Marias testamente av Colm Tóibín

Forfatteren har skrevet en roman begrenset i omfang, stor i form og innhold. Han legger stemme til en aldrende Maria, en stemme som både er mild og fylt av raseri. Forfatteren har plassert henne i Efesos hvor hun blir passet av to av Jesu disipler. Maria lar oss ta del i egne minner og refleksjoner, hun er ensom og mett av dage. Disiplene presser henne til å fortelle, de ønsker hun skal bidra til den historien som senere ble nedskrevet i det nye testamentet. Marias minner er ikke slik, hun vil ikke presses til noe annet. Hun er skeptisk til miraklene, forvirret over sønnens forvandling fra en vanlig gutt til en høystemt taler og velgjører, omgitt av for henne drømmere og samfunnets tapere. Han blir en fremmed for henne. Han er ikke Guds sønn, men hennes sønn. Hun befinner seg i periferien av Jesu liv og det som skjer. Hun forteller detaljert om forvandlingen av vann til vin  ved bryllupet i Kana og oppvekkingen av Lasarus. Dette fortelles på en levende og detaljert måte, især hvordan Lasarus framstår etterpå som en halvt levende, halvt døende person som søstrene tar hånd om. Maria skildres som en sky person, bundet til det liv hun har på jorden. Forfatteren lar Maria flykte fra Golgata hvor Jesus henger på korset. Skildringen av hendelsene, sett gjennom Maria øyne, er intense og sterke på inntrykk. Hun ser sitt svik, men velger likevel flukten framfor selv å miste livet. Det er andre som tar sønnen ned fra korset, vasker ham og legger ham i graven. Forfatteren utfordrer oss til å se Maria som menneske og mor, fylt med en mors bekymring, svakheter og smerte. Han framstiller henne som et helt og sammensatt menneske. Det er mulig som leser å gjenkjenne det universelle i morskikkelsen. Boken er velskrevet fra første til siste side, les den og få opplevelsen av en annerledes fortelling.

LÅN BOKEN FRA BÆRUM BIBLIOTEK

Translate »