“Når vi sitter slik i sengen og drikker kaffe og snakker, er det utenkelig at vi noen gang kan bli uvenner. Men slikt skjer. Slikt hender. Hvordan kan jeg forhindre det? Være passe god venninne. Ikke for tett, ikke for nær. Passe mye mamma. Ikke for nervøs, ikke fordomsfull, ikke krevende. Klok og sindig: det er oppskriften.”
Hun reiser til København for å besøke barna sine, som har blitt voksne. Her bodde hun også, den gangen da hun var tyve år. Men hun har følelsen av at de ikke er interessert i å høre om det. Barna har mye å prate om. De har blitt voksne. Og de hører ikke så godt etter når hun prater.
“Så hyggelig vi har det i sola ved kanalen. Vi tar av oss skoene og spriker med tærne. Vi har ganske like tær. Og det er jo ikke så rart. Selv om Jespers er dobbelt så store. Lines er også større enn mine. Jeg har de minste. Jeg har det minste av alt. De har vokst aldeles fra meg. Men jeg har lommeboken, enn så lenge.”
Vigdis Hjorth skildrer på sin unike måte følelser som står i kontrast til hverandre: På den ene siden er hun stolt over barna sine, og glad for at de klarer seg godt selv. Samtidig føler hun seg utenfor og ensom. En bok om relasjoner og om å elske, selv om det gjør vondt.
Denne boken tilhører bokserien «Litt å lese». Det er bøker av høy litterær kvalitet. De har korte setninger, få fremmedord og noen ganger illustrasjoner. Lesere som har vanskelig for å lese eller konsentrere seg finner ofte en bok som passer dem i denne serien.
Du kan se en oversikt over bøkene fra Litt å lese-serien her.
