Kampen for fattigfolket

Vi fattigfolk av Anna-Sabina Soggiu

Forlaget Manifest gir ut fine små debattbøker med aktuelle temaer, politisk forankret i venstresiden. Jeg har tidligere hatt glede av å lese Vi puster fortsatt av Yohan Shanmugaratnam, og Jeg er ikke polakken din av Ewa Sapieżyńska. I fjor kom Vi fattigfolk av sosionom Anna-Sabina Soggiu.

Dyrtiden vi lever i gjør boka dagsaktuell, men egentlig er tematikken relevant til alle tider. Hvorfor har vi fattigdom i Norge? Hvordan er det å leve som fattig? Hva kan vi gjøre for at livet skal bli bedre for de som lever i fattigdom?

Soggiu vokste opp i kommunal blokk på Tøyen i Oslo på 80 og 90-tallet. Hun er sjette generasjon i sin familie som har bodd på Tøyen. I hennes familie var det vold og lite penger. Hun vokste opp i en kultur der man ikke fortalte utenforstående hvordan ting sto til hjemme.

Litt av prosjektet med denne boka er å sette ord på hvordan det var å vokse opp sånn, med et håp om å skape endring. Forfatteren er opptatt av at fattigdom ikke er noe å skamme seg over – det er systemet som har sviktet, ikke individet.

Hun vokste opp blant barn av arbeidsinnvandrere, og var en minoritet som barn av en norsk familie. Hun forteller at for henne var ikke dette et spesielt stort problem, selv om de noen ganger var litt få i bursdager. Soggiu vil gjerne bort fra den forenklende og feilaktige forklaringen at fattigdom skyldes mangel på integrering og/eller kultur.

En del av historien er fra hennes tid i AUF der hun ble utsatt for et seksuelt overgrep som det tok henne lang tid å fortelle om. Hun har vært i media med denne historien, og framhever at sårbarheter i livet gjør at man er mer utsatt. Derfor var det naturlig å ha med den historien i en bok om fattigdom.

Boka er reflektert og empatisk. Men den er også et kampskrift. Hun er tydelig på at hun ikke vil skrive en tåredryppende offerhistorie. Det skal ikke være en bok om klassereise heller. Boka skal synliggjøre fattigdom og den tilhørende skammen. Jeg fikk absolutt noen aha-opplevelser underveis. Hun forteller en historie som er kjent, men med en litt annen vinkling enn jeg hadde lest før.

Boka er kort, muntlig og lett tilgjengelig. Forfatteren har etter hvert fått doktorgrad, men skriver ikke med akademisk språk. Hun er opptatt av å holde på sjargongen og språket sitt. Hun snakker med det hun kaller en utdøende dialekt: arbeiderspråk fra Oslo Øst. Lydboka er lest av forfatteren selv og kan også anbefales.

Hør lydboka på Bookbites eller lån boka på Bærum bibliotek: