mest gripende kjærlighetshistorier jeg har lest. Men et hardt liv har det vært. Med sterke innslag av styresmaktenes overgrep mot den personlige frihet. På forunderlig vis befolkes romanen også av to kosmonauter på ukjent oppdrag i sitt romskip langt oppe i sfærene.
Denne romanen kan leses på flere plan. Det var den gode fortellingen som fanget meg. Gjennom den blir man utfordret til dypere innsikt. Tsingis Ajtmatov var en insider i det sovjetiske styresettet, men forfektet i sine romaner politisk tankegods som i bunnen var sterkt systemkritisk. Han var medvirkende i Gorbatsjovs Perestrojka og virket som Kirgisistans ambassadør overfor EU og Nato.
