Av Staale Venstad
The Cure: Songs Of A Lost World
The Cure gjør et sterkt comeback med sitt nyeste album «Songs Of A Lost World». Fansen har i årevis blitt lovet at albumet straks kommer, uten at det gjør det, og mange trodde vel at det neppe ville se dagens lys. Det er gått 16 år siden deres forrige albumutgivelse som var en heller forglemmelig sak i The Cures strålende albumdiskografi.
Det nye albumet er derimot et helstøpt album, deres beste siden «Disintegration» fra 1989, vil mange påstå. Og den kunne med letthet ha fungert som en oppfølger til den klassikeren.
Fra åpningssporet «Alone» setter bandet tonen med teksten «This is the end of every song that we sing». En syvminutter lang filmatisk komposisjon fungerer utmerket som en kraftfull introduksjon til albumets tema om tap og dødelighet.
Det er et gjennomgående emne på hele platen og sanger som «I Can Never Say Goodbye» er en personlig hyllest der Robert Smith bearbeider tapet av sin bror.
Musikken er lett gjenkjennelig Cure-sound, tungt og pompøst gitardrevet med synther som et sammenbindende bakteppe, ikke langt i fra soundet på 80-talls-favorittene «Pornography» eller « The Top». Det er 8 lange og ikke umiddelbart fordøyelige låter. De krever sitt av lytteren, men de gode låtene åpenbarer seg for den som er tålmodig vil til låtene. Altså ingen innslag av «Friday Im In Love», «Love Song» eller de andre såkalte «Happysad»-poplåtene av et lettere kaliber som The Cure også er kjent for.
En stor personlig favoritt er albumets avslutningsspor «Endsong» som er en skikkelig The Cure-klassiker-låt.
Alt i alt er dette et strålende gjenhør med gamle helter og et særdeles positivt tilskudd til det tidløse bandets katalog. Anbefales!
