En helvetes jobb av Pierre Lemaitre
Den tidligere mellomlederen Alain Delambre har vært arbeidsledig i 4 år. Han er 57 år og tar småjobber etterhvert som de dukker opp. Nå jobber han i et legemiddelfirma, hvor han sorterer kasser. En dag sparker sjef Mehmet han i baken pga en bagatell. Det gjør så vondt at Alain gir han en springskalle i retur. Når han kommer hjem, ligger det et brev om innkalling til jobbintervju på stillingen som HR-assistent.
Gisseldrama er sentralt i boken. Andre runde i intervjuprosessen er av det utradisjonelle slaget, der intervjuobjektene skal være med i et slags skuespill. Men når Alain på forhånd får greie på at stillingen allerede er tiltenkt en av de andre søkerne, og at han selv er med av utelukkende av politisk korrekte årsaker, vekkes både raseri og hevnlyst. Han tar regien i egne hender. Vi kommer godt under huden på denne desperate mannen, som i utgangspunktet er lite voldelig av natur. Dette handler om en mann i dyp krise, som føler at verden rundt han rakner fullstendig. Men når det gjelder å gjenfinne sin verdighet, er hans oppfinnsomhet stor. Alain er både intelligent, utspekulert og en god menneskekjenner, men det er ingen enkel jobb å ta knekken på en mann med stor makt og påfølgende privelegier. Hovedpersonens yngste datter, advokaten Lucie, har en fremtredende rolle i fortellingen. Forholdet mellom far og datter er nyansert og godt fremstilt. Men er blod alltid tykkere enn vann? Og hva gjør et menneske mer sårbar enn når ens familie blir truet på livet?
Pierre Lemaitre skriver som vanlig godt, og historien tar overraskende vendinger. Dette er både originalt og subtilt – fransk eleganse på sitt ypperste. Spenningen er til stede på forskjelllige plan hele tiden, men histoiren er lite blodig. Språket fungerer fint i norsk språkdrakt, men selve tittelen på boken kunne oversetteren ha jobbet mer med. «Cadres noirs» betyr mørke rammer/rammeverk, og dette «mørket» er svært betegnende for boken. Historien er tidsaktuell i et land med dyp splittelse blant folket. Arbeidsledigheten er høy, og tiltroen til både president og mennesker i maktposisjoner er veldig svak. Franske Lemaitre er Goncourtvinner fra 2015, men er nok mest kjent i Norge for trilogien om overbetjent Verhoeven.
