Tekst: Staale Venstad
I 1972 var 29 år gamle Aretha Franklin for lengst en stor soul-stjerne med mange legendariske soul-album på sin CV. Da hun skulle spille inn sitt neste album, ønsket hun å vende tilbake til sine gospelrøtter. Kirken og gudstroen sto uhyre sterkt hos Aretha og hennes familie som hos mange andre afro-amerikanere og Arethas far var jo selv pastor.
Albumet Amazing Grace ble spilt inn live i en kirke med et knippe gode musikere og ikke minst det livlige gospelkoret Southern California Community Choir. Sydney Pollack filmet innspillingen, som foregikk over to kvelder med et typisk livlig afro-amerkansk kirkepublikum i salen som overraskende nok ikke var fullsatt noen av kveldene. Platen ble sluppet til strålende mottakelse og ble en enestående manifestasjon av Arethas gospelrøtter og en klassiker innen gospelmusikk.
Filmen ble derimot skrinlagt på grunn av tekniske problemer og ble ikke tatt fram igjen før etter Arethas bortgang i 2018. De tekniske problemene ble løst ved hjelp av moderne teknikk og omsider kunne publikum få se filmen fra de legendariske to kveldene. Og det har blitt en fryd og både se og høre dette autentiske tidsbildet fra 1972. Det er noen virkelig karakteristiske skikkelser til stede både i koret og blant kirkegjengere, blant annet mange personlige venner som har vokst opp sammen med Aretha og hennes familie. Og konserten, eller er det egentlig riktigere å kalle det et religiøst møte, ledes av en entusiastisk pastor som forteller om sitt lange kjennskap til Aretha og hennes familie, og deres forhold til tro.
Aretha selv er underveis helt blottet for stjernenykker og divatakter og står ydmyk og kun fokusert på gospelsangene som åpenbart betyr svært mye for henne. Hun synger fletta av alt og alle hver gang hun åpner munnen. Hennes far, pastor C.L. Franklin, blir også kalt opp på scenen og forteller stolt om Aretha og hennes stemmetalent. Det er virkelig tydelig at Aretha her er «hjemme», og hun virkelig skinner og stråler hver gang hun åpner munnen og synger for full hals av hele sitt hjerte. Utover sangen sier hun ingenting. Hun virker heller ikke affektert over det faktum at vi plutselig får øye på en entusiastisk klappende Mick Jagger som tydelig lar seg rive med, i følge med en en mer kontrollert Charlie Watts, blant publikum i salen.
Filmingen er til tider uskarp og kameraet beveger seg impulsivt for å fange opp mest mulig av det som foregår på kirkegulvet der enkelte folk går helt i fistel og tar helt av underveis. Dette gjør filmen svært levende og underholdende for seerne. Man trenger overhodet ikke ha et forhold til noen som helst religion for å ha utbytte av denne filmen. Det holder i massevis å bare ha et snev av beundring for Arethas varme soulstemme. Den er og var i en klasse for seg.
Filmen låner du selvfølgelig hos Bærum bibliotek!
