Armin Goys beretning

Dette er et sammendrag av en bedriftshistorie med tittelen Granfos 1909-1952 Armin Goy skrev under et sykehusopphold januar 1952, sitater er i kursiv. Les mer

1909 – 1914

Armin Goy kom fra Tyskland til Norge og Lysaker januar 1909 for å tiltre i stillingen som fabrikkbestyrer for ett år:

Granfos Bruk søkte en fabrikkbestyrer for et år som vikar for den nuværende bestyrer, som skulde få et års permisjon for å studere i Tyskland. Hvis jeg hadde lyst på den jobben kunde jeg treffe Granfos Bruks Disponent Torgersen i Warmbrunn. Allerede neste dagen var jeg i Warmbrunn og hadde da med hr. disp. Torgersen en konferans, og det for meg så hyggelige og gledelige resultat blev at jeg fikk stillingen med tiltredelse i begynnelsen av januar 1909. 

Før han kom til Norge hadde han bl.a. arbeidet i Finland på Voikkaa bruk, tilhørende Kymmene-Konsernet og i Tyskland i «Papierfabrikk Neustadt im Schwarzwald».

Han kom til en fabrikk som hadde mange problemer. I flere år hadde Granfos vært en underskuddsbedrift og den hadde stor bankgjeld. Produksjonen var for lav og arbeidsmetodene var lite rasjonelle. Han så på dette som en utfordring:

Hvis man som ung, virkelysten kar kommer i en fabrikk som bestyrer, kan ingenting være verre for en enn at en kommer i en mønsterbedrift, hvor alt er førsteklasses og i allerbeste orden. Nei, det er nok bedre for ham å komme i en fabrikk, som arbeider tungt og urationelt med gamle maskiner og feilaktige arbeidsmetoder, da kan han forsøke seg med forbedringer, kan avskaffe direkte feil, kort sagt vise om han er i stand til å skaffe bedre driftsresultater. Jeg var så heldig at Granfos i den henseende var en ønskedrift med mange muligheter. 

Granfos Brug. Syerskene foran Faabrodammen, Lysakerelva. Bildet er fra ca. 1910.

Han tok straks fatt på arbeidet for å oppnå høyere produksjon og mer rasjonelle arbeidsmetoder. Noe kunne gjøres raskt, andre ting måtte pga. den vanskelige økonomiske situasjonen for bedriften, utsettes til senere.
Om en redegjørelse til disponenten over fabrikkens tilstand med forslag til forbedringer skriver Goy:

Først berettet jeg om de gode resultater som var oppnått med hensyn til stofsvind og overvekt, som fremgikk av de siste ukerapporter. Å få større produksjon ved hjelp av større hastighet av papirmaskinerne med de gamle, for svake, dampmaskiner, dette måtte utstå. For å reducere kullforbruket foreslår jeg å anskaffe, så fort som mulig, nye dampmaskiner til papirmaskinerne. (…) Alle Tørkecylinder måtte fornyes med første klasses kondenspotter med kontrollglass. (…) Jeg trodde jeg kunde garantere 50% kullbesparelse. Disponenten klarte det å få tillatelse til disse nyanskaffelser. Dampmaskinerne blev bestilt hos Thune for hurtig levering, vi fikk flotte kapseldampmaskiner. Resultatet blev meget vellykket: Kullforbruk gikk meget ned og produksjonen opp, skjønt det var en 60’’ papirmaskin mindre. I rommet som blev fri efter Papirmaskin III, opstilte vi en toiletpapir-rullemaskin som første foredlingsmaskin. Det mindre kullforbruk virket også heldig på den måten at kulltransporten til fabrikken gikk tilsvarende ned. Alle råstoffer og kull til fabrikken måtte fraktes med jernbane og alt ferdig papir gikk samme vei ut. Biler fans ennu ikke, det førte ingen bilvei til fabrikken heller. Kusken Hansen kjørte hver dag med en liten hestevogn til byen for å hente småting, og han tok gjerne noen kasser med toiletruller med. Ellers gikk altså alt med jernbane, den var den gang ennu smalsporet med små vogner.

Avtalen var at Goy skulle arbeide ved Granfos i ett år som vikar for ing. Vik. Men slik gikk det ikke:

Men i mellemtiden var tiden gått, det blev november og jeg måtte tenke på å skaffe meg nyt arbeid, ing. Vik skulde jo overta igjen i januar 1910. Jeg likte meg så godt i Norge at jeg helst vilde bli her. Da søkte Saugbruksforening en ingeniør med spesielle kunnskaper i finpapir-fabrikasjon, det skulde bygges papirfabrikk for finpapir med Withmaskiner, og jeg mente jeg skulde da gjøre et forsøk. Jeg skrev en ansøkning og hadde en konferanse med Saugbruks disponent, valget stått så vidt jeg skjønte mellem mig og en ing. Christiansen.
Derefter snakket jeg med Disp. Torgersen om saken og han ba meg ikke å treffe noen avgjørelse før han hadde talt med direksjonen. Et par dager senere kom han med et smigrende tilbud til å arbeide videre på Granfos med flott gasjetillegg. Med ing. Vik var saken ordnet, han gikk som bestyrer til Moss Cellulosefabrikk. Det var med glede jeg sa ja til tilbudet. Arbeidet på Granfos var blitt meg kjært, jeg vilde også gjerne føre den begynte reorganisasjon videre. En bedre chef enn disp. Torgersen kunde jeg ikke ønske meg. Dessuten kom til at jeg gjerne vilde bli i nærheten av Oslo, hvor jeg hadde funnet noen gode venner og hvor jeg hadde anledning til å gå i teater og høre gode konserter. Jeg trak derfor min ansøkning til Saugbruk tilbake. På denne måten blev det for meg ikke bare 1 år på Granfos, men flere år til, men jeg kunde ikke ane den gang at det skulde bli over 40 år.

1. verdenskrig

I august 1914 begynte den første verdenskrig, heldigvis slapp Norge det denne gangen å bli innblandet.
Jeg var ennu ikke blitt norsk statsborger og som tysker holdt jeg det for riktig å reise ned til Tyskland straks efter krigens begyndelse, men da jeg der ikke fikk noget å gjøre – jeg har aldri vært soldat – kom jeg efter noe ukers forløp tilbake til Norge.

Fram til 1916 var det pga krigen høykonjunktur i Norge. Granfos tjente godt de første årene og regnskapene viste overskudd. I 1916 kunne derfor bedriften betale tilbake resten av banklånet. Granfos var blitt gjeldfritt og modernisert og var mer konkurransedyktig.

Naturligvis har den gode konjunktior i de siste år hjulpet meget til det fine resultat. Men Disponent Torgersens faste og kloke ledelse og vårt arbeide i fabrikken havde skaffet alle betingelser for at man kunde utnytte konjunktionen.
Nå holdt jeg det for riktig for annen gang å reise til Tyskland for å søke meg en jobb der så lenge krigen varte. Og så reiste jeg, med Disponentens tilladelse, 1917 i april igjen til Tyskland.

Goy var i Tyskland fra april 1917 til april 1919. Han hadde ulike jobber og hadde også giftet seg.
Nå startet han igjen som fabrikkbestyrer på Granfos, som nå var blitt familie-akskjeselskap i familien Torgersens eie.
Erfaringene fra arbeidet i Tyskland ble nyttig for bedriften. Om denne tiden skriver han bl.a.:

Den største interesse hadde jeg for krepp- og farvemaskiner, som jeg hadde anledning til å studere grundig.
Også en annen ting lærte jeg å kjenne, nemlig hvor mange penge en fabrikk kan tjene ved videre foredling av sine fabrikater.

Oppsummering fra årene 1909-1917

Det var år med masse nytt og meget arbeide, men det var også en meget interessant tid.

Siden det var kommet til gode resultater med de nye dampmaskiner, blev det litt efter litt lettere å få bevilliget penger til fabrikkens modernisering. Årsregnskapene viste stadig mer og mer overskudd. Det kunde bli avbetaling av banklånet, renterne blev mindre og noe nyanskaffelser kunde gjøres.

Det ble inngått en kontrakt med Glommens Træsliperi om strømlevering. Dette var en stor forbedring og de fleste maskiner kunne nå gå over til elektrisk drift.

1914 kunde vi endelig få tilstrekkelig kraft fra Glommens Træsliperi og Disponenten avsluttet en 25 års kontrakt for strømlevering. Atlas Dampmaskin og kjel blev da kassert og hovedakselen blev nå drevet av en 300 HK elektr. Motor med fasekompensator.

Av nyinvesteringer i maskiner og utstyr nevner Hoy bl.a. ny papirmaskin 100’’, nye og større hollendere (kar for maling av tremasse), pakkpresser og rullemaskiner for toalettpapir.

Med de nye regulerbare motore var det meget lett for maskinførerne å sette farten opp hvis ellers alle betingelser for dette var tilstede. En nylig innrettet Produksjons-Premie, først kun for papirmaskinbetjening, senere til alle ikke akkordarbeidere, blev årsak til større hastighet ved papirmaskinerne og dermed høiere produksjon.

Ny lagerbygning ble oppført. Dette løste problemet med frossen tremasse som måtte tines i vintermånedene:
Det hadde alltid vist seg som en kostbar affaire å bruke tremasse om vinteren. Ballerne var ofte de rene isblokker og det kostet meget arbeidskraft og damp for å ti opp det daglig nødvendige kvantum. Undertiden var 10 mand i arbeide med dette.
Jeg foreslår da å bygge et stort lagerhus hvor vi kunde lagre tremasseballer for et forbruk av minst 3 måneder. Vi kunde da fylde lagerhuset om høsten før kulden kom og all opptining vilde falde bort.

«Atlasrommet», hvor dampmaskinen hadde stått, ble innredet til sorterrom, og de over 30 sorterersker fikk mer plass og bedre arbeidsforhold.

Vannforsyning
Efter at Bærums vannledning endelig blev lagt også på Vollsveien, fikk fabrikken så vel som alle bolighuser innlagt vannledning. Fabrikken fikk på tomten 3 hydranter og i selve bygningerne 16 brandslanger. Dette var et stort fremskridt.

Granfos Brug ved Lysakerelva, slik det så ut da Armin Goy ble fabrikkbestyrer i 1909. Bildet er fra ca. 1908.

Mellomkrigstiden

Det følger nå en 20 års periode hvor tempoet for fabrikkens videre modernisering var meget mindre enn i de 10 år som kom derefter som avslutning av mine 40 år på Granfos. Årevis var det direkte stagnasjon. Årsaken for dette var i første linje det store ustabilitet i konjunkturen på verdensmarkedet, som vi jo til største delen av vår produksjon var avhengig av. 2 gange i denne perioden var det høikonjunktur som sluttet bratt og blev fulgt av flere dårlige år med lite orders og dermed innskrenket drift.

Efter krigens slutt blev det høikonjunktur som kulminerte 1923. Men akkurat da den var kommet på et høidepunkt som aldri før blev det plutselig og uten forvarsel slutt med herligheten. (…) Granfos kom i store vanskeligheter, papirprisene var faldt katastrofalt så å si over natt og mange orders blev annulert.

På den annen side vilde Granfos ikke løpe fra sine kontrakter for levering av cellulose, tremasse og kull. Det blev innskrenket drift i flere år fremover med tilsvarende driftstap. Disponenten måtte arbeide hårdt for å holde det hele i gang uten å oppsi en eneste mann. 1926 var krisen overvunnet.

Årene 1932 til 1936 var nok en nedgangsperiode. Lave papirpriser og lavere papirforbruk gjorde at produksjonen ved Granfos måtte innskrenkes.

I denne perioden ble det likevel gjort en god del forbedringer og foretatt nyanskaffelser. Goy trekker bl.a. fram innkjøp av nye maskiner som rullemaskin, kreppmaskin, fargemaskin og maskiner for produksjon av toalettpapir. Om produksjonen av toalettpapir skriver han:
Vår fabrikasjon av Toiletpapirruller var kommet godt i gang, men det trengtes utvidelse og nye moderne maskiner. Vi kjøpte da 3 nye maskiner fra Goebel, Darmstadt som også var egnet å rulle krepptoiletpapir. Hver maskin fikk elektrisk motor. Fabrikasjonen av toiletpapir blev øket ikke så lite.

Nytt sliperi ble bygget i 1927 og senere et renseri:
Sliperiet har vært en god ting for Granfos i alle årene. Nå kunde man slipe massen så som man vilde ha den. (…) Massen går nå direkte til hollendrene uten den omvei over baller som må oppløses igjen. Det betyr mindre tremasseflekker i papir og besparelse av arbeidskraft.

Goy understreker også betydningen av byggingen av et nytt kraftverk – et lite kraftverk med to turbiner, den ene for 50 KW, den annen for 110 KW, begge direkte koblet med 2 dynamoer.
(…) Hovedmålet for bygning av Kraftcentralen var å skaffe Granfos reservelys. For almindelig hadde vi alt belysning fra Glommen, men hvis strømmen blev borte som dessverre forekom ikke så sjelden, går nå hele belysning automatisk over til Granfos’ dynamoer.

Mot slutten av perioden ble det også gjennomført en stor reparasjon av vanndammen.

2. verdenskrig

Utbruddet av 2. verdenskrig gjorde at Granfos snart mistet alle leveranser til England og Asia. Fabrikken ble stoppet, men satsningen på nye produkter gjorde at full drift ble gjenopptatt og ingen ansatte ble sagt opp.

Hovedoppgaven for meg som Granfos’ bestyrer var nå å holde hjulene i gang og bringe fabrikken uskadt gjennem de tunge krigsårene.

Efter min mening var det av vital betydning å holde hjulene i gang og vårt arbeidsstokk samlet. Jeg foreslår da Disponenten å gå over til fabrikation av Cellulosevatt og Krepptoiletpapir med videre bearbeidelse og foredling og Disponenten gav meg tillatelse å gjøre et forsøk.

Det var vatt og kreppet papir som var de nye produktene. Ubleket vatt ble bearbeidet bl.a. til isolasjonsmateriale (bygge- og dyttevatt, isolasjonsmatter) og i ark som erstatning for pussegarn. Bleket vatt ble brukt bl.a. til produksjon av sanitærbind.

Kreppet papir ble bearbeidet til pussegarnerstatning, toalettpapir, servietter, lommetørklær og kreppapir-bind (til apotekene som erstatning for gassbind)

I september 1942 døde disponent Halvor Torgersen. Hans eldste sønn Halvor, som i de siste år hadde vært kontorsjef, overtok og sønnen Håkon ble midlertidig kontorsjef til ny kontorsjef ble ansatt.

Det var en tung tid og det var en befrielse da krigen endelig var slutt. Vi måtte være takknemlig for at fabrikken ikke blev ødelagt og at driftstans var undgått.

1945 – 1952

Granfoss Brug, slik det så ut etter krigen (1949). Foto: Widerøes Flyveselskap og Polarfly A/S

Den største utfordringen rett etter krigens slutt var i følge Goy at foredlingsmaskinene trengte større plass. Nybygg var nødvendig. 

Vi var alle klar over at vi straks efter krigens slutt måtte bygge flere bygninger for å skaffe mer plass for foredlingsmaskinerne, dessuten nytt verksted og nytt hovedkontor som var blitt altfor lite. Planene for disse tre bygninger blev utarbeidet før krigen var slutt, så at vi kunde gå i gang med å bygge så fort det blev mulig. Da det kom til stykket blev den prosjekterte kontorbygning sløifet og kontoret fikk plads i 3. etage i nybygg II. Verkstedbygningen og Nybygg II blev deretter oppført efter programmet. 

I det som kaltes Nybygg II samlet de nå foredlingsavdelingen og en egen avdelingsleder ble ansatt. Maskiner som fantes her var bl.a. rullemaskiner for toalettpapir, en ny maskin for fabrikasjon av sanitetsbind, strikkemaskiner for sanitetsbind. 

Efter at Nybygg II var ferdig blev alle maskiner for foredling av papirfabrikkens produksjon samlet på Nybygg II og forskjellige nye maskiner kom til. I foredlingsavdelingen arbeider vel 25 kv. Og 20 mannl. Arbeider, og det viste seg som absolut nødvendig å ansette en leder her som avd. chef. Vårt valg falt på A. Bay-Nilsen, som hadde arbeidet med sådanne maskiner før. Han er en meget flink og brukbar mand som stadig med stor interesse og sakkyndighet har ledet avdelingen.

Goy var han opptatt av å ansette nye ingeniører nå når han selv nærmet seg pensjonsalder og etter at driftsingeniør Øiseth døde i 1945 etter noen års sykdom.
Bjørn Harstad ble ansatt som ny driftsingeniør i 1946: 

Valget faldt på ing. Bj. Harstad fra Saugbruksforeningen og jeg vil det si med en gang at det var efter min mening et lykkelig valg. Ing. H. er en sjelden arbeidskraft med store kunnskaper.

Harstads hovedoppgave ble etter noen år å installere ny papirmaskin:

Men hovedoppgaven for driftsingeniøren i de siste 2 år var å prosjektere den nye papirmaskin III, og bestille ved siden av papirmaskinen selv alle bimaskiner, rørledninger, kabler, motorer etc etc, og endelig å føre opp bygningen. Denne blev forsynt med modern sprinkelanlegg, likeledes som bygningen for Mak I og II og hele hollenderi i alle 3 etager. Brandfaren blir med dette meget forminsket, og brannforsikringsbeløpet kunde reduceres.

Øystein Østtun ble ansatt som assistent for fabrikasjonen/papirmester

Det var ing. Østtun som fikk stillingen, han begynte på Granfos 1. des. 1947. Med ham fikk Granfos igjen en 1. klasses kraft. Østtun har også stor erfaring i tremasseslipning og da vi nettopp skulde reorganisere vårt sliperi med nye sliperifører kom han i riktige øieblikk.

Goy avslutter kapitlet om perioden 1945 – 1952 slik:

Så skulde da Granfos’ tekniske ledelse ligge i gode hender nå i begyndelse av 1952. Det er en god ting akkurat nå hvor vi som hovedoppgave for de neste år har for oss montasjen av den nye papirmaskin med alle bimaskiner samt igangsettelsen av den nye maskin.
Denne oppgave er efter min mening den allerviktigste vi har hatt i de 40 år jeg har vært i Granfos. Nyanlegget har kostet mange penger og Granfos’ økonomi i de nærmeste år er til en stor del avhengig av det faktum at Mask III kommer godt i gang og oppfylder alle forventninger vi forbinder med den nye maskin. Alt ligger godt til rette. Bygningen er straks ferdig, alt er hidtil gått efter programmet. Mitt oppriktige ønske er at Granfos må få stor glede av den nye maskin.