NICK CAVE & THE BAD SEEDS: «GHOSTEEN»

 

Nick Cave & The Bad Seeds er ute med sitt 17. album «Ghosteen». Og for en plate dette har blitt!

Det er rett og slett et rystende godt stykke kunstverk som ikke forlater lytterne uberørt. Jeg tar meg selv i å  bare nyte hele dobbeltalbumet og tekstene i strekk, som om det var en film.Vi som trodde albumet «Skeleton Tree» var uttrykk for Caves sorg etter sønnens tragiske død må tro om igjen. For DETTE er det tristeste albumet jeg kan huske å noensinne ha hørt. «Skeleton Tree» fremsto som rene «Ti i skuddet» i forhold.

På en måte er dette forrige plates naturlige forlengelse, for lydbildet er igjen sterkt preget av Warren Ellis og The Bad Seeds karakteristiske sound fra foregående plater. Cave bryter på mange måter med tradisjonell låtstruktur. Mange av sporene er tekster lest opp i Jim Morrisons ånd med et bakteppe av instrumenter og detaljer, gjerne blottet for refrenger men med gjentagende tekststrofer. Låtene tar også den tiden de trenger, gjerne opp til et kvarter. Det føles på ingen måte for mye.Ved første spilling tenkte jeg umiddelbart at dette er «too much», denne er for drøy til å komme til bunns i, og den er absolutt ikke egnet for alle. For de som savner den rå rockeren Nick Cave får ingenting på denne platen heller.Det hviskes, prates, falsettsynges, fortelles med sår røst til et bakteppe av melodier,kirkeklokker, piano, hjerteslag, synthlooper og  ren tristesse av beste sort for sånne som meg som elsker å fylle våte og mørke vinterkvelder med å fordype seg i andre menneskers bunnløse sorg.Assosiasjonene går til David Bowies Blackstar-album, men også til de instrumentale sporene på albumene Low og Heroes. Og ikke mins til You Want It Darker-albumet til Nick Caves store forbilde Leonard Cohen.

Det er vanskelig å plukke ut enkeltspor på et helhetlig og sammenhengende album som dette. Men tittelsporet «Ghosteen» henger seg fast i hodet. Det samme gjør ikke minst den episke avslutningslåten «Hollywood» som i løpet av et kvarter oppsummerer albumets tema.I den låten forteller Cave blant annet en rørende buddhistisk historie om Kita som får i oppdrag av Buddha å samle et sennepsfrø fra alle hus som ikke har opplevd død, for å redde sitt lille døende barn. Kita får ikke samlet noen frø, for på hver dør Kita banker på  har døden forsynt seg nådeløst før henne. Dermed må Kita også begrave sitt barn. Den fremragende låten avsluttes med Nick Caves erkjennelse om at døden kommer til alle og at «Its a long way to find peace of mind». Helt fantastisk. Anbefales!

Trykk her for å låne «Nick Cave & The Bad Seeds «Ghosteen»

Translate »