Året 
er 1968, og det unge paret Sigrid og Erling bor i et lite rekkehus på Sørlandet med sine 2 små døtre. Tilsynelatende er alt idyll. Far Erling er pressefotograf og mor Sigrid er hjemmeværende. Sigrid ville nok gjerne vært journalist, noe Erling mente hun «var altfor pen» til å bli. Kanskje angrer hun på at hun giftet seg og fikk barn istedet? Erling er litt rastløs og har alltid drømt om å bo i villmarken i Alaska. Der vil han fotografere ville dyr å kjenne på friheten. Da han bestemmer seg for å leve ut drømmen sin, er det lite Sigrid kan gjøre. Hun samtykker stilltiende. Erling bruker masse penger på billetter og utstyr og drar til Alaska. Han vet ikke når han kommer tilbake,og familien må nærmest forsørge seg selv. Sigrid begynner å selge Tupperware et par kvelder i uka for å få endene til å møtes. Noen selger er hun ikke, men hun prøver så godt hun kan. Hun drøyer maten og tømmer barnas sparebøsser. Erling gir ikke noe livstegn fra seg, og etterhvert skriver Sigrid brev på vegne av ham. Hun skriver godt og underholdene om hvordan det er å bo i villmarken og om hvor mye han savner familien sin. Døtrene elsker disse brevene som stadig må leses om igjen. Om ikke det er nok, så sliter Sigrid med en innpåsliten nabo som anser henne som fritt vilt – nå «som mannen har reist».
Erling opplever virkelig ensomhet og ville dyr i Alaska. I noe større grad enn han kanskje hadde drømt om.
Baugstø skriver troverdig, spennende og engasjerende. Det er en økende desperasjon i fortellingen. Man kan nærmest føle Sigrids’ situasjon på kroppen der hun sitter og skriver brev til Erling om at hun har 9 kroner og femti øre igjen i lommeboken. Brev som aldri blir sendt. Samtidig er det en troverdig framstilling av tidsepoken. En lettlest og velskrevet bok.
