Film: 3 kvinner (2018) Regissør: Jafar Panahi
En ung iransk jente (Marziyeh), fra en avsidesliggende landsby mot grensen til Tyrkia, forteller foran et håndholdt kamera at hun har kommet inn på teaterhøyskolen i Teheran. Familien hennes nekter henne derimot å reise, og de øvrige landsbybeboerne mener at det ikke er noen plass for slike «gjøglere» i deres verden. Med drømmen om å bli skuespiller knust av et samfunn der æreskodekser og patriarkatet bestemmer, legger jenta en løkke rundt halsen, og kameraet fokuserer på greinen tauet henger fra.
Dette videoklippet sendes til den kjente iranske skuespilleren Behnaz Jafari, som også er en venn av regissør Jafar Panahi. Sammen drar de opp i fjellene for å finne ut om klippet er ekte. På veien møter de mange snåle karakterer, og vi får et på samme tid lunt og varmt møte med tradisjoner i en annen kultur, og et tydelig underliggende kritisk blikk på det iranske samfunnet. Et særlig fokus rettes mot kvinnenes status og rolle. Synet på kunstutøvelse er også et underliggende tema. Samtidig møtes denne kritikken av kontrastene i den vennligheten og gjestfriheten de møter i landsbyen, og det er flere situasjoner som inngir til humring og smil.
De tre kvinnene tittelen spiller på, er også et bilde på tre generasjoner kvinner, og drømmene og kampen de fører for at kvinner skal få lov til å utøve en kunstart; unge Marziyeh som drømmer om å bli skuespiller, Behnaz Jafari som er en kjent skuespiller, og Shahrzad, som var en kjent skuespiller før den islamske revolusjonen.
Jafar Panahi har laget en spillefilm, en oppdiktet historie, med et dokumentarisk preg. Han har i mange år vært en uttalt motstander av det iranske regimet, og er tidligere dømt til fengsel for sin motstand. Han har også utreiseforbud fra landet, og forbud mot å regissere filmer. Det hindrer ham likevel ikke i å gjøre nettopp dette, og 3 kvinner er den fjerde filmen hans siden dommen kom 2010. På finurlig vis omgår han sensuren med bruk av metaforer og skildringer. Han gir ikke selv uttrykk for sine holdninger, men lar bildene, det dokumentariske preget der skuespillerne spiller seg selv, kall det gjerne en hjemmelaget stil, og det som ligger under i replikkene fra de øvrige skuespillerne, vise frem det kritiske blikket.
Filmen vant prisen for beste manus i Cannes. Tidligere har Panahi også vunnet Gullbjørnen på filmfestivalen i Berlin, for Taxi Teheran. Ellers kan jeg også anbefale This Is Not a Film fra 2011, den første filmen han laget etter at han fikk forbud mot å lage film; en fantastisk omgåelse av sensuren, der du som seer hele tiden må stille deg spørsmålet: er dette en film?
Bestill DVD fra Bærum bibliotek
