At tegneserien som medium egner seg godt til å formidle alvorlige temaer, er ingen nyhet. Tenk bare på Emmanuel Guiberts Fotografen (2007), der Leger uten grensers arbeid i Afghanistan under den sovjetiske okkupasjonen blir skildret på mesterlig vis gjennom tekst, tegninger og fotografier. Et annet godt eksempel er forfatterskapet til Joe Sacco, som blant annet har skildret krigen i Bosnia på 1990-tallet og den tilsynelatende endeløse konflikten mellom Israel og Palestina.

Nå er det de kontraktløse arbeidernes kår i Sverige som skal fram i lyset, gjennom polske Daria Bogdanskas Lønnsslaver. Serien ble utgitt i Sverige i 2016, kom i norsk oversettelse i år, og er et av årets tegneseriehøydepunkt for min del. Hovedpersonen Daria kommer fra Polen, droppet ut av videregående for ti år siden, og har siden da bodd forskjellige steder i Europa og hatt diverse småjobber for sykkelverksteder, kafeer og budfirmaer. Nå føler hun at hun må få orden på livet sitt. I Spania møtte hun en svensk mann som til daglig bor i Nyköping, og når hun i tillegg får høre om et tegneseriestudie i Sverige som ikke krever karakterer fra videregående, søker hun. Hun kommer inn, og flytter til Malmö. Det eneste problemet er at i Malmö koster et brød det samme som moren hennes får i timelønn hjemme i Polen. For å ha råd til å leve må Daria ha en jobb ved siden av skolen. For å få jobb må hun ha svensk personnummer. Og for å få svensk personnummer må hun ha en jobb.

Darias første møte med det svenske arbeidslivet er ikke mye å skryte av. Gjennom en hun blir kjent med, får hun selge burgere på en utendørsfestival, der ingen bryr seg om at hun mangler svensk personnummer. Men på tross av at hun jobber 15-timersskift tre dager på rad, ender Daria opp med å få betalt kun for én av dagene. Sjefene «glemmer» å betale henne før de reiser fra festivalen. Og det blir ikke bedre. Den neste jobben Daria får er en luselønnet serveringsjobb på en restaurant, der hun ikke har arbeidskontrakt og dermed ingen rettigheter. Etter hvert oppdager hun dessuten at lønnen til de ansatte på restauranten avhenger av hvor de kommer fra og hvor desperat de trenger jobben. De mest desperate, som kommer fra samme del av verden som restauranteierne, får minst betalt. Mens de svenske ansatte, som har lønnen som en biinntekt, får mest. Daria nekter å godta dette, og bestemmer seg for å ta opp kampen. Men regimet på restauranten er basert på frykt, og å få de andre ansatte med på opprør er ikke så enkelt som hun skulle håpe.

Hovedpersonen i Lønnsslaver heter det samme som serieskaperen selv, og serien er basert på virkelige hendelser. Bogdanska uttalte i et intervju med Dagsavisen tidligere i år: «Alt dette skjedde i virkeligheten. Derfor har jeg ingen problemer med å oppgi både restaurantens navn og sjefens navn. Han har tjent store penger på svart arbeidskraft. Jeg vil at folk skal vite det». Lønnsslaver er altså en serie med et uttalt mål; å vise fram hva som kanskje foregår på bakrommet på mange av restaurantene vi spiser på. Men Lønnsslaver er ikke bare en historie om sosial urettferdighet og utnytting av arbeidskraft, det er like mye en historie om hvor tungt det kan være å komme alene til et land der man ikke snakker språket, ikke har et stort nettverk, og føler at man ikke kommer noen vei uansett hvor hardt man prøver. Om hvordan det kan føles som om hele systemet motarbeider deg. Heldigvis finnes det mennesker som Daria Bogdanska, som ikke lar seg pille på nesen!

Translate »