Har du hørt om Tracey Thorn ? Er navnet ukjent kan det likevel hende du kjenner stemmen hennes. Hun er nemlig en av Englands tre største, karakterisitiske kvinnelige vokalister som startet karrieren på begynnelsen av 80-tallet, sammen med Alison Moyet (først Yazoo, siden soloartist) og Elizabeth Fraser (fra Cocteau Twins).
Tracey Thorn debuterte som soloartist med det rolige, visepop-albumet «A Distant Shore» i 1982. Så kom det definitive gjennombruddet som vokalist i duoen Everything But The Girl med det svært gode jazzpopete albumet «Eden» sammen med Ben Watt. Everything But The Girl ble et kjent navn med flere hits og gode album utover 80/90-tallet, og utviklet seg i en retning av club/jungle-rytmer som kuliminerte med låten «Missing» i en Todd Terry-remix som ble en kjempehit i 1995. Ikke mindre hjalp det på hennes omdømme at Massive Attack hentet henne inn som vokalist på to sentale spor på platen «Protection» hvor hun gjorde en helt formidabelt strålende innsats på tittelsporet i tillegg til låten «Better Things».
Etter at Everything But The Girl la inn årene i 1999 ble det stille rundt henne noen år før hun restartet solokarrieren i 2007 med albumet «Out Of The Woods». Også denne basert på elektronika/club-sound med svært gode låter og formidabel vokal. Det har blitt fulgt opp med noen flere album hvor hun vekselvis er i club-land/visepop-terreng. Alltid med svært gode låter i melankolsk leie som kler stemmen hennes utmerket. Så også på denne helt blodferske platen som karakteristisk nok har fått navnet «Record». 9 låter, alle med ett ords-navn som «Queen», «Sister» og «Dancefloor» osv, som også er de mest umiddelbare av de 9 veldig gode låtene hun serverer her. Alle med et ben i fortiden, men med begge armene og det andre benet solid plantet i 2018. Også denne gangen er musikken pakket inn i heftig og sparsommelig elektronika og club-rytmer. Det er kvalitet hele veien. Låtene er gode, stemmen unik, coveret stilig, produksjonen er knallbra. Albumet er på en måte kort og konsist med sin knapphet på 9 kjappe låter. Lytteren sitter på ingen måte igjen med følelsen av å ha fått en overdose. Hun etterlater publikum sulten på mer. er Alt ialt befester Tracey Thorn her sin posisjon som en av Englands aller største musikalske skatter og hun overbeviser med en trygghet og selvsikerhet som er imponerende.
