Endelig skal vi le av Birgit Alm

Debutromanen til Birgit Alm kom i høst, og den er velskrevet med en evig aktuell tematikk. Ellinor er alenemor, og sønnen har friplass på Steinerskolen på Nordstrand. Hun har måttet omskolere seg fra hjemmehjelp på grunn av belastningsskader, og studerer religionshistorie. For å komme nærmere skolen til sønnen flytter de fra Sinsen til Ekeberg, der Ellinor finner en liten hybel hvor eieren godtar sosialgaranti. Hybelen er full av maur, og når Ellinor en dag eksploderer overfor barna til huseieren må hun på nytt ut på boligjakt. Hun og sønnen ender deretter opp i en stor, museinfisert leilighet i en rivningsklar villa på Nordstrand, der de bor sammen med polske håndverkere og narkomane. Der er de enda nærmere Steinerskolen, men nærheten til de andre foreldrene og forskjellene i økonomi og muligheter blir også mer påtrengende for Ellinor. Hun går forbi køen til Fattighuset, men er for stolt til å gå dit selv. Hun lever fra dag til dag, og tenker på alt sønnen burde hatt som alle de andre barna får som en selvfølge. Ellinor selv har vokst opp med foreldre som hadde mulighet til å gi henne det hun ønsket seg, men ikke vilje. For henne selv er det omvendt, hun skulle gjerne gitt sønnen Playstation, dyrt turutstyr, fine bursdager og alt det de andre barna har. Hun isolerer seg også fra venninnene, fordi hun skylder dem penger, og fordi de inviterer til kafebesøk og andre ting som koster penger.

Alm har selv foretatt denne reisen fra Oslo øst til Nordstrand, og hun sier i et intervju i Dagsavisen at «folk som sier penger ikke betyr noe, har aldri hatt for lite». Hun beskriver situasjonen til Ellinor på en usentimental og direkte måte, med velplasserte øyeblikk av mørk humor. Hun viser hvordan det å ha lite penger kan føre til at man unngår sosiale situasjoner, og dermed føler seg enda mer utenfor samfunnet. Hun får også godt frem hvordan fattigdom påvirker forholdet mellom foreldre og barn, for hvordan skal du egentlig forklare barna dine at dere ikke har råd til noe uten å gi dem skyldfølelse for at de spør? Dette er realiteten for skremmende mange mennesker i Norge, og Alm gir dem med denne boken et ansikt, uten at hun prøver å vekke medlidenhet hos leseren. En sterk debut fra en forfatter jeg gleder meg til å lese mer av.

Translate »