Compis av Hasse Hope
Anbefalt av: Anne Jorunn Berg
Boken kan sees på som en sc-fi komedie i en ikke altfor fjern framtid i Oslo, nemlig året 2057. Framtiden er mye mer positiv enn det mange kanskje ser for seg at fremtiden vil bli.
Den største forskjellen er at det finnes roboter som utfører enkle oppgaver. Miljøbevisstheten er enorm. Den menneskelige naturen har likevel ikke forandret seg. Kanskje har den blitt verre siden det har kommet inn et begrep som heter «Kulhetsindeks» og flere og flere ungdommer sliter med ensomhet.
Så vil et selskap PrivatOil lansere en robot som skal bli verdens første 100 % menneskelignende robot.
Roboten heter Compis, eller egentlig Sven Larsen. Selskapet vil selge roboten til ensomme ungdommer som ikke har venner. Men etter testing av roboten, blir det klart at ingen har lyst til å henge med den. Selv om den er intelligent, og kan gi omsorg og trøst, så mangler den den ene tingen som er viktig for unge mennesker: at den må være kul. Compis viser seg nemlig å være det mest nerdete vesenet noensinne.
PrivatOil forstår at det er umulig å programmere kulhet. De skjønner at Compis må lære seg dette på den gamle måten: ved å henge med de kuleste ungdommene på videregående.
Slik ender Compis opp på Oslos kuleste skole Litago Tropical Høyskol. Nå må roboten lære seg å bli kul, og det det må gå fort, før et utenlandsk selskap når det samme målet.
Alle skolene i denne fremtiden har det som heter «Kulhetsindeksen». Den rangerer hvor kul du er utfra hva som skrives om deg i sosiale medier, hvor mange likes du får, hva du legger ut og om du henger på kule steder.
På Litago Tropical Høyskol i Oslo – ruver kulhetsbarometeret midt på skoleplassen. Her kan alle følge med på den stadig oppdaterte poengsummen til den enkelte. Kulhetsidealet har tatt helt overhånd.
Leo som er hovedperson i boken ved siden av Compis er den kuleste gutten på skolen. Han får oppgaven å lære Compis å bli kul. Dette blir ingen lett oppgave; ingen skal vite at Compis er en robot, og Leo har virkelig ikke lyst til å bli sett sammen med en som er så nerdete som Compis.
Leo prøver å hjelpe COMPis å bli øverst i kulhetsindeksen men får veldig mange problemer underveis.
Leo lærer Compis, å gå kult, stå kult og til og med blunke kult: «Blunking kan være niffi hvis man ikke blæster det for mye. Når du blinker til noen, sier du implisitt at dere to veit noe som ikke alle andre veit. Dere har deres egen lille greie, lehm»
Slike ukjente ord finnes det forklaringer underveis i boken, i fotnoter og bakerst i boken.
Boken har en utrolig spennende avslutningsdel. Det blir dramatisk, samtidig som tråder samles og Leo lærer seg det viktige at ikke alt her i livet handler om det å være øverst på kulhetsindeksen, eller få de beste sponsorene. Det er veldig viktig å være en god venn, være omsorgsfull og modig.
Boken er også skrevet med en stor porsjon humor.
Lån boka her!
