The War On Drugs: Live Drugs (Trykk for å låne)

Nick Cave: Idiot Prayer (Trykk for å låne)

 

Hva med litt live-musikk for å minne oss på alt vi går glipp av?

Du verden som jeg savner å dra på konserter igjen. I 40 år har jeg med ujevne mellomrom huket av merkedager i kalenderen min viktige datoer for å oppleve favorittartister i levende live. Dager å glede seg til gjennom en kald og mørk vinter, noe å se fram til. Lite slår følelsen av live-musikk, tett i tett, stormende jubel, øl og svette i skjønn forening. Det er om noen uker et helt år siden jeg opplevde dette sist.Alle konsertene jeg skulle på. Alt ble kansellert i likhet med det meste av det vi liker i livene våre.Vi har utrolig mye å ta igjen den dagen.

Live-plater er jo bare en delvis god erstatning for å være tilstede der det skjer. Fange øyeblikket. Føle kommunikasjon mellom scene og publikum. Men i den situasjon vi er i nå føles det nærmest eksotisk og uvirkelig å spille plater hvor du hører lyden av publikumhorder i salen, klappe, juble og kose seg glugg ihjæl. Så heldige de var som fikk være der da!

Nå, i pandemiene herjinger og vinterens mulm og mørke, har to av vår tids glimrende artister sluppet hver sine live-plater, for liksom å gni det inn, det vi savner.Først har vi The War On Drugs som er ute med platen «Live Drugs», en dokumentasjon av deres parademarsj av den suksessrike turneen som blant annet besøkte Oslo Spektrum i november 2017.

Adam Granduciels band slo for alvor i gjennom med «Lost In The Dream» som var blant de største favorittalbum i 2014. De fulgte sterkt opp med «A Deeper Understanding» i 2017, og turneen samme år tok dem til arenaer større enn de var vant med tidligere. Noe deres storslåtte musikk ikke hadde noe problem med å tilpasse seg. «Live Drugs» er lyden av et band som imponerer minst like mye på scene som i studio. Magien fra platene gjenskapes og de lange, flotte låtene har et luftig og detaljrikt lydbilde med Granduciels stemme i senter.

Vi får låter fra deres tidligste album, høydepunkter fra de to suksessrike platene og de gjør en glimrende coverversjon av Warren Zevons «Accidentally Like A Martyr». Selv har jeg en forkjærlighet for «Under The Pressure» og «Thinking Of A Place». Et glimrende album og en flott turnesuvenir for oss som fikk oppleve dem i Oslo Spektrum.

Genierklærte Nick Cave har en helt annen tilnærming til live-formatet på sin plate «Idiot Prayer». Resultatet er en renskåret lockdown-plate med Cave i ensom majestet ved et piano, alene i konsertlokalet Alexandra Palace. Nick Cave er blitt en formidler av høyeste rang, og denne platen minner mye om hans siste intimturne der han svarte på publikums spørsmål om nær sagt hva som helst, samtidig som han spilte ønsker fra salen. Her er samme konseptet, uten publikum og spørsmål. Gamle rockete Cave-låter transformeres til smeltende pianoversjoner anført av hans uttrykksfulle stemme. Og for en låtkatalog denne mannen har opparbeidet seg etter hvert. Personlig synes jeg låtene hans bare blir bedre og bedre, album for album og den ene splitter nye låten «Euthanasia» som er med her, er intet unntak. Platens beste spor i mine ører.

Cave eminente formidlingsevne gjør at man bare blir sittende, trollbundet, og lytter til hele albumet på 21 låter uten å gå lei, til tross for konseptets minimalistiske knapphet. Det er intet mindre enn imponerende og Nick Cave setter nok en gang standarden for hvordan det skal låte i 2021. Han har forøvrig allerede annonsert at det kommer et splitter nytt studioalbum også i år, med tittelen «Carnage». Vi gleder oss.

Etter nok en runde med disse to live-platene har jeg blitt enda mer lysten på konserter igjen. Det er vel lov til å håpe på at det er realisme i at det kan bli en festival, eller helst ti, til sommeren. Vi må holde ut. I mellomtiden gjør som meg: fortsett å grave i platesamlingen etter «glemte» liveopptak så lenge, mens vi venter på bedre tider.

Staale Venstad

Translate »