Nylig innså jeg at jeg har en tendens til å velge bøker som foregår på øyer. Det er noe med øyer, spesielt de små og isolerte. Kanskje er det et resultat av at jeg selv vokste opp på ei lita øy. Jeg grøsser i alle fall av tanken på å være strandet langt unna andre mennesker og komforten jeg er vant til. Det finnes selvfølgelig de som vil bo så isolert som overhodet mulig. Eventyrerne, som ønsker å overvinne ensomheten og elementene. For meg er det mer enn nok å lese om andres øyeventyr, trygt hjemme i min egen stue. Dette er tre av mine øyfavoritter.

Tove Jansson: Pappaen og havet

Mange tenker først og fremst på Tove Janssons historier om Mummitrollet og de andre i Mummidalen som barnebøker, men en voksen leser får minst like mye ut av dem. Jansson hadde en helt spesiell evne til å skildre mennesketyper. Tenk bare på bekymrede Filifjonka, som har støv på hjernen. Eller grådige Sniff, som bryr seg mest om sine egne behov. I Pappaen og havet er det Mummipappa som er hovedpersonen, og han kunne gått rett inn i Frode Gryttens novellesamling Menn som ingen treng (2016). Det går mot slutten av sommeren i Mummidalen, og Mummipappa føler seg overflødig og uviktig. Ingen i familien trenger ham. Det står så dårlig til at halen hans «rasler melankolsk etter ham over den tørrsvidde bakken». Han forstår etter hvert at det som trengs er et skikkelig eventyr. Han må få sjansen til å være den sterke, tøffe pappaen som tar seg av familien sin. Derfor skal familien flytte til ei øy langt uti havgapet og bli fyrvoktere. Mummimamma, Mummitrollet og Lille My ser på øya på kartet:

«Der er den,» mumlet Mummitrollets mamma. «Det er der vi skal bo og ha det deilig og tungvint…»
«Hva sier du,» sa Mummitrollet.
«Det er der vi skal bo,» gjentok mammaen. «Det er pappas øy. Pappa skal ta seg av oss. Vi skal flytte dit og bo der hele vårt liv og gjøre allting om igjen fra nytt av.»
«Jeg har alltid trodd at det derre var en fluelort,» sa Lille My.

Pappaen og havet er en urovekkende historie. Livet på den lille, forblåste øya blir ikke lett for familien. Fyrlykten vil ikke lyse, ingenting vil gro i den ufruktbare jorda, og stemningen blir mer og mer trykket. Rett utenfor synsvidde lusker dessuten den iskalde og ensomme Hufsa. Hun misunner familien det brennende lyset deres, og hun har uendelig med tid til å følge etter det.

John Ajvide Lindqvist: Menneskehavn

Forsidebilde til boken "Menneskehavn"John Ajvide Lindqvist er kjent for sine realistiske grøssere. Han tar utgangspunkt i det dagligdagse, men drar fram det han mener skjuler seg bak de tynne papirveggene mellom oss og «dem», altså monstrene. Lindqvist er mest kjent for La den rette komme inn (2005), som har blitt filmatisert både på svensk og engelsk. Den svenske filmatiseringen anbefales på det sterkeste. Nylig ble også en av Lindqvists noveller, Grensen, filmatisert. Men over til Menneskehavn. Ei lita jente forsvinner sporløst ute på isen i den svenske skjærgården en iskald vinterdag. I det ene øyeblikket er Maja der, og i det neste er hun borte. Hva som har skjedd er det ingen som greier å finne ut. Etter noen år reiser jentas far tilbake til øya der det skjedde, og får en mystisk beskjed som tyder på at Maja fortsatt er i live. Det skjer også andre mystiske ting på den lille øya. Postkasser blir ødelagt, og sporene tyder på at noen har stått og hugget dem i stykker med en stor kniv. Lyden av en moped som ikke har kjørt langs de små grusveiene på mange år, kan plutselig høres igjen på nattestid. Gamle synder skal endelig hevnes.

 

Ida Hegazi Høyer: Fortellingen om øde

Jeg er stForsidebilde til boken "Fortellingen om øde"or fan av Ida Hegazi Høyer. Spesielt romanen Unnskyld fra 2014 slo meg helt i bakken. Fortellingen om øde er noe helt annet. Det er en av de sprøeste historiene jeg har lest, og den er faktisk basert på virkelige hendelser. I mellomkrigstiden lever tannlegen Carlo Ritter et stabilt og trygt liv, men han er lei av alt. Han lengter etter «et sted helt uten folk, uten forbindelser, ja, uten tilknytningsmuligheter overhodet». Hva er vel da bedre enn å trekke alle sine egne tenner (for er det noe en tannlege vet så er det hvor mye trøbbel man kan få med tennene uten den rette oppfølgingen) og reise til Galapagosøyene for å leve i pakt med naturen? Doktoren får imidlertid ikke være alene på øyene lenge. Plutselig dukker det gravide (!) ekteparet Witterman opp. De har lest om Carlos i avisen, og vil selv oppdage den «ensomme lykken» som han skriver brev til den siviliserte verden om. Og som om ikke det var nok, ankommer etter hvert også «baronessen» sammen med alle elskerne sine. Scenen er satt for komplett galskap, langt ute i havet.

Translate »