Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert
Noen ganger er noveller som små dikt, eller de føles uforløste og som fragmenter av en roman. Dette er ikke tilfellet i Auberts samling «Kan jeg bli med deg hjem». Her er det ni noveller som hver og en står på egne bein, men med de samme underliggende temaene som kjærlighet, skam, håp, skyldfølelse og lengsel. En jente som går på akkord med seg selv for å holde på ham hun tror hun vil ha. Et ektepar som mister hverandre midt i en adopsjonsprosess. En far som ikke klarer å hanskes med sitt eget sinne i forholdet til datteren. En som begynner å tvile på om gresset virkelig var grønnere på den andre siden, nå som hun er der. Felles for alle karakterene er at de har brutt ut av noe, eller går inn i noe, med en forventning om at ting skal bli bedre. Men blir de egentlig det?
Språket til Aubert er lett og dempet, uten at det gjør novellene stille på noen som helst måte. Her er det lidenskap og blåmerker, sex, krangling og utroskap. Hun pirker borti den universelle oppfatningen mange av oss har om at vi trenger et annet menneske for å bli lykkelige, i form av kjærester, venner eller barn. Det er plass til de vanskelige følelsene i disse novellene, og gjenkjennelsesfaktoren vil nok være høy for mange lesere. Aubert viser oss vår innerste frykt, hvordan vi håper, og ikke minst hvordan vi lurer oss selv mens vi leter etter lykken. Karakterene er realistiske, sårbare, tidvis usympatiske, og veldig menneskelige. Hun lykkes i å gi leseren akkurat nok, men lar det bli igjen rom til ens egne tanker og refleksjoner.
Det innledende avsnittet i den første novellen setter stemningen, her er det bare å sette seg ned og nyte en knallfin debut.
«Vi hadde vært ute og drukket øl. Det var jeg som hadde invitert. Jeg ble fullere enn ham, og selv om han sa han ikke ville ha kjæreste, holdt jeg ham fast utenfor Teddy’s og klinte med ham til han ga opp og tok meg med hjem».
