Tekst: Bent Inge Hvitstein

 

Dette albumet virker å ha gått helt under radaren her hjemme, noe som er uforståelig etter at hun ga ut en gnistrende god selvtitulert EP i 2016. Anna Lena Bruland står bak artistnavnet, og denne debuten bør etter undertegnedes mening gå inn i historien som en av de beste norske skivene i 2017. Hun virker å ha vokst enda et par hakk siden EP-en, når hun her flerrer opp øregangene med mer trøkk og energi både i tekst- og lyduniverset. Bruland har base i London, og albumet er spilt inn i Wales.

Om det er årsak eller virkning er ikke godt å si, men hun har tilegnet seg et solid britisk rockeuttrykk, og minner i så måte mer om PJ Harvey enn Cat Power, selv om hun har oppgitt begge som inspirasjonskilder. I norsk sammenheng plasserer hun seg et sted i nærheten av både Sofi Lofi og Carmen Villain, som også ga ut sterke skiver i fjor, avhengig av den enkelte låts råskap og lydnivå. Spennet går fra det som lyder nærmest som soveromsaktig lo-fi, med en slentrende fremferd, til snerrende gitarer som skjærer seg gjennom sjelen. Stemningen settes fra første tone, og lydbildet klarer fint å speile de tekstlige gnisningene mellom livet og hvordan det er ment å leves. Stemmen viser både sårbarhet og styrke, og er sammen med mange små detaljer med på å skape et variert uttrykk innenfor tilsynelatende trange rammer.

Denne teksten er en redigert versjon av tidligere publisert omtale på musikkbloggen til Deichman.

 

Translate »